comment 0

Dagens trim.


Tunnelen inn til byen er stengt. Jeg hadde i utgangspunktet god tid, men ikke så god tid at jeg kan stå i stampe kø over Melkeplassen, det tar seg dårlig ut å komme for seint første skoledag.

Det tar seg dårlig ut uansett. Jeg hater å være sein.

Men hva skal jeg stå på bussen etter? Jeg løper da fra zombier en gang i uken liksom, jeg er for pokker ikke avhengig av en buss! I alle fall ikke når den står stille.

Så, med ett lett vink til resten av bussen (tata, losers) forlater jeg den, der midt i bakken. Lett jogg mot skolen. Formen er god, selv med regnfrakk og jeans. Bussen forsvinner bak meg.

Det er bare meg og veien. Føttene trommer en rask takt, bilene som står stille i kø forsvinner bak meg. Jeg klarer det. Jeg vinner dette løpet.

Og jeg ankommer skolen, god og svett. Jeg har ikke gredd håret, for påkledning og levering i barnehagen i dag var så himla idyllisk at jeg vurderte å rømme til en øde øy og begynne med marsvinoppdrett.

Men så kom jeg på at øde øyer kanskje ikke har kaffe. Og så måtte jeg tatt med ungene fordi jeg savner dem etter tre sekunder. Og Skjeggen. Og hundene. Da kan jeg like godt bli hjemme. (rett etter at jeg kom til den konklusjonen tråkket jeg i hundespy. Etter en rask revurdering kom jeg til samme konklusjon igjen.)

Så, hva om jeg ser ut som et takras og lukter vondt. Jeg er i alle fall grei.

comment 0

«Jeg gir han et vanlig glass, det er lenge siden han har mistet glass i gulvet nå».


dsc_00479138834037777922878.jpg

Etter en lang dag med konstant høyt lydnivå, lek som ender med at noen får vondt og vræler, krangling, megling, kos, latter, plutelig hyling igjen og så båder latter og hyling for å gjøre kaoset totalt, så var vi endelig kommet til lunsj. LUNSJ. Vi ville bare få maten på bordet og forhåpentligvis mat-ro (de må da være stille når de tygger ikke sant??) (HAHAHAHAH, naivt), og i det hastverket tok jeg snarveien og fant fram vanlige glass til ungene. Fireåringen er jo sertifisert for glass, og av en eller annen grunn tenkte jeg liksom at junior og var det.

Dumbass.

Glasset gikk i gulvet. Knas. Melk og glass over alt. Skjeggen jogger etter søppelbøtten, jeg hiver meg over tørkepapiret. Hele tiden til tusen spørsmål fra fireåringen. «Ka gjør du? Tørker du? Skal du støvsuge? Skal du støvsuge papiret? skal du støvsuge papiret? Skal du støvsuge papiret? Skal du støvsuge papiret???»

Dumper glass og papir i søppelbøtten, støvsuger, setter meg til bordet igjen. Tar ett tygg til av skiven min, innser at noe skjer ved siden av meg. Det idiotiske skjeggete dyret (bikkja, ikke mannen) har funnet ut at det er en god idè å ete papiret jeg har brukt til å tørke melk og glass og står med hodet nedi søppelbøtten. Hun drar papir ut av bøtten, det singler i glassbiter. Jeg jager vekk bikkja, rydder. Fireåringen velter melkeglasset sitt. Tørke. Rekker en halv skive. Junior bajser. Jeg plukker ham med meg og gir stafettpinnen med tørkepapiret til Skjeggen. (Mannen, ikke dyret.) Før jeg har kommet meg ned trappen må han tørke spy etter den andre hunden.

Nuvel. På den lyse siden, jeg har ikke kjedet meg i dag i alle fall!

comment 0

Planleggingsdag.


Strålende sol og planleggingsdag. Fireåringen har snakket om denne dagen i to uker, jeg kom i skade for å nevne at vi kanskje kunne dra på badeland sammen, hun, minsten og jeg. Og fireåringer, DE glemmer ikke. I motsetning til den demente bikkja, gullfiskhukommelsen dens gjør at jeg ikke kan sette ytterdøren nede oppe til lufting. Da kreker bikkja seg bort, blir overlykkelig over at døren er åpen og går ut. Går rundt huset til verandadøren. Den er lukket. Bikkja blir dritsur over at hun plutselig er stengt ute, og står der og bjeffer som besatt. Jeg åpner. Bikkja kommer inn, glad og fornøyd. Går ned trappen og bare heeeey der er det en åpen dør jo! Og sånn fortsetter det i det uendelige.

Men fireåringer, de husker. «E barnehagen stængt i moræn? Skal vi på badeland? Akkurat som bukkene Bruse?». Så med freidig mot pakke jeg ettåring, fireåring, boller, saft og badetøy. Kom oss inn i bassenget, og der innser jeg at minsten, HAN er ikke redd for vann. Sist vi var der måtte han sitte på fanget mitt ute av vannet i et minutt før han ville ha noe med det å gjøre. Det gikk over. Det gikk veldig over. Totalt uten frykt hiver han seg nå framover i vannet, detter under vann, blir fisket opp igjen og hikster i latter. Hopper langs kanten av bassenget, sklir og detter, bryr seg ikke på en flekk. Gutten kan jo fallteknikk etter hvert, limer haken inntil brystet og slår aldri hodet. Jeg løper etter uten å falle, men har to hjerteinfarkt i minuttet omtrent.

Heldigvis klarer fireåringen seg ganske bra selv med armringer på, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg følte hun gikk litt for lut og klorvann en stund der. For hver gang jeg flyttet blikket fra lillebror i mer en tre sekunder hadde han funnet en ny potensielt livsfarlig aktivitet.

Jeg tok den store sklien med begge to i fanget da. De hylte i latter begge to helt til vi landet med et plask i bassenget i enden. Da snudde minsten seg, så bestemt på meg og sa «NEI». Så gjorde vi ikke det om igjen.

Belønningen fikk jeg på bussen hjem. Da minsten var så sliten at han satt HELT stille i setet sitt, uten at jeg måtte ha en brytekamp med ham for å holde ham unna alle de fristende stoppeknappene. Og da mener jeg stille som i at han ikke beveget seg. Stille som i LYD er det aldri, han og søsteren satt der klemt sammen i et sete og konkurrerte om hvem som kunne synge Star Wars-introen høyest (det var meg. neida. joda.). Mulig det irriterte de rundt, men de skulle bare visst at det kunne vært så mye, mye verre.

Nå sover minsten. Jeg ser omtrent sånn ut:

screenshot_20180927-1236461232507948121195317.png

Og vi har bare resten av dagen igjen. Jeg gjør det enkelt for oss alle og serverer pølse og makaroni-grateng til middagen, jeg har ikke energi igjen til å krangle i dem mat de ikke vil ha. Barn som spise pølse og makaroni vokser opp til slutt de og.

 

comment 0

Om fitbit og Dan Børge Akerø


Så, reimen på fitbiten gikk i oppløsning. Igjen. Det skjer jo med jevne mellomrom, og så går man i butikken og får seg en ny fitbit, og så er alt i orden igjen. Sytalaust. Denne gangen kjøpte jeg ny reim på Ebay da, det har jeg hørt skal være så lurt. Og joda, jeg fikk en reim som så bra ut. Den virket såpass bra at jeg vurderte å sende en mail til Fitbit og spørre hvorfor i alle dager de ikke designer reimene sine LITT mer sånn som ebay-reimen er. Den har ikke det svake punktet som original-reimene har i det hele tatt, så de ville jo spare SYKT mye penger på å bare gjøre det sånn.

Såååå syklet jeg til jobb da. Det var forresten himla kaldt, når kom vinteren egentlig?? Jeg fant ikke overtrekksbuksen så jeg syklet i bare tights. Tok meg i å tenke at jeg var glad for at det er et visst fettlag rundt lårene mine, godt designet, naturen! Oooooog på den sykkelturen da, så viser det seg at man kanskje ikke helt skal stole på reimer fra Ebay. Gudene skal vite hva som skjedde, klokken var på da jeg begynte turen og borte vekk da turen var over. D’oh. Om man skal se på den lyse siden så er jeg himla glad for at jeg ikke har sendt mail til Fitbit og fortalt om den fantastiske reimen de burde basere seg på framover.

On a sidenote, jeg tror kanskje jeg så Dan Børge Akerø på gaten her forleden. Jeg kan ikke være helt sikker, for man vil jo ikke stirre liksom. Så jeg ble heller gående litt sånn sakte og forsøke å glo så diskret som mulig ut av sidesynet og se så mye som mulig på han uten at han så det før han gikk forbi. Det hadde sikkert vært mindre diskret om jeg stoppet opp rett foran han, glodde i et minutt og så ropte «ER DU DAN BØRGE??». Da hadde jeg jo fått et klart svar og. Nå kan jeg ikke være sikker. Men det lignet altså. Og da lurte jeg på i mitt stille sinn, vet du hva jeg tenker, Dan Børge? Av hele din lange karriere, vet du hva jeg, random person som går forbi deg på gaten husker aller best?

At det stod i Se og Hør at du hadde hatt innbrudd midt på natten og sprang etter tyven nedover gaten, splitter naken.

Jeg vet ikke om det sier mer om meg eller om samfunnet i dag. Om vi skal diskutere at vi trenger Se og Hør eller ikke. Jeg har ikke egentlig noe poeng her, jeg har bare en jevn strøm strøtanker som surrer rundt uten mål og mening og av og til slipper ut fordi det virket som en god idè på tidspunktet.

God søndag. Og lykke til med uken til alle småbarnsforeldre som må slite med unger som tror det er morgen klokken fem fordi vi har stilt klokken. La oss håpe at EU fikser den biffen til neste år.

dsc_0008_57089845418489783183.jpg

comment 0

Super?


Ti på åtte lørdag morgen.

Pizzasnurrene i ovnen er snart ferdig. Jeg kunne framstilt dette som at det er så super jeg er så tidlig, og at alle barn som ikke får ferskt bakverk i helgene har dårlige foreldre.

Sannheten? Jeg glemte å kjøpe brød og melk i går, så alt vi hadde til frokost var tre tørre skiver.

Men så..

På hylle to i kjøleskapet

Lå rester av middagen i går..

En ekstra bunn, ost, saus.

Yes. Om man hiver det på og ruller det sammen i stedet for å bare steke, da har man snurrer. Noe som er noe helt annet enn middagen i går. Det var jo pizza. Dette er frokost. Og jeg hører ingen klager!

Og det er akkurat rett mengde super og.

Lavterskel-super. Det er meg.