comment 0

KANSKJE DET ER TENNER. 


For rundtomkring tre år siden var dette et evig mantra. Eller kanskje mer to og et halvt. Uansett. Vi hadde denne vakre babyen som for det meste var snill og grei, men av og til drev oss til vanvidd fordi hun ikke sov. Det er ikke så lett å vite hvorfor babyer ikke sover. De første tre månedene er mantraet «kanskje det er luft i magen?», og så går det et par måneder hvor man bare sier «eh, gudene vet,vi gjør i alle fall ikke», og så begynner man på «kanskje det er tenner?» rundt 5-6 måneder. Hver gang lille førstefødte var urolig,så vi på hverandre, nikket og sa «det er nok tenner».  Men det barnet spratt ikke en eneste tann før hun var ti måneder, og da viste hun ikke tegn på det i det hele tatt. 
Lillebror, han er en litt annen historie. «Er han snill?» spurte alle jeg traff. Jeg svarte ja, jeg, for det var jo ikke som om han plukket vingene av fluer eller prøvde å tenne på katten til naboen. Om de hadde spurt om vi sov, DA hadde svaret blitt et annet. Skjeggen sier at han er født sint, «du skulle sett han når han kom ut!» sier han. Uansett, etter tolv uker og en dag, og en liten dæsj maltekstrakt, ble det en annen hverdag. Jeg kunne endelig slutte å nynne på Timbuktu for å holde meg oppegående (det kommer ordna sig, det gör det alltid, jo det löse sig, så bruker alt bli).

Poenget mitt? Joda. Det er en stund siden jeg har stått med bæresjal i stuen midt på natten, og gudene skal vite hvorfor det ble sånn i natt. Kanskje han har ørebetennelse. Kanskje han har luft i magen. 
ELLER KANSKJE HAN FÅR TENNER. 

Ikke vet jeg. Men jeg står nå engang her da, og lurer på hva pokker den pippen utenfor er så himla blid over. Hurra, klokken er fire, jeg er liten og fjærkledd og teit, liksom. 

En ting vet jeg da. Det kommer ordna sig, det gör det alltid, det kommer löse sig, så bruker alt bli. 

comment 0

Ting som holder meg våken om natten. 


Det er ingen hemmelighet at vi sover litt minus om dagen. Barn 2 a.k.a junior har ikke lenger vondt i magen, men han blir jo sulten midt på natten da. Barn 1 sover for det meste om natten, men innimellom hender det at hun våkner med et ramaskrik og trenger vann. Hun våkner uansett med et pling halv syv og synger happy birthday to you så høyt hun kan, favorittsangen om dagen.

Det var nå de to. Så har vi de andre to da. De firbeinte. En gang hvert jubelår er de dårlig i magen og må ut og bajse, men det er sjeldent. Da er det ikke et problem, tenker du. Og nei, det er ikke problematisk ofte jeg må lufte hunder om natten. Men med jevne mellomrom begynner Unix å trampe rundt i gangen nede som en elefant, midt på natta. Og så fortsetter hun med trappeintervaller til noen står opp og forteller henne at det ikke er innafor. Jeg har prøvd å ta henne ut når det skjer, men det eneste hun skal ute er å stå midt i hagen, kikke tomt ut i luften og tygge gress. Gaia får det med jevne mellomrom for seg at hun skal grave etter gull i sengen sin. Hundeklør på fake skinn lager overraskende mye lyd, og står på topp to -listen over ting som provoserer meg grenseløst å våkne av.

Som om ikke dette er nok i massevis for en stakkar, så er det alltid en fare for at røykvarsleren utenfor barnerommet får en eksistensiell krise i femtiden og fyrer av en alarm bare for å slippe og være ensom. Jeg er den eneste i huset som våkner av det, skremmende nok er vi visst avhengig av meg om det begynner å brenne. Jeg rekker også akkurat ikke opp til røykvarsleren, og blir stående under, hoppe så høyt jeg kan og peive etter den med armene så jeg til slutt klasker den i gulvet. «du kunne jo hentet en stol»,  sa Skjeggen, men jeg kunne ikke det. Så langt klarer ikke jeg å tenke når jeg er rasende klokken fem. Som regel klarer jeg å tenke langt nok til å vekke Skjeggen og få ham til å rykke ut istedet. Han må altså vekkes. Til sammenligning gikk han fra sovende til opp og ut døren på et halvt sekund da jeg med et stille «oi» annonserte at barn 2 var på vei (også klokken fem om natten).  Så vet vi hvordan underbevisstheten til Skjeggen fungerer, ved brann kan man sove fem minutter til!

Klokken fem i natt bestemte robotstøvsugeren seg for å bli med i klubben. Den hadde kommet litt skjevt på basen og gikk tom for strøm. Visste du at robotstøvsugere som går tom for strøm lager litt samme lyd som en vekkerklokke? Visste du at en person som ammet klokken fire blir aldeles rasende om støvsugeren går tom for strøm klokken fem? Så rasende at hun sliter med å sovne igjen? Og hva er det med huset vårt som gjør at elektronikken våkner klokken fem?

Nuvel. I det jeg skriver de siste ordene i dette innlegget, hører jeg lyden av Gaia som spyr i kjelleren. Dagen har med andre ord begynt.

sp02

På et eller annet tidspunkt må jeg slutte å resirkulere bilder. Det blir ikke i dag.

comment 0

Keep it coming, mandag.


Jeg er blitt skikkelig stæmmis på nærmeste coop. Sånn at personalet hilser på meg når vi treffes på bussen liksom. Kan ha noe med å gjøre at jeg var der hver dag og maste om at de måtte ta inn kaffeskyr en periode. Kan være fordi jeg trør ned dørene der for å hente pakker. Et par av dem har sluttet å spørre meg om legitimasjon liksom, vet hvilket navn de ser etter og alt.

I dag skulle jeg gjøre Skjeggen en tjeneste og hente hans pakke – det hender nemlig det er pakker til han og. Stod der med junior på armen, og mannen bak disken strålte opp. «Dette tror jeg er andre gangen jeg ser han der, han er alltid gjemt nedi sjalet når du kommer!». Jeg skulle til å svare noe hyggelig. Men så ble jeg distrahert av ansiktet til junior. Øynene i kryss, munnvikene skrått nedover og svært konsentrert ble han sakte knall rød i ansiktet. Hjernen min satte i gang soundtrack med en gang, og jeg nynnet «jeg sitter på en bombe, og jeg venter» inni meg. Med tilhørende grynting fyrte junior av en sprakbajs av dimensjoner.

Den fine greia med maltekstrakt og babyer er at det blir fart i sakene. Den dårlige greia er at det blir så fart i sakene at bleien ikke rekker å ta imot. Med et lite hvin holdt jeg junior litt ut fra kroppen og avslørte en stor, gul bajseflekk midt på den hvite tskjorten min. Jeg kikket opp på babyen. Han smilte, og prosjektilgulpet. Sånn går det når man tar for hardt i. Jeg kikket på den hyggelige karen bak disken og sa «ja, ha en fin dag da!» mens jeg inni meg tenkte at på ETT eller annet vis ER dette Skjeggen sin feil. Som han sier i go’morgen yoghurt-reklamen – DET VAR GRABBENS FEL!

Pokker ta deg, mandag, jeg skal ha pannekaker til middag og legge meg klokken ni! Og bare tanken på det gjør meg så lykkelig at du ikke vinner uansett!

2016-01-04-11.00.32-1.jpg.jpg

comment 0

Sneglehusfart og skilpaddesko.


Noen dager er alt som sirup. Jeg er for trøtt til å ha reaksjonsevne, jeg forstår ikke verden og ingenting fungerer som det skal. Det er ikke så lett å være guttebaby i sånne situasjoner. Når mor ikke klarer å tenke at det er lurt å være litt raskt ute med å hive på en ny bleie ved bleieskift. Det er ikke så lett å være guttebaby når man kan tisse seg selv i fjeset og mor ikke har reaksjonsevne til å gjøre mer enn å si » oi».

Vi kommer oss kanskje i barnehagen før ti. Kanskje. Jeg må bare forstå hvilken vei hodet mitt skal være først. Og så skulle jeg likt å vite hva robotene har holdt på med i natt.

Det ser ut som om de har hatt et eller annet sært rituale. Jeg håper de ikke tar over verden helt enda. Eller kanskje de burde det? Trump vs Absolutt Ikke Transformers (TM)! Starring Dumblebee og Optiker Prim.

Whatever. Det var morsomt da jeg tenkte det. Nå må jeg finne regntøyet til småttis og barnehagesekk og.. Alle de tingene jeg burde gjort i går da det var søndag og ikke mandag.

comment 0

Sauestirr på bussen.


Av og til kan man sette hodet på pause. Jeg står på bussen, og babyen sover. Det er kaffe i reisekoppen min, og midt i all støyen på bussen finner jeg meg selv plutselig i en øy av stillhet. Ingenting som egentlig står på planen. Ingen stress over en baby som skriker. Og det er kaffe i reisekoppen min. Pulverkaffe riktignok, for det var ikke rom for å lage vanlig kaffe. Men det er kaffe. Koppen er varm i hånden min, og jeg ser ut vinduet. Midt i all støyen på bussen er jeg helt for meg selv i mitt eget hodet. Jeg ser på regndråpene på ruten. Jeg ser gatene i Bergen gli forbi utenfor. Jeg ser på babyen som fortsatt sover, og jeg tar en slurk av kaffen min.

Den smaker kaffe-ish, litt bitter, mildnet av melk og en liten dæsj oboy. Med en liiiten ettersmak av zalo. Jeg burde kanskje skylt av den nøyere  da jeg vasket den.

Jeg burde kanskje gått av bussen, siden stoppet mitt forsvant for to holdeplasser siden.

Sånn kan det gå når man logger av hjernen, når man egentlig burde fulgt med på hvor man var i verden. Det er problemet med spedbarnsperioden, når man først senker skuldrene og slapper av blir man så hinsides avslappet at det er rett før man går rett i koma. Det finnes bedre tidspunkt å gjøre det enn på bussen altså.

Sånn er livet. Ein busstur kan’kje vare evig, veit du.

DSC_0769