comment 0

The journey is the goal.


I fjor bestemte jeg meg for å gjøre masse ting i år som jeg ikke har gjort før. Vel, i alle fall tre. Det er mer enn nok for et år altså. Uansett, første mål var å krangle kropp, knær og vilje igjennom å løpe jogge tusle 10k. Og for at jeg skulle måtte holde treningsviljen oppe meldte jeg meg på 10 k Winterrun – for når man skal løpe et løp kan man ikke skulke. Sant? Vel. Man blir fortsatt forkjølet. Man har fortsatt søvnløse netter, vondt i viljen og generell motvilje mot alt som skjer ute av sofaen. Jeg har i alle fall det.

Så da jeg plutselig innså at jeg måtte tre på meg tights og joggesko i dag, hadde jeg lave ambisjoner. Jeg håpet på å ikke bruke mer enn 1:30, og at det i alle fall var en person som var tregere enn meg der. Jeg så for meg at alle feis igjennom på en time, og en halv time senere kom jeg krypende mens jeg hveste «veent påå meeeg!»

Jeg skulle følge en kar i hvit t-skjorte med nr 5 på, de som antar at de løper treigest. Så aldri snurten av han, men siden jeg lå ca bakerst tenkte jeg at det burde stemme. Stod der og frøys, så relativt lite proff ut med to høyre votter fordi jeg ikke aner hvor hanskene mine er. Eller resten av de to votteparene for den saks skyld. Nynnet «eye of the tiger» og tenkte at dette var jo egentlig en fantastisk kveld.

Høyre-vottene. Eller venstre, jeg kan ikke forskjell.

Bergen i solskinn oppholdsvær! Fakler og folk med flagg som heiet, plutselig følte jeg meg litt mer som en superhelt enn en oppvridd klut, som er normen nå om dagen. Såpass mye at jeg vurderte å gå for en high -five til en av politifolkene langs ruten, men jeg innså heldigvis i tide at de sannsynligvis ikke var fullt så entusiastisk som jeg var.

Jeg brukte ikke 1:30. Ingen brukte så lang tid, den tregeste var på 1:24.

Og det var ikke meg.

Jeg hadde faktisk 20 stykker bak meg, jeg! Og med målet om å gjennomføre, og ikke være helt sist, så sier jeg meg fornøyd med plass 305 av 325. Frekk som jeg er har jeg faktisk tenkt å telle med alle som ikke stilte også, og vips, så ser den statistikken innmari mye bedre ut.

Og bakerst i hodet mitt sitter en liten rakker og mumler for seg selv:

«lurer på om jeg kan forbedre den tiden, jeg…»

comment 0

Jeg er så super at jeg rekker å blogge på mandagsmorran.


Vil du vite hvorfor? Vil du??

Det er ikke fordi jeg har for mye energi. Vi antar at det er tenner på vei igjen, i går våknet junior klokken fem og forkynte for all Bergen at verden suger. I natt har begge to vært våken, og likevel var det på’n igjen klokken ti på seks. Jeg prøvde i det lengste å få junior til å ombestemme seg, men så mye magi finnes det ikke på mandager. Jeg vet ikke om koffein kan redde denne dagen, men jeg har tenkt å prøve!

Selv om jeg egentlig har sluttet å merke effekt. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke burde ta paracet /koffein-tabletter sammen med kaffe, men det glemte jeg etter tre sekunder og jeg kan ikke si at det var merkbart. Jeg burde sikkert trappe ned, men jeg har ikke lyst. Og så er jeg redd for at jeg setter meg fast i Hulk-smash -modus, og det er ikke så bra for relasjonsbygging.

I tillegg da, så er jeg jo Hilde. Der man tror at sånne netter gjør at man får dårligere tid, har jeg en tendens til å Hilde det. Så, ett minutt igjen til bussen går, god fart mot busstoppet, ser bussen stå der og lokke med varme og morratryner. Da vet du, midt i den prosessen, snubler jeg i ingenting, går ned for telling og lander med fjeset først rett i snøen.

Jeg sa et ord jeg er nødt til å sensurere. Løftet hodet bare for å se bussen blinke seg ut og fordufte.

Tordenskyer over våre hovud.

Og der, helt magisk, har jeg ti minutter til blogging, med Wardruna på ørene for å forsøke å finne sinnsro. Og folk sier at jeg ikke er positiv, fatter ikke hva de snakker om.

Den neste bussen er forresten den som alltid er stappfull, kun har ståplasser og generelt sett suger. Men hey. Den er varm, og ingen på bussen vet at jeg hater dem alle sammen, så da kan jeg marinere i min egen surhet i ro og fred inni hetten.

Innser at jeg ikke har med ekstra genser i dag heller, så det er trygt å anta at det er en kald dag på jobb. De slår alltid av varmen når jeg ikke er forberedt. Det er så mandag i dag, samtidig som det er lønningsdag, så midt i mandagsmuggen er det et forvirrende snev lykke.

Det kommer ordna seg, det gör det alltid. Jo det löser seg, sånn bruker alt bli.

comment 0

Sykkelsesongen har begynt.


Strengt tatt er det jo høst-vinter i Bergen, og sykkelsesongen starter vel kanskje ikke før det blir høst-vår, strekker seg igjennom høst-sommeren og avsluttes med et plask i høst-høsten – minus et par dager midt i høst-våren hvor det er sommer-sommer og alt for varmt til å sykle. For noen tar vel aldri sykkelsesongen slutt, og siden jeg liker å plage meg selv har jeg blitt en av dem. Jess da. Jeg har piggdekk, og jeg er ikke redd for å bruke dem!

IMG_20180118_124046_147.jpg

Med mindre jeg kjører i nedoverbakker, da. Men det er fordi jeg ikke liker å sykle i nedoverbakker etter at sykkelen bestemte seg for at vi skulle drive stupetrening en gang. Jeg har muligens bakkerekord i sneglefart ned Melkeplassen – og før jeg får illsinte bilisten på døren med høygafler og fakler – jeg tusler meg nedover på fortauet jeg, så bare pust med magen.

Uansett da, det er noe sånt som halvannet år, en unge og et tonn forduftet kondis siden sist jeg syklet noe sted, og gudhjelpemeg så kjipt det er å starte på nytt igjen. For å si det med Sandtorv; alt har sneglehusfart og skilpaddesko. Og å sykle opp Melkeplassen var jo aldri behagelig altså, men jeg hadde begynt å få dreisen på det.

Det har jeg ikke lenger.

Vel, kanskje litt. Etter å ha blitt lokket til å løpe bakkeintervaller en gang i uken har jeg innsett en ting: Det stopper i hodet før det egentlig stopper i beina. Så da gjelder det å finne noe som gjør at hodet tror du klarer det, da. Jeg prøvde en stund å mentalt heie på meg selv (jeg vurderte å rope HEIA HEIA så høyt jeg kunne, men det hadde jeg ikke pust til). Men så viser det seg at det er helt umulig for meg å innbitt tenke at jeg skal klare det uten at jeg samtidig begynner å fokusere på at det svir som et uvær i lårene og at jeg nærmer meg total åndenød. Og når jeg begynner å kjenne på det, da er det ikke lenge før jeg er sikker på at jeg holder på å dø nærmest velter av sykkelen.

Nei, avleding. Det funker. Tenke på noe heelt annet. Synge «en og to og tre indianere» inni meg. Prøve å gå igjennom det jeg husker av det periodiske system. Sistnevnte tok ikke så lang tid, det er noe sånt som 14 år siden jeg studerte kjemi, og jeg kom ikke lenger enn til helium. Midt i denne tankerekken begynte jeg å legge merke til lyden fra piggdekkene mine. De knitret så fint mot det isete fortauet, og jeg klappet meg selv på skulderen for å ha gått til anskaffelse av dem. Det var kanskje høst-høst da jeg syklet til jobb, men hjem fra kveldsskiftet var det blitt høst-vinter igjen, og jeg skal love dere at isete veier ikke hjelper på min motvilje mot nedoverbakker.

Lyden av piggdekk ja. Den er ganske beroligende. Om man lukker øynene kan man innbille seg at det er lyden fra et peisbål man hører.

Men det anbefaler jeg ikke på noen som helst måte noen å gjøre på vei ned bratte bakker.

comments 2

Det er så inni granskævven pinlig. 


I dag plukket jeg opp to hundeposer, pent knyttet sammen og med bajs oppi, og la dem i nærmeste bosspann. Før jeg mister besinnelsen, ta en kikk på bildet under så du forstår hvorfor. Hundeposer med bajs som dumpes vilkårlig rundt i gresset er jo nok til å få meg til å frese og spytte, men dette.. DETTE!

Posene lå ved treet. Jeg bar dem HELT bort til bosspannet nederst i høyre hjørne. 

Altså.. Hva FAEN da? Hva skjedde? Hvilken apokalyptisk hendelse var det som gjorde at prosessen med å holde bajsposen i pølsefingrene og gå fem skritt til bosspannet bare ble for vanskelig?  Jeg fatter det ikke. Virkelig ikke. Er du lat, dum eller begge deler? Knyttet du sammen posen og døde før du fikk gjort noe mer? 

Jeg skammer meg på dine vegne. Jeg har to hunder, og ditt hundehold gjør at folk ugle-ser meg. Ditt hundehold gjør at jeg er så innmari tydelig i alt jeg gjør når jeg kaster bajs i bosset, at det eneste jeg mangler for å proklamere det er et blinkende neonskilt. For, det er ikke så himla vanskelig. Du bærer bajsen til nærmeste bosspann. 

Synes du det er ekkelt å bære bajs? Vel, hunden din eter det etter all sannsynlighet. Og den slikker seg i rompa. Hunder er ekle, lev med det. 

comment 0

Ut av boblen.


Jeg begynner på jobb i morgen. Jeg håper jeg husker hvordan jeg gjør det. 

Jeg håper de har nok kaffe. 

Så, det første jeg gjorde i 2018 var å gå rett på trynet av en trampoline. Jeg håper ryggen min overlevde sammenstøtet, og at jeg ikke må imiterer Hansi i hele morgen.

Ellers da? Jeg er utslitt etter julefeiring, samtidig som det har vært fantastisk. Jeg er ikke klar til å overgi stafettpinnen til Skjeggen, samtidig som jeg gleder meg som en unge. 

Og jeg tror treåringen kommer til å begynne på Hogwarts.