comment 0

Ladies and gentlemen, this is covidtest number five.


Vel, nummer tre egentlig, men det passer ikke i sangteksten. Dette er greien med å være småbarnsforelder under en pandemi altså, de fortsetter å trekke med seg barnehagepest hjem og så har vi det gående med hosting sånn omtrentlig annenhver måned. For selv om det er pandemi, så betyr ikke det at vi får en pause i alle de andre tingene vi må forholde oss til i det daglige liv. Hoste. Hodelus. Sure tær. Ringorm.

Hodelus altså. Det varselet gjorde kort prosess med koronasveisen til minsten. Ikke fanden om jeg har tenkt å ha luseinvasjon i huset, nei takk. Så nå har han samme sveis som sin far, snauklipt over hele linjen. Bare med litt mer preg av å være for liten til å klare og sitte stille igjennom en hel klipp. Jeg skal ikke påstå at det er jevnt over det hele altså, litt mer i retning «Det bodde en underlig skamklipt en». Godt nok, er det ikke det vi går for?

Det eneste som totalt har glimret med sitt fravær er den tradisjonelle runden med noro-virus, angst og oppkast. Det er en tankevekker eh? Vi som hater noroen så mye, og så viser det seg at en godt håndvaskregime var det som trengtes for å slippe unna? Klarer vi å huske det post-pandemi? Vaske hender godt nok til at vi ikke trenger å vaske alt innhold i sengen (inkludert unge) klokken fire om natten mens man forbanner sin skjebne? For etter dette kommer noro til å framstå som et aktivt valg vi tar. Velger du håndvask eller noro?

Nuvel. Covid19 var det altså ikke. Men selv om vi ikke har noro skal jeg ikke påstå at vi lever helt uten oppkast i huset. Covid eller ikke, hoste gjør nå eldstemann, drømme gjør minsteman, så da løper vi nattintervaller med vann og varm melk til en, pjusking til en annen. I natt nådde vi nye høyder da hosten til eldste ble så heftig at varm melk og vann kom i retur. Hva er greia med at glidelåsen på madrassbeskyttere ikke har håndtak forresten? Og at håndtaket MÅ være der for å få jævelskapen til å rikke seg, ellers må man finne noe som er passe stort til å stikke inni slik at låsemekanismen åpner seg, du kan åpne glidelåsen og få av trekket? Er du klar over hvor mye spy man kan gnikke inn i et badegulv når man må slåss med en madrass på den måten midt på natten? Jeg vet det, om du lurte.

Og så da, etter noe sånt som tre timer søvn, sammenkrøpet i sengen til eldste, halvveis brukt som både madrass og pute, så blir man vekket av yngste. «MAMMAAAAAA! Eg har tisset i sængæææææn!». Ja, selvfølgelig har du det. Men det går fint. Null stress. Jeg vet nøyaktig hvilken neglefil som funker til å åpne glidelåser på madrassbeskyttere, for jeg har allerede testet ALT som er på badet. Om det fortsatt er noen som lurer på hva det er som gjør dungeons and dragons så interessant at jeg spiller det to ganger i uken, så har jeg ett ord til dere. Virkelighetsflukt.

Skål folkens. Det er mandag. Og kanskje noen andre enn meg skal være medisinansvarlig på jobb i kveld.

comment 0

Feber, in the morning.


Jeg har ikke feber, sa jeg, men syntes jo det var litt rart at jeg ble sliten av å reise meg fra sofaen. Og at det var så umulig å finne en god sovestilling på sofaen fordi kroppen gjorde vondt. Rart å være så støl uten å ha trent, tenkte jeg.

Så gikk Skjeggen på butikken for meg, og kom tilbake med trøstesjokolade. Jeg har ikke lyst på , sa jeg. Panikken stod i øynene hans, og han var tre sekunder unna å ringe 113. Men så gikk det opp for han at dette var en gylden anledning for ham til å faktisk få nyte sjokolade i sin egen sofa, det er ikke noe som skjer den mannen ofte. Som regel får han en liten smakebit, og så er resten på mystisk vis vekk. Kanskje vi burde ringe Åndenes Makt, det er mulig vi er hjemsøkt av et sjokoladespisende spøkelse.

Det er også mulig det bare er meg.

Men ja. Rundtom der klasket jeg et termometer i pannen og innså at joda, feber! Ingen skal si at jeg ikke er grundig når jeg setter i gang en forkjølelse. For det er bare en forkjølelse altså. Jeg har ikke blitt en del av pandemi-statistikken. Jeg har testet negativt, selv om jeg stort sett er ganske positiv som person. Og jeg distanserer meg og alt, noe som ikke er spesielt vanskelig siden jeg ikke har energi til stort mer enn å ligge på sofaen.

Nuvel. Jeg når ikke løpemålet mitt denne uken, for å si det sånn. Men det ordner seg. Statistisk sett har vi vel sånn to oppholdsdager igjen av dette året, og med litt flaks bruker vi ikke begge to før jeg er frisk igjen. Det går jo an å håpe.

comment 0

Dronningen er død. Leve dronningen!


Jeg vet ikke jeg. Når en biedronning har jobbet bånn gass med å holde et bifolk i live i sånn TRE ÅR, da tenker jeg at man ikke bare kan hive henne i bosset når hun parkerer tøflene. Jeg slo fra meg ideen om å leie inn kanoner for salutt, jeg lurer nemlig på om det er imot reglene i borettslaget. Så, da får vi kjøre i gang en god, gammeldags bålferd, da. Selv om den ikke blir helt tradisjonen tro, de opprinnelige bålferdene inkluderte vel neppe røde kulegriller, tennbriketter og muffinspapir.

Men man tar det man har. Sangen er Helvegen av Wardruna, den noe ustødige vokalen er .. vel, meg. Sissel Kyrkjebø var ikke ledig, så da ble det den nest beste.

Lykke på reisa, deres Høyhet.

comment 0

Man kan ikke være et godt forbilde hele dagen.


«Hva synger du på», spurte barnet mitt. Det var svømmekurstid, jeg stod og vasket håret hennes i garderoben og, som jeg ofte gjør når jeg kobler av hjernen, så sang jeg for meg selv. Jeg har sjeldent en bevisst kontroll på hva jeg synger, om jeg ikke passer godt på underbevisstheten min har den det med å trekke fram alskens rare sanger jeg har lagret i mørke kroker der inne, og fryder seg med å trykke dem ut igjennom munnen min om jeg ikke passer godt på.

«Hva synger du på», spurte barnet mitt, med store, blå øyne, og representerte uskylden selv der hun stod. Jeg har aldri følt meg så langt unna å være et representativt forbilde for barna i den garderoben da spørsmålet hennes vekket meg fra sjamponeringen av hår og jeg hørte min egen stemme smyge seg rundt i garderoben.

«Svenskefaen, har ikke sans for musikk..»

HVOR kom DEN sangen fra?? Hvorfor kunne det ikke vært Hei Knut eller Britney eller bare hva som helst annet? Jeg var ikke klar over at jeg kunne den sangen en gang jeg. Men tydeligvis. Det tar seg jo ikke ut, jeg må innrømme det. Og jeg føler ikke at mine egenskaper som god forelder tok seg mer opp da jeg noen timer senere lot minsten få smake på melkeskummet i is-cappuchinoen jeg fikk fra den greske food-trucken. Og hun som laget den til meg så mildt stresset ut, lente seg fram og sa advarende «Det er koffein i den der altså!» .. ja. Ja jeg vet. Jeg bare prøver å forhindre at han blir veldig høy ser du. Jeg har hørt at koffein hemmer veksten. Tenkte jeg. Mens jeg i virkeligheten gikk for å bedyre at han bare smakte på skummet altså! Og så kom Skjeggen labbende med middagen vi hadde kjøpt til ungene fra mækkærn og jeg bare ga opp alt håp om å redde glorien min. Søndagsmamma? yep.

De vokser nok opp til å bli anstendige mennesker likevel. Som av og til synger uanstendige sanger.

Minus han som får koffein, han blir nok anstendig. Bare ikke så høy.

Takk for meg.

comment 0

Velkommen til midten av uken.


Opp i otta og ut må han, som skal himla tidlig på jobb. Og så står man der med deodoranten og kjenner intenst etter på hvor kjipt alt føles. Er jeg tung i pusten? Litt vondt i hodet? Må jeg være hjemme tro? Loffe rundt i pysjen og bestille en pinne i nesa? Men ved tanken på alle som må i karantene og alt som skulle vært gjort og alt jeg har lyst til å gjøre innser jeg fort at jeg ikke er det spor koronasyk, bare skulkesyk og har lyst på EEEN liten time til på øyet. På dette tidspunktet har den ene armen fått 800 strøk deodorant sånn omtrent, og siden jeg var for opptatt med å synes synd på meg selv har jeg ikke telt dem og har ikke sjanse i havet til å få like mange på andre siden.

Søren og.

Og så trør man på seg regntøy og setter seg på sykkelen i et regnvær som er så Bergensk som du får det. Med regnbrillene på. Som jobbsykler i Bergen innså jeg fort at det ikke var mulig å sykle i regnvær uten et par himla sexy briller med klart glass – det er litt som vindusviskerene på bilen. Som jeg og undervurderte kraftig før jeg kom til Bergen. Vindusviskeren på bilen min kreperte midt i en kjøretur en gang, og jeg tenkte at det er jo bare en vindusviskere, man trenger jo ikke stoppe bilen for sånt. Og så kom dommedagsregnet (eller høstværet, som vi kaller det her) og jeg innså at JO, det gjør man. For uten vindusviskere ser du ikke en dritt. Uten regnbriller ser du heller ikke en dritt. Dette tipset går til han jeg syklet forbi på vei hjem igjen. Som tråkket avgårde på en bysykkel, holdt styret med en hånd og forsøkte å holde en paraply på plass over seg med andre hånden.

Oh my sweet Summer child.

I Bergen, når det er høst, så fungerer det ikke engang med paraply når du går. Det er derfor gatene fylles av paraply-lik sånn medio september. Å forsøke og bruke paraply når man sykler er så naivt at jeg ikke klarer å forholde meg til det.

Men i dag er det en ny dag. I dag har jeg seinvakt, og planen klar. Levere unger. Løpe en lang tur. Innvintre bier. Sove litt?

men

hoster

minsten

faen