comment 0

Palpatine liveth! And shiteth.


For de som ikke fikk «pinnsvin minutt for minutt» oppdateringer på Facebook og insta i går, så er kortversjonen at da vi skulle på lekeplassen i går fant vi et pinnsvin sittende under sklia. Midt på lyse dagen, uten å gå sin vei da vi kom. Pinnsvin er tilfeldigvis et av mine interessefelt (pinnsvin, kaffe, ju jitsu og strikking..), så jeg visste at det var et skikkelig dårlig tegn, og en av de situasjonenene man straks ringer pinnsvinhjelpen. Ja, folkens, de finnes! Pinnsvin er fredet og det er viktig å hjelpe!

Dessverre var ikke hun jeg snakket med helt optimistisk, 80% av dem dør visstnok. Men ta den inn i en pappeske, gi den noen få kuler oppbløtt hundemat og varm den opp, så fikk vi se om den overlevde natten.

Vi (vel, jeg egentlig, hvem prøver jeg å lure) kalte ham Palpatine, og som onde skurker flest viste han seg å ikke gi opp så lett. Han spiste litt. Flatet ut oppå varmeflasken. Begynte å frese til meg når jeg gjorde andre ting enn å gi ham mat mat. «skifte skittent avispapir?? Ha deg vekk, skitne hund!». Med den holdningen begynte jeg å håpe på gode nyheter i dag. And behold!

Palpatine lever! Og sover, rett ved siden av sin egen bajs. Jeg skjønner hva damen mente med at de ikke er renslige. «driter her jeg. Orker ikke å flytte meg så jeg sover her og.»

I ren entusiasme holdt jeg på å ringe rett til pinnsvinhjelpen, men så kom jeg på at klokken er halv syv søndag morgen… Det kan vente et par timer kanskje?

Uansett, til tross for hunder og unger tipper jeg at den pappesken var et bedre alternativ en å sitte på en lekeplass i torden og regn. Optimist som jeg er, jeg tror vi har reddet et pinnsvin!

comment 0

Dagens outfit.


//ingen annonselenker. Selv om du kjøper de samme klærene som meg blir du aldri like kul, så ikke stress med det.

Fotografert med selfiekamera på telefon. Jeg er så awesome at jeg ikke trenger hverken egen fotograf eller kamera til en million. (jeg ser riktignok mye bedre ut når min fotografvenninne tar bilde av meg, men jeg trenger det ikke.)

Nå må dere unnskylde meg, jeg må gjøre dagens shopping. Det er dopapir. Det kommer ikke bilde av det i bloggen.

Jeg hadde forresten ikke tenkt å være helsvart i dag, men noen klinte snørr nedover jeansen min, og den svarte buksen lå nærmest. Da blir det sånn! God torsdag.

comment 0

Samtaler med bilen.


-Hilde. Jeg vil på verksted.

-hysj med deg. Vi brukte akkurat 16 høvdinger på verksted til deg, bil! Hva skal du dit etter nå??

-Jeg vil på service. Det var ikke service sist, bare reparasjon!

-Glem det. Det kan da umulig være nødvendig, du er jo ikke en gammel bil!

-Jeg VIL på service. Ta meg på service, ellers så sier jeg «BING» hver gang du starter meg. Og viser feilmelding. Det hater du, det vet jeg.

-du er så himla barnslig, bil!

-bing. Bing. Bing.

-Slutt. Jeg hører ikke.

-bing!

-hører ikke sa jeg.

-Hilde… Hva.. Hva gjør du??

-HØRER IKKE HØRER IKKE!

-Hilde, kom ned.

-HØRER IKKE!

-Bing!

-hører ikke!

-vel, jeg skal uansett på service.

-flott. Gjør det. Jeg skal henge her. Lykke til.

comment 0

Sommerferien, et epos i to kapitler. (For, helt ærlig, det skjedde ikke SÅ himla mye på de fire ukene.)


Da vi avsluttet historien sist hadde vi altså kommet oss helskinnet tilbake til Bergen, og resten av ferien gjenstod. Den ble tilbragt vekselvis i Bergen og på Voss. Fireåringen hadde allerede begynt å savne barnehagen, og siden jeg hadde sagt at barnehagen var stengt, fikk jeg et forklaringsproblem da hun spurte etter bestevenninnen sin og hun.. var i barnehagen. Hun hadde ikke begynt på ferie enda, og JA da mamma sa at barnehagen var stengt så LØY hun fordi det var LETTEST. Det kan man jo ikke si til en fireåring, de må være minst åtte før de finner ut hvor dårlige rollemodeller de egentlig har. Gode råd var altså dyre, men jeg løste det hele ved å sende en melding til mammaen og spørre veldig pent om hun kunne levere datteren til meg istedenfor barnehagen.

Vi satte oss alle tre på en buss til byen for å kjøpe is. Jeg vet ikke jeg. Det er noe HELT fantastisk ved å se to små, rosakledde jenter sitte på treseteren helt bakerst, ved siden av en kar med punker-stil, og synge hjulene på bussen så høyt de kan. Og så kikker de opp på punkeren. Og hjertet synker i meg, for jeg er klar over at NÅ, nå kommer de til å SI noe. Og jeg har ingen garanti for hva. Min lille øyesten festet sine uskyldsblå på neseringen hans, og spurte høyt: «Koffor har du SÅNN??». Heeeeeeeeeeeeere we go. Han smilte heldigvis litt, og svarte «Det er fordi jeg synes det er fint.» Fireåringen tenkte seg om i sånn to sekunder, og så svarte hun: «Det synes ISJE eg.» Jeg har fortsatt ingen god løsning på sånne situasjoner altså, jeg kom med noe svada om at alle liker forskjellige ting og at det er bra vi er forskjellige. Han så ut til å ta det med godt humør i alle fall, jeg håper at han ikke gråt inni seg.

På Voss er det kuer. Og sauer. Og himla mye god mat. Jeg skrøt av dette til ei venninne, og fikk tilbake en melding om at hun hadde blitt tisset i fjeset av en flaggermus. Og jeg klarte ikke å la være og bli litt misunnelig, å bli tisset i fjeset av flaggermus høres mye mer eksotisk ut enn å se på kuer, selv om det ikke nødvendigvis er så himla kjekt.

Uansett da, jeg fikk meg en lang fjelltur, fire timer i total stillhet bare avbrutt av jubelrop fra svigermor når vi fant multer. Det var magisk. Det var vilt og vakkert og balsam for sjelen. Og helt på toppen var det bygget en varde. I den varden var det plassert en postkasse. Det er en sær ting med fjellturer altså. Om du klatrer til det høyeste, kjipeste, mest avsideliggende fjellet i Norge kan du banne på at en eller annen har vært der før deg og plassert en postkasse på toppen med en bok til å skrive navn i. Og før mars er boken halvfull.

dsc_0032_12523406613723448000.jpg

Vi stod der, på toppen, og bare nøt utsikten av en natur som gjorde sitt aller beste for å vise seg fram. Og akkurat da vi trodde det ikke kunne bli bedre, kom det en hjort med en kalv spurtende forbi. Jeg måtte kikke meg litt ekstra rundt for å se om vi var med i en Disney-film eller noe.

Hele ferien ble avsluttet med en dupp i en lokal lagune. Til vanlig fylles den med smeltevann, så det er relativt friskt å bade der for å si det sånn, men med varmen som har innvadert oss i sommer var temperaturen perfekt, og så idyllisk at jeg vurderte å flytte inn på hytten og bare aldri komme ned igjen.

DSC_0137

DSC_0121

Jeg vet ikke jeg. Kjenner ikke det største behovet for å fly til Syden med smått og stort når det finnes sånne steder bare en biltur unna. Fly med utålmodige unger står på topp ti-listen over nope-ting for min del altså. Jeg kan knapt huske hvordan det var den gangen flyturer betydde kaffe og en bok – selv om det bare er fire år siden. Kanskje det er en overlevelsesteknikk, om man husket helt klart hvor lett alt var uten barn ville det kanskje vært enda tyngre å gi det opp? For min del tenker jeg at de tidene kommer tilbake om noen år. Fram til da trenger jeg ikke å tvinge igjennom noe som bare vil være stress for alle involvert, min stressede side er ikke så pen å se på og jeg prøver iherdig å innbille alle rundt meg om at jeg er et godt menneske.

Det var sommeren, det da. Nå er vi godt inne i høstforkjølelsen, alle som en, og i barnehagen går det vannkopper. Hurra. Endelig får vi vannkopper.

comment 0

She who talks to cups.


Barna er påkledd, pusset tenner, gredd hår. Sekker pakket, ekstra tøy, ekstra regntøy. Levert i barnehagen. Hunder luftet, strikket to runder mens jeg laget kakao. Kaffe. Pakket sekken min, kledd på meg selv, lander på bussen.

Og da siger det på. Kroppen innser at den stod opp for tre og en halv time siden, og er uenig. Så uenig.

Jeg fester blikket på kaffekoppen i hånden min, og sier halvhøyt til den: jeg er så trøtt jeg!

Sitter på firer-setet på en full buss. De tre andre smiler forsiktig til meg. Kjære hjernen, du må gjerne tenke sånne ting uten å slippe det rett ut munnen altså. Nå er jeg hun rare som snakker med kaffekoppen. Takk for det.