comment 0

Kaffe og paracet. 


Når første barnet er et barn med sovehjerte burde det være genetisk og bli sånn med barn to og. Junior er tett i nesen. Og forbannet. Treåringen har sovet seg igjennom alle forkjølelser siden hun var bitteliten. Junior har produsert tenner og vært forkjølet i en evighet nå. Gjør ikke meg noe så lenge jeg får frokost. 

Aim for the stars. Even if you miss, you’ll be far away from me with your motivational bullshit. 

comment 0

Skjermdump lagret.


Jeg vet ikke hva som er verst jeg, at jeg gikk i zombie-tilstand på senteret og klarte å trille vognen til junior rett ut i veien for en blind kar med mobilitetsstokk og alt, eller at min reaksjon var å utbryte «Oiii unnskyld, jeg så deg ikke!». Tro meg, junior, jeg skriver ALT dette ned på listen over ting du skylder meg fordi du holder meg opp om natten. Der står det allerede «tinnitus» og «høyre speil på bilen», så om jeg var deg så ville jeg bremset nå. Men skal  jeg være helt ærlig er jeg vel akkurat så vims at alt dette kunne skjedd helt uten skriking om natten og. Bortsett fra tinnitusen da, den står definitiv på regningen til junior.

Nuvel, siden junior ikke har sovet trengte han en lang lur i dag. Og siden han er småsyk vil han ikke sove i sengen sin. Så da ble det halvannen time trilling da. Og siden Bergen endelig har skjønt at det er høst pøsregnet det, og siden regntøyet mitt overhodet ikke er vanntett lenger ble jeg søkk vått og fikk plutselig en melding fra telefonen min om at den hadde tatt en skjermdump. Den gjør rare ting når skjermen er våt. Dagens kunstverk er som følger:

Screenshot_20171011-144033.png

Jeg vet ikke helt hva universet prøver å fortelle meg ved å sørge for at jeg ser dette. Jeg tenkte på det en liten stund, men så kom jeg på at jeg ikke er overtroisk på en plass, og at dette sannsynligvis bare er totalt tilfeldig. Så jeg trødde videre, og jammen gikk jeg ikke forbi et reklameskilt som tydeligvis er løsningen på alle mine problemer.

DSC_1314.JPG

 

Tarmskylling, dere! Det må jo være løsningen på absolutt alt! Sammen med analbleking og vajazzles liksom.

Men nå må jeg gå. Den nesevise, nye fitbiten min mener at jeg må gå 203 skritt de neste ti minuttene, fordi den er av den oppfatning at jeg skal gå 250 skritt i timen. Jeg misliker den nye fitbiten intenst, om noen vil ha seg en fitbit så velg hvilken som helst annen modell enn fitbit alta hr! Jeg håper reimen på denne og suger, så jeg kan bytte til en annen en på neste reklamasjon.

Og også, kanskje jeg skal lage middag. Eller bare legge meg ned foran brødboksen og dø av sult. Whichever.

 

comment 0

Ladies and gentlemen, this is fitbit no 5.


Det hadde altså vært lettere for Fitbit om de bare hadde laget en modell som holder lenger enn et halvt år. Sånn som det er nå, så har jeg på en måte kjøpt et abonnement på fitbit – jeg kjøpte en, reimen ble ødelagt, fikk ny av elkjøp, reimen ble ødelagt, fikk ny.. blablabla. Fikk en annen modell da de sluttet å produsere den jeg hadde – sikkert av økonomiske grunner.

….så ble reimen ødelagt. Så nå har jeg fått en ny igjen, noe som betyr at jeg sannsynligvis taper dagens konkurranse innad i familien da jeg måtte gå hele veien hjem uten fitbit på armen for å lade den nye. På Elkjøp kunne de informere meg om at den eneste modellen de HELT sikkert ikke har problemer med er toppmodellen. Men jeg vil ikke HA den, den er alt for svær. Så jeg gikk for en mindre en, med et håp om at deeeenne MÅ de da ha klart å lage skikkelig. Og vurderer å sende en sint mail til fitbit fordi jeg må gå dobbelt så mye i morgen for å ta igjen tapte  registrerte skritt i dag.

En god ting kom ut av det i alle fall.

DSC_1313.JPG

Junior syntes pappesken var så gøy at jeg kunne drikke kaffe. Aaaah, kaffe.

Noen vil kanskje påpeke at jeg ikke har lagt ut noen oppdateringer på hvordan det gikk på testingen av Escape Box. Det er fordi jeg nå blogger fra inni boksen, og spent venter på søndags-kjeksen min. Nei, vi kom oss ikke ut vi heller. Men det var over gjennomsnittet gøy og jeg satt igjen med en intens lyst til å gjøre det om igjen – og å dra på laiv. For lenge siden jeg har tatt min geeky side helt ut.

Nuvel. Jeg sitter musestille og venter på at fitbiten skal lade seg ferdig. Takk til Elkjøp, som bare spyr ut fitbiter i min retning uten å mukke. Om jeg har vurdert en helt annen modell? Kan ikke det. Alle vennene mine er på fitbit – og sånn vant de, ved å gjøre seg selv til et sosialt medie i tillegg. Crappy produkt, men resten er bra da!

 

comment 0

Hovmod står for fall. 


Jeg vant testing av nye Escape room. Jeg har selvfølgelig ingen forventninger til laget mitt. 

Det kommer til å bli enormt pinlig om vi ikke klarer det, så det er vi bare nødt til. 

Jeg er klar. 

comment 0

Rage against the treåring.


Jeg stod der på bussholdeplassen, i regnet, med treåringen og babyen, og gjorde det mødre gjør på bussholdeplasser. Nynnet. Sang til og med litt. Og så smalt det fra treåringen: «Mamma ikke synge!»

Og jeg bare

Jeg har tenkt å synge offentlig uansett hvor pinlig barnet synes det er. Spesielt når hun blir fjorten. Jo mer hun krymper seg og ber meg tie stille, jo døvere har jeg tenkt å bli. Man får ingen venner på den måten da. Tingen er bare at jeg konstant har en eller annen sang svirrende rundt i hodet (for øyeblikket er det 90% sjanse for at det er en sang fra Hakkebakkeskogen) og det er faktisk helt umulig for meg å holde det på innsiden av hodet hele tiden. You can’t stop the signal, og så videre.

Jeg så forresten i et intervju en gang at Trond Viggo Torgersen pleide å gå med en klovne-nese i lommen, og true med å ta den på seg om ungene maste i butikken. De synes det var enormt pinlig at pappa gikk rundt med klovnenese offentlig, og han slapp unna all masing. DET er genialt. Jeg har absolutt ingen problemer med å se teit ut offentlig, det skjer daglig uansett, så mitt neste innkjøp skal definitivt være klovnenese. Noe sier meg at jeg bør vente et par år til da, for jeg tror ikke det vil ha helt motsatt effekt i nåværende alder. Når synes egentlig et barn at klovnenese er flaut? Det kan da umulig skje før i fjortisalderen?

Her forleden gikk jeg en hel dag og gruet meg til å fortelle treåringen at hunden hadde tygget i stykker yndlingskoppen hennes. Den eneste koppen hun godtar når hun skal ha varm melk om kvelden. Jeg tok mot til meg etter endt barnehage, og slapp den triste nyheten. Og treåringen trakk på skuldrene og sa «grønne Totoro-koppen?». Jeg sukket lettet over å slippe så billig unna, men så kom jeg i skade for å ta smøret på feil side av knekkebrødet, og dermed raknet det totalt likevel. Det går altså opp og ned her i verden.

Sånn går no dagan. Jeg trasser og treåringen trasser og babyen min er dels menneskebarn, dels Ringskrømt – det hører vi når han hyler. Av og til får Skjeggen sneket et ord eller to inn også, men vi prøver å ikke gjøre det til en vane. Han er alt for rasjonell for oss.