comment 0

Dronningen er død. Leve dronningen!


Jeg vet ikke jeg. Når en biedronning har jobbet bånn gass med å holde et bifolk i live i sånn TRE ÅR, da tenker jeg at man ikke bare kan hive henne i bosset når hun parkerer tøflene. Jeg slo fra meg ideen om å leie inn kanoner for salutt, jeg lurer nemlig på om det er imot reglene i borettslaget. Så, da får vi kjøre i gang en god, gammeldags bålferd, da. Selv om den ikke blir helt tradisjonen tro, de opprinnelige bålferdene inkluderte vel neppe røde kulegriller, tennbriketter og muffinspapir.

Men man tar det man har. Sangen er Helvegen av Wardruna, den noe ustødige vokalen er .. vel, meg. Sissel Kyrkjebø var ikke ledig, så da ble det den nest beste.

Lykke på reisa, deres Høyhet.

comment 0

Man kan ikke være et godt forbilde hele dagen.


«Hva synger du på», spurte barnet mitt. Det var svømmekurstid, jeg stod og vasket håret hennes i garderoben og, som jeg ofte gjør når jeg kobler av hjernen, så sang jeg for meg selv. Jeg har sjeldent en bevisst kontroll på hva jeg synger, om jeg ikke passer godt på underbevisstheten min har den det med å trekke fram alskens rare sanger jeg har lagret i mørke kroker der inne, og fryder seg med å trykke dem ut igjennom munnen min om jeg ikke passer godt på.

«Hva synger du på», spurte barnet mitt, med store, blå øyne, og representerte uskylden selv der hun stod. Jeg har aldri følt meg så langt unna å være et representativt forbilde for barna i den garderoben da spørsmålet hennes vekket meg fra sjamponeringen av hår og jeg hørte min egen stemme smyge seg rundt i garderoben.

«Svenskefaen, har ikke sans for musikk..»

HVOR kom DEN sangen fra?? Hvorfor kunne det ikke vært Hei Knut eller Britney eller bare hva som helst annet? Jeg var ikke klar over at jeg kunne den sangen en gang jeg. Men tydeligvis. Det tar seg jo ikke ut, jeg må innrømme det. Og jeg føler ikke at mine egenskaper som god forelder tok seg mer opp da jeg noen timer senere lot minsten få smake på melkeskummet i is-cappuchinoen jeg fikk fra den greske food-trucken. Og hun som laget den til meg så mildt stresset ut, lente seg fram og sa advarende «Det er koffein i den der altså!» .. ja. Ja jeg vet. Jeg bare prøver å forhindre at han blir veldig høy ser du. Jeg har hørt at koffein hemmer veksten. Tenkte jeg. Mens jeg i virkeligheten gikk for å bedyre at han bare smakte på skummet altså! Og så kom Skjeggen labbende med middagen vi hadde kjøpt til ungene fra mækkærn og jeg bare ga opp alt håp om å redde glorien min. Søndagsmamma? yep.

De vokser nok opp til å bli anstendige mennesker likevel. Som av og til synger uanstendige sanger.

Minus han som får koffein, han blir nok anstendig. Bare ikke så høy.

Takk for meg.

comment 0

Velkommen til midten av uken.


Opp i otta og ut må han, som skal himla tidlig på jobb. Og så står man der med deodoranten og kjenner intenst etter på hvor kjipt alt føles. Er jeg tung i pusten? Litt vondt i hodet? Må jeg være hjemme tro? Loffe rundt i pysjen og bestille en pinne i nesa? Men ved tanken på alle som må i karantene og alt som skulle vært gjort og alt jeg har lyst til å gjøre innser jeg fort at jeg ikke er det spor koronasyk, bare skulkesyk og har lyst på EEEN liten time til på øyet. På dette tidspunktet har den ene armen fått 800 strøk deodorant sånn omtrent, og siden jeg var for opptatt med å synes synd på meg selv har jeg ikke telt dem og har ikke sjanse i havet til å få like mange på andre siden.

Søren og.

Og så trør man på seg regntøy og setter seg på sykkelen i et regnvær som er så Bergensk som du får det. Med regnbrillene på. Som jobbsykler i Bergen innså jeg fort at det ikke var mulig å sykle i regnvær uten et par himla sexy briller med klart glass – det er litt som vindusviskerene på bilen. Som jeg og undervurderte kraftig før jeg kom til Bergen. Vindusviskeren på bilen min kreperte midt i en kjøretur en gang, og jeg tenkte at det er jo bare en vindusviskere, man trenger jo ikke stoppe bilen for sånt. Og så kom dommedagsregnet (eller høstværet, som vi kaller det her) og jeg innså at JO, det gjør man. For uten vindusviskere ser du ikke en dritt. Uten regnbriller ser du heller ikke en dritt. Dette tipset går til han jeg syklet forbi på vei hjem igjen. Som tråkket avgårde på en bysykkel, holdt styret med en hånd og forsøkte å holde en paraply på plass over seg med andre hånden.

Oh my sweet Summer child.

I Bergen, når det er høst, så fungerer det ikke engang med paraply når du går. Det er derfor gatene fylles av paraply-lik sånn medio september. Å forsøke og bruke paraply når man sykler er så naivt at jeg ikke klarer å forholde meg til det.

Men i dag er det en ny dag. I dag har jeg seinvakt, og planen klar. Levere unger. Løpe en lang tur. Innvintre bier. Sove litt?

men

hoster

minsten

faen

comment 0

Regnværsblues.


Det er ingenting som er så gøy som å være småbarnsforelder en regntung søndag i Bergen. Du VET at om inventaret i huset skal overleve, så må de unge lovende ut og frese fra seg. Men før man kommer seg ut, så må man komme seg igjennom klagesangen fra unger som sier at de ikke vil ut – når de egentlig vil, de har bare ikke forstått det selv. Og så skal de ha på fullt regntøy. Og så har du glemt å ta minsten på do (for det kan han for fanden ikke klare å huske selv) og så må du ha av fullt regntøy, gå på do og prøve å forhindre at han tisser ned hele badet. Til dere som ikke har testet ut guttebarn enda; det er himla mye mindre vask når man dotrener jenter. De har ikke så stor rekkevidde, for å si det sånn. Og så må vi NOK EN GANG diskutere hvorvidt det er nødvendig med håndvask. HVER gang gjør vi det. HVER gang vinner jeg. Jeg argumenterer for håndvask altså, bare så det er sagt. Men kan vi ikke bare innse at mor vet best og .. bare.. vaske hendene? Jeg bare spør.

Og så skal vi ha på fullt regntøy igjen. Og vi kommer oss ut. Er ute i ti minutter før jeg innser at påkledningen tok så lang tid at lunsjtiden har kommet og gått, og alle er sure og sultne. Men nå vil de ikke inn igjen. Og så skal de rulle seg i alle dammene de finner. Det finnes seriøst ikke regntøy som dekker både Bergensvær og mine barn. Mine barn har for mye av meg i seg, makk i ræven og for mange gode ideer. Og når sulten er på bristepunktet går vi inn igjen, og alt det våte tøyet skal av og henges opp og humøret når bunnpunktet.

Det er ikke så lett å være birøkter en regnværstung søndag i Bergen heller. Yr lovet meg oppholdsvær midt på dagen, men Yr sine veier er urannsakelige og ustadige, så nå sitter jeg her og stirrer mismodig ut i regnet. Lever dronningen min? Aner ikke. Får jeg merket den andre dronningen? Ikke faen. Får jeg høstet noe eller gjort noe som helst klart til innvintring? Neppe, drittværet skal vare hele uken – og DER tar aldri Yr feil i alle fall. Stakkars bier. Det er noe himla vemodig over at sesongen nå er over, og at om bare et par måneder ser jeg ingen av dem igjen før sånn i mars en gang. Når de stikker nesen ut for å skite ned hele nabolaget. Det er mye skiting som skal gjøres når du har holdt deg fra november til mars.

Jeg har en illusjon om at neste år blir mye mindre stress enn dette året, for neste år vet jeg hva jeg gjør. Jeg ler av meg selv mens jeg tenker dette, for realistisk sett er det neppe sånn det blir.

Lysepunktet i tilværelsen akkurat nå er putringen ved siden av bokhyllen. Det putrer og bobler så fint i tønnen som står til gjæring. En dæsj honning, en dæsj gjær, en dæsj vann – det blir mjød av sånt.

Med honning fra hagen. Riktignok ikke vår hage, honningen jeg høstet i sommer forsvant som ugler i mosen. Men vi overtok en tønne gjæret honning fra bigården rett over fjellet, og det er faktisk nært nok til at jeg kaller det honning fra hagen. Hele Løvstakken er min hage.

Den blir tilsatt rips fra monsterbusken i hagen og. Hagen vår får så himla store ambisjoner hele veien. Vi bare ignorer den, og så blir den stormannsgal og prøver å overta verden. Fatter ikke hva alle andre strever så himla mye i hagen etter, det er jo bare å ignorere den med et intenst ønske om at den kveler seg selv, og vipps, så har du en klin kokos villhage. Det er vakkert. Men noe sier meg at jeg skulle lagt duk under bikubene før jeg satte dem opp, demon-hekken som bare er helt umulig å holde vekk har begynt å tyte opp under stativet. Den vil ta over verden den og.

Jeg vil bare ha oppholdsvær, jeg. Tror livet i Bergen er bedre om man er en hekk.

comment 0

Ørnen har landet.


Eller. Ikke ørnen. Dronningen. Jeg har gjort mye rart i mitt liv, men noe av det rareste så langt må være å gå på butikken og hente en dronningbie som ble sendt i posten. Det er IKKE noe jeg ville tenkt på for to uker siden liksom, at rundt om i Norges post befinner det seg bier. Tipper posten ikke har tenkt så mye på det heller, damen på posten så ut som hun tenkte at det hadde rablet litt for meg da jeg ba henne ta pakken forsiktig fordi det var en bie inni den. Rettere sagt, seks bier. En dronning og fem følgebier. Jeg tok pakken og gikk, uten å bekrefte om jeg tullet eller ikke, bare for å gi henne litt spenning i hverdagen.

Dette med å bestille postordredronninger, det er langt fra stressfritt. Ikke om du er meg. Og ikke har gjort det før. Når jeg får melding om at dronningen er sendt mandag og har beregnet ankomst torsdag. HVORDAN overlever en bie i posten i tre dager?? HVA gjør jeg om hun ikke greier det? Og hvordan i heiteste funker det der innføringsburet egentlig? Jeg hadde aldri sett et sånt før liksom, så jeg hadde jo ikke peiling. Jeg liker dessuten ikke å lære meg nye ting, og denne sommeren har jeg konstant gjort ting jeg aldri har gjort før. Nå er jeg drittlei, kan jeg ikke bare VÆRE en god birøkter uten å måtte gå igjennom den dømrade læreperioden da?? Neivel.

Heldigvis ga alt litt mer mening da pakken ankom og jeg kunne kikke inni. Der var madammen, i full fres, sammen med fem hoffdamer.

Inni her. Teipet fast inni en liten pappboks. Her har de mat nok til å klare seg en del dager, og ligger trygt nok til å ikke bli biemos på turen. De er nok ikke spesielt fornøyde, men nå er de i alle fall på plass i en avleggerkube. Jeg har gitt henne et eget, lite hoff å kose seg med i en ukes tid, og så skal vi gjøre en hostile takeover i den ene bikuben min om en ukes tid. Nett som i Game of Thrones. Om noen lurer, i den settingen er jeg G.R.R. Martin. J.R.R. Tolkien? G.R. Martin? Det er en G i alle fall, mulig jeg lånte r’ene fra Tolkien. Whatever.

Om noen er over gjennomsnittet interessert i å se prosessen med å skaffe et hjem til Dronning Amidala, så har jeg filmet det. Det er 11 minutter med meg som snakker om bier. You’re welcome.

Og så har jeg to-tre minutter til hvor jeg jobber med å putte dronningen inn. Dessverre stopper filmen før hun blir satt inn, det viser seg at jeg hadde goproen på talekommando, og et eller annet sted på veien der så tror den at jeg vil den skal stoppe. Det var jo INNMARI kult å oppdage etterpå. Visste ikke at den hadde talekommando engang jeg, men tydeligvis!

Så må jeg bare vente en ukes tid, og krysse fingrene. De som kan birøkt bedre enn meg tror det går fint, så da kan vel jeg tro det og. Men, jeg foretrekker å bekymre meg litt bare sånn i tilfelle.

Det kommer til å bli en lang uke.