comment 0

Sagaen om elsykkelen.


I dag tok jeg på meg en ordentlig bukse. Wow, tenker dere, hun har fått med seg at man ikke bør se ut som en dass under lockdown, for det sier alle bloggerene! Nei. Det er ikke sånn det er. Alle kosebuksene og tightsene mine er på vask, så jeg hadde ikke noe reelt valg. Det føles feil og fremmed, og jeg ser fram til at vasken har tørket.

Uansett. Forrige uke kjøpte jeg meg elsykkel. Etter at hele den her pandemi-greien skjedde, så kjennes det litt ut som om jeg går på Skipet som kom til Bjørgvin i 1349 hver gang jeg skal ta bussen til og fra jobb. Ofte er faktisk klokken omtrent 1349 når jeg skal på seinvakt og, det hjelper ikke. Så jeg har syklet. Og jogget. Og busset. Og angstet. Og så regnet jeg litt på det, og fant ut at om jeg kjøper en elsykkel så har jeg spart den inn på busspenger etter tre år. Nevnte det for et par venner, som muligens tilhører en slags elsykkel-sekt. De tilber i alle fall elsyklene sine og var akkurat så overbevisende at jeg meldte meg inn i samme kirke. Kjøpte meg elsykkel. Dro det på coop-mastercard, så får jeg ekstra coop-poeng og. Knall. (Før noen ringer han strenge fyren i luksusfellen, så kan jeg si at jeg tok det på det kortet kun for poengene sin del, pengene hadde jeg fra før. På Skjeggen sin sparekonto. Neida. Joda. Neida.)

Jeg er jo ikke kjent for å være veldig gjennomtenkt når jeg gjør ting på impuls. Men denne gangen følte jeg at jeg naglet det. Avtalte å hente sykkelen to dager senere, så jeg kunne få låne sykkelstativet til svigers. Da ville jeg ikke trenge å ta ut barneseter og hundebur liksom. Imens kunne butikken montere låsen for meg. Nydelig.

Men livet ER jo aldri så lett. Siden jeg hadde denne vanntette planen tok jeg med ungene, så jeg kunne få tak i hjelm til småtten og bjelle til sykkelen til femåringen. God stemning hele veien inn, og hele veien ut igjen. Ungene i bilen. Monterer stativ, har fått en innføring i det så jeg er HELT sikker på at jeg vet hvordan. Det var her det begynte å halte litt.

For låsen på sykkelen var montert sånn at sykkelen akkurat ikke kunne sikres i stativet. Jeg kjente litt på stressnivået allerede her, for hva fan GJØR jeg om jeg ikke får dette til å funke? Etter panisk leting i bilen etter tau, kom jeg på at jeg hadde på meg den nest siste kosebuksen min. DEN HADDE SNOR i seg. Det har den ikke nå lenger, for å si det sånn, jeg nappet den ut, tjoret sykkelen fast og high-fivet meg selv. Alt dette før ungene var blitt så utålmodige at de hadde gått til krig mot hverandre.

MEN SÅ. Jeg så ikke så veldig nøye på hvordan sykkelen hang, jeg trodde jeg var i mål jeg. Men romlingen bak på bilen når jeg kjørte tilsa noe annet. Jeg heiv meg inn i første og beste busstopp og oppdaget at forhjulet på sykkelen slepte nedig bakken. Panneklask. Kan ikke sette igjen bil og sykle, på grunn av unger. Og bil, egentlig. Kan ikke sette igjen sykkel. Kan ikke trø sykkel inn i bil. Krigen i baksetet nærmet seg, og jeg stod og tenkte at om jeg bare hadde busset ut og hentet sykkelen, så hadde jeg ikke fått dette problemet OG jeg hadde hatt egentid. Jeg vet ikke hva andre gjør i sånne situasjoner. Jeg for min del er himla bortskjemt og ringer svigerfar med en bønn om assistanse. Og svigerfar rykket ut med setene lagt ned og løftet den to tonn tunge sykkelen inn i sin bil. På dette tidspunktet begynte sykkelen å irritere meg. Men jeg tenkte at når jeg først får den på veien blir det bra.

Vi kom oss hjem, og jeg heiv sykkelen på lading og gjorde meg klar til råning. Nuvel. Skal man kjøre sykkel er det greit å ha luft i dekkene, egentlig. Gjett om vi hadde pumpe som passet da! Bare, gjett. Næh. Hadde Jula? Nei. Pumpen kom ikke i hus før tre dager senere. Og i mellomtiden hadde jeg ringt forsikringsselskapet og spurt om forsikringen dekket doningen min. Joda, ikke noe problem. Men en så dyr sykkel trengte en FG-godkjent lås. Ikke noe problem, tenkte jeg, en lås til 600 kroner må da være godkjent i både hode og ræv.

Vel, MÅ er et sterkt ord. Etter å ha hamret meg igjennom google for å finne ut hva fan en fg-godkjenning er og om låsen min fylte kravene, viste det seg at denne låsen IKKE var godkjent. Butikken var mildt overrasket da jeg kom slukøret tilbake med avmontert lås og spurte hva vi gjorde nå. Denne godkjenningen er nemlig så avleggs at det er få forsikringsselskap som driver med det. Mitt gjør selvsagt det. Heldigvis var det ikke noe problem å bytte – og låsen jeg måtte bytte i var faktisk billigere. Og større, så den tar mer plass på sykkelen, og den er mye vanskeligere å låse. Jeg kjenner at jeg hater den litt. Jeg vil mye heller ha den andre, men jeg vil også gjerne slippe å legge ut 27 laken helt på egen hånd om sykkelen blir stjålet. Og jeg bor i Bergen, sykler BLIR stjålet, liksom.

Så stod jeg der da, med ny lås i hendene, stolt over at jeg husket både lås og kvittering. Og mannen i kassen ønsker meg god påske, og spør om jeg har lagt ved nøklene til låsen.

Nøklene til låsen ja. Nei. Nei, takk som spør, de ligger hjemme.

Jeg klandret sykkelen. Jeg skammer meg ikke over å si det, jeg skulte på sykkelen og hatet den litt. Men nå var den ladet, det var luft i dekkene, jeg hadde hjelm til minsten. Så jeg festet sykkelvognen på sykkelen og tenkte at jeg i alle fall skulle teste om det funket før jeg ofret hele skiten til Beelzebub.

OG JEG SÅ LYSET. Første tråkket virket det som om sykkelen ikke gjorde en dritt, og det brygget til storm i hodet mitt. Men så. SÅ. Sykkelen ga plutselig gass som en Pegasus og SUSTE opp bakken med meg og vogn og unger og det hele. Jeg hylte i glede. Ungene hylte i glede. Naboene satte sikkert kaffen i halsen og lurte på hva som skjedde.

Jeg er altså frelst. Jeg har forlatt the Church of the Flying Spaghetti Monster og tilber nå Elsykkelguden. «Hva skal du gjøre om vinteren da?» spør sikkert noen Thomas-tvilere seg. Vel, det finnes piggdekk. Og vanter. Neither rain, nor storm, nor gloom of night can stay this messenger about her duty!

comment 0

Trengte ikke den lungen likevel, har en til.


For å ikke være korona har denne forkjølelsen grådig mye hoste. Det har jo egentlig alle forkjølelser, men jeg har aldri vært så bevisst på det som jeg er nå. Fordømmelsen fra folk når jeg lufter bikkja og ikke klarer å holde hostet inne. Jeg har bare lyst til å gå rundt med en diger plakat som sier «TESTET NEGATIVT PÅ KORONA!».

Men hoste, det gjør jeg. Til de grader. Om dagen. Om natten. Herre, her om natten hostet jeg i en times tid før jeg endelig fikk sove. Så hostet småtten seg våken og måtte ha trøst. Krabbet meg til sengs igjen, men så våknet eldstemann med øreverk. Et par intervaller med trøst og paracet senere kunne vi finne roen i sengen igjen. Og så tok det fordundre meg en føkkings halv time, og så drømte bikkja et eller annet og begynte å ULE I SØVNE. Det ER ingen fred å få i dette huset.

Etter å ha hostet meg igjennom to netter (natt til i dag hostet jeg i kor med Skjeggen), sendte jeg en desperat ekonsultasjon til fastlegen min klokken 0659 i dag og tryglet om hostelette. Jeg har ikke korona, jeg bare hoster og jeg ER så LEI!

Drikker battery ut av vinglass for å få det til å se classy ut. Fortsatt trashy. Ga meg ikke mer energi heller, løgnhalser.

I disse tider er det bare ikke kjekt å gå på apoteket og være snørrete og hostete. Jeg har aldri jobbet så intenst for å holde hostingen inne før noen gang. Og så hjelper det så lite når det du skal ha er en kick ass hostesaft liksom. Det er jo en dead giveaway. Det tok så mye hjernekapasitet av meg, at jeg fikk total panikk når farmasøyten spurte om jeg var klar over forhåndsreglene i forhold til hostesaften og kjøring av bil. Jeg nikket, med stivt smil, mens tankene spant for fullt. Hadde jo kjørt dit. Hvordan skulle jeg komme meg hjem? Hvem skulle hente bilen? Og så datt den andre skoen ned, og det gikk opp for meg at det ER lov å kjøre med flasken liggende i bilen. Man må bare ikke drikke av den. Gudskjelov klarte jeg å holde disse tankene på innsiden, men nå har dere et pekepinn om hva som skjer der inne når smilet er stivt og blikket tomt. Du kan bli trøtt av den, sa mannen. Jeg har vært trøtt siden 2014, tenkte jeg.

Ellers da. Jeg savner barnehagepersonalet. Til den grad at det er mulig jeg må gå innom der hver morgen i et halvt år etter at sistemann er ute derfra, bare for å venne meg til et liv uten dem. De ringte meg faktisk i dag, og da jeg så nummeret i displayet hadde jeg panikk i to sekunder over at NEI, NÅ SPYR EN AV DEM OG JEG MÅ HENTE før jeg innså at alle ungene var rett foran meg. Det var helt stille da jeg tok den, så det kan ha vært et lommering. Ellers så savner de meg like mye som jeg savner dem, og ringte meg bare for å høre meg si «hallo».

Jeg liker den teorien best.

comment 0

Hvorfor mine unger skriker.


Minsten fant ut at trolldeigpynten ikke skulle spises. Det var innmari lite populært.

Jeg flettet håret til eldsten feil.

Eldsten sa til kusinen at den hvite bøtten var kusinen sin. Kusine var uenig, og mente at det ikke var hennes bøtte. Den der ble det faktisk full krig ut av, med kasting av sand og tramping i bakken. Det som forundret meg aller mest var at de ikke kranglet om hvem som skulle få ha den, men at ingen kunne gi seg på hvorvidt den tilhørte kusine eller ikke.

Hårvask var ikke valgfritt i badekaret. Såpen var grei nok, men minsten var ikke inneforstått med at den skulle skylles ut igjen.

Det var tomt for sjokolade. Å vent. Det var det bare meg som skrek for.

Men i dag har jeg altså badet unger (og puttet dem i sandkassen etterpå, man kan jo lure litt på om rekkefølgen der var den smarteste), klippet klørne på bikkja og bakt muffins i tillegg til å navigere igjennom alle de syke krisene små barn plutselig kan finne på å ha. Og vært konstruktiv om det.

Det er sånn man vet at man har blandet koffein og paracet i riktig mengde.

comment 0

Ut av karantene.


Så, testen viste at jeg ikke har korona. Det er litt sånn yay, but nay. Hadde det vært korona, så hadde det vært en mild runde, jeg kunne loffet rundt i pysjen i en uke og så vært ferdig med dritten og klar til innsats. I utgangspunktet ville jeg jo ha en negativ test, og min første reaksjon på testen var YAY DA KAN JEG LØPE DENNE UKEN og så kom jeg på at nei, jeg har fortsatt denne sesongdritten av en forkjølelse som

a) gjør at jeg føler meg skikkelig crappy, har vondt i halsen og lungene og hodet og bare lyst til å sove men jeg skal på jobb for jeg har ikke korona og

b) det betyr at ETTER at jeg er ferdig med sesongdrittsekken så må jeg sannsynligvis igjennom korona i tillegg.

Og da hadde det egentlig vært å foretrekke en positiv test. Misforstå meg rett, jeg har ikke lyst på korona, hverken ølen eller sykdommen, jeg har bare lyst til å slippe unna alt så billig som mulig. Jeg vil ha en gratis lunsj rett og slett.

Nuvel. Femåringen hadde trøbbel med å sovne i kveld. Ropte på meg, og sa at hun var redd. Hva hun var redd for? Monstre.

-Men, vennen min, mamma er jo et monster.
Femåringen ser på meg, mildt sjokkert.
-ja. Mamma er jo et mammamonster! Og mammamonsteret er mye skumlere enn alle de andre monstrene, så de tør nå i alle fall ikke å komme inn hit. Og mammamonsteret er SÅ glad i ungen sin, at hun jager vekk alle de andre monstrene med et BRØL.
Femåringen smiler bredt nå.
-Og vet du hva? Oppe sitter det et pappamonster. Og han er ENDA skumlere enn mammamonsteret, så her er det rett og slett ingen andre monstre som tør å komme inn.
Femåringen ler høyt. Brøler litt.
-Mamma, når jeg blir stor skal jeg bli et mammamonster.
Jeg klemmer monsterungen. Spaserer mot døra. Gjør et kanontøft karatespark mot imaginære monstre på vei ut. Hah. Nagla den.

..-MAMMA! DU SPARKET MONSTERET I TISSEN! Det blidde død.

Yes. Vi får kanskje jobbe litt mer med det voldelige aspektet.

Uansett, jeg er ute av karantenen, og skal altså fortsette å pese meg igjennom byen på sykkel eller i lett jogg på vei til jobb. Og dere kan gi meg så mye stink-eye for å spre svette og spytt rundt om som dere bare vil (ja, jeg har fått med meg alle klagene på joggere), men jeg bare klarer ikke å bry meg. Jeg er en av dem som MÅ på jobb, og om jeg skal følge anbefalingene om å ikke kjøre kollektivt, så kan jeg velge mellom bilen og beina/sykkel. Skal jeg bruke bilen må jeg igjennom bommen TO ganger hver dag, PLUSS betale parkering på den dyreste plassen i verden. Nei takk. Det er ikke akkurat som om korona plutselig gjorde at jeg hadde større budsjett liksom, så nei, det er ikke en utgift jeg tar. Dere får heller bare la være å sleike der jeg tråkker.

Happy lockdown folkens!

comment 0

The extroverts are not ok.


Noen flere som kjenner på at huset er trangt, dere? Det er i disse dager jeg priser meg lykkelig over at jeg giftet meg med en fyr jeg liker, for hadde jeg ikke likt han så hadde disse dagene blitt lahahahaaange.

Men jeg hadde kanskje ikke giftet meg med han om jeg ikke likte han. Med mindre jeg visste hvor glad han var i å bake brød. Da hadde jeg kanskje gjort det uansett.

Ellers er vi akkurat nå i eksil for rikets beste. Karantene altså. Det hostes og nyses og hodepines og lungene klager. Egentlig tror jeg jo at dette er en av de vanlige sesong-drittsekkene som herjer og later som om den er CoVid-19 for å være kul, men med en jobb i helsevesenet er det kanskje lurt å sjekke det før jeg går på jobb igjen. Så kort fortalt, test tatt, venter på resultat, og i mellomtiden datt minsten ned fra sengen min og slo foten sin. Og så klatret han opp på sofaryggen, datt ned fra den og landet på samme fot og plutselig var det hyling og skriking og gutt som ikke vil gå på foten.

Jeg mener SERIØST gutt. Etter å ha klatret på absolutt alt (OG FALT NED IGJEN) i tre år uten skade (minus den lille turen til legevakten da han stupte ned fra øverste køye og smalt pannen i et nattbord på vei ned – men det teller ikke, han var ikke skadet, det var nervene til mor som var skadet), så skader han faktisk foten sin akkurat i det tidsrommet vi sitter og venter på koronatest. Vi kan jo ikke fly til legevakten da. Hei, han har vondt i foten, forresten vi har kanskje korona. Og så bare:

Og så har gutten traumer for livet vett. Flott. Nei, i går kveld bestemte jeg meg for å lirke en paracet i yoghurten hans og legge han, og satse på at verden så lettere ut i dag. Og det gjør den. I dag tror jeg ikke lenger at det er fare for amputasjon. Lurer på om Skjeggen noen gang blir lei av å måtte gjenta frasen «Jeg tror altså dette går helt fint» til det kjedsommelige. UTEN at han NOENSINNE poengterer når han har rett. Som han ofte har i de situasjonene. MEN TENK OM DET ER ALVORLIG OG SÅ HAR JEG IKKE REAGERT!! Sånn er det.

Nuvel. Nå er det på tide å vekke Skjeggen og få han på jobb. Det vil si, bevege seg fra sengen til stuebordet. Påkledning valgfritt. I alle fall fram til første skype-møte. Jeg må igjen si at jeg føler med alle i hjemmekontor, jeg er lykkelig over å få gå på jobb. Men jeg må få sitere en bussjåfør i en artikkel jeg leste som satte et litt annet perspektiv på det: «Jeg blir litt provosert over alt fokuset på de som jobber hjemmefra, og psykologer gir råd til de som sitter hjemme for at de skal få en bedre hverdag. Men noen kan ikke sitte hjemme. Vi som kjører buss kan ikke det. Heller ikke de som jobber i matbutikk og apotek. Vi er de lavtlønte folk tar for gitt.»

Det er faenmeg sant. På tide å vise at dere setter pris på oss. Takk for applausen, now put your money where your mouth is.

Nuvel. Jeg skal nyte dagen videre i karantene, ikke puste på noen, ikke dra på hytten, ikke dra på butikken. And all is well.