comment 0

Ask me how my day was.


Kjære Skjeggus.

De gode nyhetene. Gulvene oppe og nede er vasket. Med klor. (hørte parketten gråte litt, men det går bra.) Bikkja er vasket. Badekaret er vasket. Med klor.

De dårlige nyhetene : det er ikke sikkert det holder til du kommer hjem, da årsaken til all vasken er nevnte hund. Den eksploderte i begge ender. Eller som din datter så fint sa : «mamma, eg lukter nåkke!».

Men vent, jeg har flere gode nyheter! Jeg fikk tørket oppkastet før din sønn plasket i det! Han kommer til å bli en strålende bryter om et par år forresten. Har jeg flere gode nyheter? Ja. Vi har håndsprit.

Lykke til med ettermiddagsskiftet.

comment 0

Vi er klare til konfirmasjon.


Jeg har strikket ferdig festdrakt til junior. Mangler knapper, finner fortsatt ikke synåler. Det ordner seg. Junior startet dagen med å gå på trynet og få seg en fin blåveis. Det ordner seg.

For øyeblikket sitter jeg i slagmarken etter frokost og drikker kaffe mens jeg hører junior i vil opposisjon mot at pappaen skulle ta bajsebleien nede. Det ordner seg.

Heldigvis har svigermor kontroll over bunaden til treåringen. Det ordner seg i alle fall!

comment 0

Climbing up that hill.


Jeg var så himla fornøyd med å ha tvunget hode og kropp til å tråkke sykkelen opp hele Melkeplassen forrige mandag. Det var tøffe tak, beina var så slitne at det nesten ikke var mulig å sykle dagen etter (bare nesten, poengene i sykletiljobb-aksjonen teller mer enn slitne bein), og hodet fortalte meg at det i alle fall skulle gå to dager før jeg prøvde på det igjen. Trilling foregikk dagen etter, for å si det sånn.

Onsdag morgen. Eller torsdag. En av dagene etter mandagen i alle fall, men ikke tirsdag. Jeg var klar til å prøve igjen. Hadde pumpet dekkene, som var litt slunkne, satte meg på og prøvde å innbille meg at jeg var Michael Phelps. Bare på sykkel. Eller en kjent syklist. Husker ingen syklister akkurat nå. Han sørlendingen? Eller .. han som kjøpte skoleboken til Camilla Herrem? Whatever. Trødde forbi damen på busstoppet som en proff og satte kurs oppover. Kom tre meter, så stoppet sykkelen. JEG stoppet ikke sykkelen, det gjorde den selv. Nærmere bestemt bakhjulet. Et eller annet sted i den pumpingen hadde noe gått galt, og deler av dekket var nå utenfor felgen. DET likte ikke sykkelen. Så da var det walk of shame da, halvveis bære sykkelen ned forbi damen på busstoppet («Gikk det ikke helt som du hadde tenkt?» ..»Nei. Det gjorde ikke det.») sanke poeng til sykletiljobbaksjonen ved å løpe til bussen istedenfor (neida, har selvfølgelig ikke logget det) og furte over at headsettet lå hjemme og jeg måtte kjøre buss uten lydbok. FOR en måte å kaste bort en busstur.

Sykkelmekking. Svigerfar kom og satte på dekket igjen, men fikk ikke luft i. Det viste seg at det var en grunn til det da jeg tok av dekket.

img_20180430_170335_1385620237036880416042.jpg

Kan ikke lappe på sånt. Not even gaffa liksom. Så, peise ut og kjøpe slange til dekket – like greit, trengte sommerdekk og. Og mens vi var i gang, kanskje vi skulle putte på en aksling som ikke var for kort? Kjøpte sykkelvogn. Skjeggen skulle feste festet (øøh ja. God setning.), men siden han er en superhelt og ikke helt kjenner sin egen styrke, knakk akslingen som fulgte med vognen. Han klarte å skru fast den gamle akslingen, men sykkelkjennere vil ha det til at siden den egentlig er for kort til det bruket bremser den farten. æææææææææænnivei.

Prosessen bytte dekk da. Jeg begynte i god stil, men så kom Skjeggen og tilbød seg å fullføre, og lat som jeg er protesterte jeg bare delvis. Eller ikke i det hele tatt. Han sjonglerte slanger og dekk, fikk det på plass som en proff og begynte å pumpe opp. Max 5 bar stod det. Gjett om vi ble overrasket da slangen eksploderte ved rundt 4 bar! Og jeg må si, det var overraskende høyt! Hadde det ikke vært for at jeg har øresus allerede ville jeg vært bekymret for hørselen min. Vi gjorde ikke det om igjen, for å si det sånn.

Nuvel. I dag. Sommerdekk, ny aksling og luft i dekkene. Det er mulig sykkelkjennere hadde et poeng altså. Jeg syklet opp Melkeplassen. Holdt på å dø i starten som vanlig, men.. ikke så mye som sist, og halvveis oppe tenkte jeg at det var mulig å fullføre. Og da jeg kom hjem hadde jeg kortet ned tiden med.. fem minutter? DET høres jo bare helt sykt ut, men.. Tallene lyver ikke. Bortsett fra GPS’en på telefonen da, den er lystløgner. Men tiden, den går jo som ei klokke. La oss bare se om det kan vare. Kanskje jeg syklet inn i et svart hull på veien og ble spyttet ut fem minutter bakover i tid?

Nuvel. Jeg vet ikke om det finnes noe bedre enn å komme syklende hjem og finne treåringen ventende utenfor mens hun roper «heia heia». Og så er ettåringen full av smil og klemmer når man kommer inn. Og en ørevask fra bikkja. Love it.

comment 0

Hvordan skaffe seg venner på bussen, metode empirisk testet av barn fra tre år og ned.


Det er ikke så vanskelig for små barn å komme i snakk med folk på bussen. Eller hvorsomhelst egentlig. Rett og slett forde de har INGEN naturlige sperrer for hva de sier eller gjør. Og det er ganske fascinerende. Jeg begynte sist busstur å tenke over hvordan det ville sett ut om jeg prøvde å gjøre det samme. Liksom, om jeg satt ved siden av noen som så interessant ut og hadde lyst til å snakke med dem. Bryte isen som en ettåring, for eksempel?

Det ville vært interessant. Da ville jeg altså snudd ryggen mot vedkommende, for så å brette meg selv baklengs mot fanget dens, fått øyekontakt sånn delvis oppned og ved oppnådd kontakt glist stort og sagt: «BDÆÆÆÆÆÆ!». Jeg vet ikke jeg, det er kanskje bare søtt når en ettåring gjør det? Han har en metode til. Når han er på kjøpesenter, for eksempel, går han bort til første og beste, stopper rett foran dem og roper så høyt han kan. «VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆL!» liksom. Jeg tror ikke man får venner av dem som voksen. Jeg tror man blir kastet ut av vekterene. Men jeg tipper det hadde vært et artig syn!

Treåringen har avansert litt da. Om hun treffer noen hun vil snakke med, drar hun med seg lillebroren bort og sier «HEI dette er lillebroren min, vil du klappe han?». Funker med valper, funker med småbarn. Håper hun legger av seg den metoden før han blir konfirmant. Skjønt, det ville jo vært artig om hun ikke gjorde det.

dscpdc_0002_burst20180411154645813_cover6489285753668777961.jpg

comment 0

Kjære BT.


Om jeg ønsker meg at postkassen min blir fylt opp med BT, så abonnerer jeg på det. Når jeg ikke gjør det er det trygt å anta at jeg ikke vil ha BT i postkassen.

Hvor blir dette vanskelig for dere? Hvorfor insisterer dere på å gi meg BT?

Det eneste utfallet av det er at jeg må bruke energi på å røske avisen ut igjennom luken på toppen (gidder ikke å låse opp postkassen bare for BT) og så ta en ekstra stopp innom papirbosset før jeg kan komme meg inn. Jeg har nok papirboss , jeg trenger ikke BT i tillegg. Jeg fyrer ikke engang i ovnen med den.

Det er mulig dere tror dere gjør meg en tjeneste, men i realiteten gjør dere meg bare sur. Jeg kunne vært voksen og tatt denne diskusjonen på Facebook-siden deres, men siden dere har lukket den for innlegg får dere godta at det skjer her.

Det er sånn rosabloggerene gjør det. De har flere lesere enn BT. Det må svi litt, heh?

Slutt å gi meg BT, så slipper jeg å bli ufin. Det er et overtramp mot min rett til å bestemme selv om jeg vil bruke tid på å hive BT i bosset eller ikke.