comment 0

Signe mandagen.


På vei ut døren mot barnehagen i dag oppdaget jeg at vognen var borte. Det tok meg et par sekunder før jeg husket at den fortsatt stod i bilen etter at Bergen prøvde å drukne oss på fredag, og jeg ikke orket å prøve og få vogn, unger, sekker og meg selv ut av bilen i det været. Vognen ble altså liggende.

På vei opp til garasjen begynte hjernen min å plukke fram små faktaopplysninger fra det store intet. Det er mandag. Trettende august. Bilen er i garasjen. Men det burde den ikke være, mandag trettende august burde den være pent plassert på et verksted.

Uh oh. Verkstedtime. Heldigvis var ungene så englete i dag at vi var litt tidlig ute, hadde tenkt en rolig spasertur til barnehagen. Plan endret, alle ble lempet inn i bilen. Sang oss inn i barnehagen, rakk en god dose kosing og jogget ut til bilen i god steam.

«dette kan faktisk gå», tenkte jeg.

Fem på halv ni stod jeg på verkstedet i Åsane med et litt unnskyldende smil og beklaget at jeg var litt sen (selv om det ikke hadde stått noe tidspunkt for timen i mailen jeg fikk, bare «mandag» og det er mye mandag igjen enda).

Mannen bak disken kikket litt på skjermen sin, kikket på meg, rynket brynene og sa: «jaa, men du har jo ikke time her? Du har time på Minde du.»

Det er tre alternative svar her.

1. frekk som flatlusa.

«du ser ut som en oppegående kar, du fikser nok det tenker jeg. Her er nøkkelen, kjør forsiktig.»

2. fireåringen.

«kan vi late som dette er Minde?»

3. The Hilde.

«daaaaa er det gjerne litt dumt at jeg er her, da..?»

Jeg gikk for nummer tre. Favorittdelen min ved denne historien er da jeg stod ved skranken på Minde og panisk lette etter bilnøkkel. Hadde den falt ut av lommen på vei inn fra parkeringen?? Når?? Heldigvis forklarte mannen bak disken før jeg begynte å hyperventilere at jeg ikke fant den fordi jeg akkurat hadde gitt den til ham.

Og ellers da? Jo takk. Bare bra. Signe mandagen. E det nok no?

comment 0

Til topps på prekestolen i dag med ny pers!


Dessverre var det tåkete, så skrytebildet ble litt så som så.

Ok, så er det ikke Prekestolen, det er Damsgårdsfjellet. Og ikke egentlig toppen av det. Ikke helt pers heller, men resten stemmer altså! Hva kan jeg si? Internett lyver, ikke tro på det.

Når det er sagt, så kunne jeg jo egentlig vært hvor som helst.

Det er veldig lite her som sier noe om hvor jeg er. Hadde det ikke vært for at det er umulig å gå seg vekk i by»fjellene» så hadde jeg kanskje aldri kommet ned igjen. Men ikke engang jeg går meg vekk der.

Nuvel. Jeg er nede. Jeg har våte sko. Det er helg. And all is well.

comment 0

Lifehack.


Lifehacks er så populært om dagen, og siden jeg er ekstremt opptatt av trender, hiver jeg meg på.

1.

Du har glemt å handle, har null pålegg og ingen brød, kidza skal ha matpakke og klokka er elleve. Men du har en liten skvett vaffelrøre.

Putt havregryn og en dæsj grovt mel i røren, stek opp, hiv smør på. Ikke bare blir ungene dritglad, men du ser ut som en av de supermoderne supermødrene som lager supersunn snop og fancy matpakker. At du bare har glemt å handle blir mellom oss.

2.

Om du tar ettåringen opp i senga en tidlig morgen og prøver å sove videre, legg en arm over fjeset. Du vet aldri når pannen til nevnte ettåring kommer susende i nitti km/t og treffer deg i nesen.

3.

…nei, det var alt. Dette er mine lifehacks. Mesteparten av tiden går jeg rundt i en blanding av forvirring og panikk, akkurat som alle andre.

comment 0

Er du… meg?


dsc_01266707027637131499481.jpg

Så, jeg kjøpte dette garnet i dag. For å strikke lue til Skjeggen. En fin lue, med masse kabler. Den lokale strikkesjappa pleier alltid å peke meg i retning av det jeg trenger, så jeg gikk dit og traff på samme dame/jente/hvakallerviossnåomdagen som forrige gang – hyggelig, hjelpsom og kunnskapsrik. Jeg viste henne garnet i oppskriften, og så viste jeg oppskriften.

«Åååh, den har jeg strikket!» sa hun med et stort smil, og forsvant bort i hyllen til garnet hun hadde brukt. «Vil du se bilde av hvordan min ble?». Jeg elsker bilder av strikketøy og tatoveringer, så jeg sa selvfølgelig ja. Og hun logget inn på Ravelry (facebook for strikkere, kort fortalt) og bladde opp. På bildet var luen, pent plassert på toppen av kjæresten hennes. Han… hadde samme fargenyanser som Skjeggen. Skjegg i samme stil. Blå øyne. Akkurat som Skjeggen. I det hele tatt, absolutt ikke ulik altså! Jeg flirte litt av det.

Men sånn i etterkant da, så klarte jeg ikke å dy meg for å logge inn på min egen Ravelry, bla fram mønsteret og lete fram hennes bilde. Det var bare 55 andre som hadde laget luen, så det tok meg ikke så lang tid. Og så ramlet jeg sånn tilfeldigvis inn på profilen hennes og kikket på alt det andre hun har laget. Og måpte litt. For ikke bare har vi lik smak i menn, men jammen har vi ikke lik smak i strikketøy og! Jeg har akkurat gjort ferdig «kaldt som faen»-vottene. Hun har og strikket dem, bare med engelsk tekst. Vi har begge laget hail-hydra vottene. Hun har laget et wonder-woman sjal som jeg har satt på to-do listen min, OG hun har strikket skikkelig masse med både Star Wars mønster og Totoro-mønster. Og sjal. Sjal i metervis.

Denne damen/jenten/whatever ER jo meg, bare .. myyyyye flinkere! Og hun er skikkelig hyggelig (det er jo forsåvidt jeg og da)! Jeg stod med fingeren hvilende på «add friend»-knappen, før jeg innså at jeg oppførte meg som en vaskeekte stalker. Men, er man fortsatt en stalker når man har så mange beviser på at vi ville hatt skikkelig mye å snakke om, eller er det greit da liksom?

Det som bekymrer meg er at hun er student enda. Vil det si at hun kommer til å slutte i den strikkebutikken når hun er ferdig utdannet? Og forsvinne ut av livet mitt, akkurat som bussfamilien? Ja, de sluttet jo å komme på bussen for de som lurer på oppdateringer der. Jeg møtte tilfeldigvis damen for noen uker siden, de hadde ikke sluttet å ta bussen på grunn av meg, de hadde slått opp. Jeg håper at det ikke var for å slippe å møte meg på bussen.

Men det var en digresjon. Er det nå jeg legger til strikkedamen på Ravelry, eller er det nå jeg slutter å stalke fremmede folk fordi de snakker nerd? Trenger jeg sosiale antenner? Og om jeg legger henne til og hun treffer vennene mine, kommer de til å bytte meg ut med henne fordi hun er flinkere og hyggeligere enn meg?

Næææ. Ingen er hyggeligere enn meg.

comment 0

Jeg kjøpte guttesokker til datteren min.


Så, treåringen urk, fireåringen har blitt større og hadde vokst ut av sokkene sine. Jeg dro på H&M for å kjøpe nye. Det var ikke så enkelt som jeg trodde, først fant jeg bare for seks år og oppover, og så fant jeg bare for pittesmåttene. Så jeg fant meg et butikkpersonal og spurte etter sokker str 25-26. Hun så på meg, smilte blidt og spurte med et blikk på ettåringen i handlevognen:

«Til gutt?»

… … …

«Det har ingenting å si,» svarte jeg, » det er sokker liksom. Men det er ei jente.»

Hun pekte meg i retning av de rosa sokkene, og nevnte at det lå guttesokker her i gutteavdelingen. Guttesokker. La meg vise dere hvordan guttesokker ser ut.

dsc_01042725496835361485649.jpg

Dette er altså guttesokker. De har farger på seg. Og dagene i uken. Passer på guttebein. Men vet du hva? For dette er ganske sjokkerende altså, men de passer like godt på jentebein! Og jeg prøver å ikke hisse meg opp her, men klokken er halv tolv og jeg har ikke drukket kaffe enda og dette.. dette er bare ALT FOR TEIT. Jeg mener, ser dere hvor dumt det er? Jeg har ikke tenkt å gå til jenteavdelingen etter rosa sokker når jeg står rett ved siden av en kasse med sokker i et fargetema som for meg er totalt nøytralt. Sokker. De skal nederst på foten. De skal dynkes i søle og sand og bare halvparten av disse sokkene kommer til å overleve det neste halvåret. Kjønnsdelte sokker, DET er noe av det dummeste i verden, med unntak av bikkja mi. Hun har fått mat og brukte akkurat ti minutter på å sirkle skålen, forvirret og tilsynelatende ute av stand til å huske hvordan man spiser av skål. Bikkja mi er dummere enn kjønnsdelte sokker.

Og mens jeg først er i gang, kan vi flytte minions-genserene ut av gutteavdelingen til et nøytralt ingenmannsland? For min fireåring elsker minions og vil gjerne ha det på klærne sine. Helvete heller, JEG vil ha minions på klærne mine. Hva om vi bare driter langt i gutteavdeling og jenteavdeleing, og er så fandens moderne at vi bare har en barneavdeling?

Men nå gidder jeg ikke å bruke tid på dette mer. For det første må jeg vise bikkja hvordan man spiser av skål, for det andre må jeg drikke kaffe før jeg sender hundebæsj i posten til kleskjedene. For ved Totatis, dette kan jeg ikke forholde meg til.