comments 2

Det er så inni granskævven pinlig. 


I dag plukket jeg opp to hundeposer, pent knyttet sammen og med bajs oppi, og la dem i nærmeste bosspann. Før jeg mister besinnelsen, ta en kikk på bildet under så du forstår hvorfor. Hundeposer med bajs som dumpes vilkårlig rundt i gresset er jo nok til å få meg til å frese og spytte, men dette.. DETTE!

Posene lå ved treet. Jeg bar dem HELT bort til bosspannet nederst i høyre hjørne. 

Altså.. Hva FAEN da? Hva skjedde? Hvilken apokalyptisk hendelse var det som gjorde at prosessen med å holde bajsposen i pølsefingrene og gå fem skritt til bosspannet bare ble for vanskelig?  Jeg fatter det ikke. Virkelig ikke. Er du lat, dum eller begge deler? Knyttet du sammen posen og døde før du fikk gjort noe mer? 

Jeg skammer meg på dine vegne. Jeg har to hunder, og ditt hundehold gjør at folk ugle-ser meg. Ditt hundehold gjør at jeg er så innmari tydelig i alt jeg gjør når jeg kaster bajs i bosset, at det eneste jeg mangler for å proklamere det er et blinkende neonskilt. For, det er ikke så himla vanskelig. Du bærer bajsen til nærmeste bosspann. 

Synes du det er ekkelt å bære bajs? Vel, hunden din eter det etter all sannsynlighet. Og den slikker seg i rompa. Hunder er ekle, lev med det. 

comment 0

Ut av boblen.


Jeg begynner på jobb i morgen. Jeg håper jeg husker hvordan jeg gjør det. 

Jeg håper de har nok kaffe. 

Så, det første jeg gjorde i 2018 var å gå rett på trynet av en trampoline. Jeg håper ryggen min overlevde sammenstøtet, og at jeg ikke må imiterer Hansi i hele morgen.

Ellers da? Jeg er utslitt etter julefeiring, samtidig som det har vært fantastisk. Jeg er ikke klar til å overgi stafettpinnen til Skjeggen, samtidig som jeg gleder meg som en unge. 

Og jeg tror treåringen kommer til å begynne på Hogwarts. 

comment 0

Årskavalkade.


Det er visst noe bloggere skal gjøre når det nye året nærmer seg. Det kommer ikke til å ta sånn veldig lang tid for min del, for det første er jeg allergisk mot å legge ut ti tusen nesten helt like bilder i samme innlegg (sorry, men selv med speilreflekskamera er det begrenset underholding i å se hundre bilder som kun skilles av detaljer. Håret litt til venstre, hodet litt på skakke, klarer ikke velge? JUST PICK ONE GODDAMIT) og for det andre.. vel, det blir rimelig klart i løpet av innlegget.

Riktig. Så, januar-februar, tar det under ett.

Omgangssyke, lungebetennelse, rotte i heimen og ruging. Klarte også å dokumentere siste gang jeg gikk i noe annet enn joggebukse fram til sånn omtrent desember. Unix stjal pai.  Junior gjorde sitt inntog. Han hadde gulsott og sov resten av februar.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Mars-april-mai

Junior hadde kollik. Husker ikke noe fra denne tiden.

Juni-Oktober

Junior fikk tenner, var konstant forkjølt og sluttet med nattamming. Sov relativt ikke i det hele tatt. Husker ikke spesielt mye av denne tiden heller.

_20170813_160801

Medio oktober-desember

Ey, vi har sovet! Helt til fem, av og til halv seks, og noen ganger til syv! Junior viser seg å være en kul type, permisjon begynner å bli gøy – og nå er’n ferdig gitt. På tirsdag begynner jeg på jobb, så da var det underlig passende at jeg rundet Zelda-Breath of the Wild for to dager siden. Eller tre. Plææææ husker ikke når. Det at vi sover mer nå gjør ikke at jeg har hentet meg inn igjen for å si det sånn, jeg har gullfiskhukommelse og sliter litt med å huske personlig hygiene. I år er nyttårsforsettet mitt å gre håret hver dag. Tror jeg må ta med min egen kaffekanne på jobb, jeg trenger konstant tilgang. Og mens alt dette skjedde har jentebarnet plutselig skutt i været, prater som en foss på vekselvis østlandsk og klingende bergensk (mamma eg ska bare hænte nåkke yoghurt!) og hopper ned fra midten av trappen. Om jeg ikke hadde farget håret så ofte hadde jeg sikkert oppdaget fjorten tusen grå hår.

Ellers da? Jeg har spist mat i jula. Hoppet på trampoline. Kost meg med masse folk jeg liker skikkelig godt. Fått ambisjoner om å systematisere hele huset, noe som sikkert kommer til å ende med at jeg totalt mister tålmodigheten og kaster alle tingene våre. Meldt meg på 10 k løpt, halvmaraton og trolljegerprøven. Ingen kan si at jeg ikke har ambisjoner i orden i alle fall! Om ikke annet blir jeg comic relief, det er jo egentlig det jeg gjør best.

Det var det året. Jeg aner ikke hvor det ble av. I det hele tatt. Men det har sikkert vært gøy.

comment 0

Glemte å ta bilde av frokosten.


Og nå er det for seint. Jeg burde jo hatt et bilde av den perfekte frokosten vår, men nå er restene av en vasstrukken skorpe klint utover buksen min i forholdet 1:2 med snørr. Men det var en ytterst tilfredsstillende skive altså, skåret rett og med en dæsj leverpostei på. Helt gjennomsnittlig, du har sikkert sett hundre sånne før i ditt liv. Jeg kunne tatt bilde av kaffien min og, den står der i en kopp og er en helt middels blanding pulver, varmt vann og lettmelk. Nå er den kald da, men uten snørr. Det trekker opp. Den har koffein. Det holder.

Jeg kunne laget en kopp til med kaffe, en som var varm. Med melk varmet i melkeskummeren. I det jeg tenkte den tanken kom junior akende bort til meg og begynte høylydt å fylle bleien sin. Jeg tar hintet. Iskaffe er godt. Eller, det gjør i alle fall samme nytten.

Jeg forstår ikke helt hvordan folk har tid til å framstille livene sine så himla perfekt. Jeg har i alle fall ikke det. Men så trenger jeg ikke egentlig at det er perfekt heller, jeg trenger en dæsj koffein, en dæsj leverpostei, en kos fra treåringen og at junior med et glis kommer makkende bort og tørker nesen sin på sokken min.

Og kanskje fem timer sammenhengede søvn. Det har jeg fått i det siste, og det viser seg at det absolutt har noe for seg. Man blir litt mindre kokko når man sover. Eller, rettere sagt, man blir skikkelig kokko av å ikke sove.

Men nå er det jul, pepperkakehuset har mistet 1/4 av kirketaket og blitt fortært av en lykkelig treåring og jeg har for lenge siden mistet oversikten over julegavene. Mulig tyggelekene til bikkjene har havnet hos tante Olga på Toten, men la oss bare alle være enige om at det er tanken som teller.DCIM100GOPROG0031264.

Jeg la inn et bilde av en vakker sommerdag jeg, for jeg tror uansett at det er litt mer inspirerende å se på en min helt middels brødskive. I alle fall i nåværende tilstand, klint utover buksen min. Bukse ja. Om to uker er jeg nødt til å slutte og gå i joggebukse, og begynne å jobbe igjen. Fordelen med det er at sannsynligheten for at jeg får varm kaffe vokser eksplosivt. Ulempen er.. vel, jeg liker joggebuksen min jeg altså.

Selv med snørr og skive på.

comment 0

Kjære bussemenn.


Jeg vet ikke om dere leser bloggen min, og jeg vet at jeg klager mye over at jeg er sliten og at ungene holder meg våken og at bikkjene.. bikkjer. Men jeg må få presisere at dette bare betyr at jeg er sliten og har sovet lite – jeg vil fortsatt veldig gjerne ha med meg begge ungene ut av bussen når jeg går av. Så om dere kan senke skuldrene bare LITT og slutte å smelle igjen døren før treåringen har kommet seg helt av? Så blir vi glade.

Det er liksom det. Jeg skjønner at dere har dårlig tid og et tidsskjema dere skal holde, men når jeg skal av bussen med unger og vogn og poser og luer og votter og ingen flytter seg fra døren, da tar det gjerne litt tid å komme seg av. Og nå om dagen, selv om jeg er effektiv, så har treåringen stått igjen på innsiden to ganger, tre ganger har døren smelt igjen før noen av oss har kommet seg av i det hele tatt. Nå har jeg begynt å frese vognen inn i døråpningen som det første jeg gjør, og la den stå der, så den stopper døren om den prøver å lukke seg. Det ser kanskje ikke så himla bra ut, men jeg kan forsikre om at alle deler av barnet oppi vognen er på innsiden av vognen, og at det er vognen som tar smellen.

Men skal jeg være nødt til det da? Kan vi ikke bare holde dørene oppe et lite minutt ekstra så jeg kommer av? Eller er det sånn at dere i all hemmelighet har økt billettprisene med ti kroner og en førstefødt? For i så fall tror jeg heller at jeg går, jeg kan ikke betale en unge hver gang jeg kjører buss. Jeg har bare to av dem, og jeg trenger begge to. Hvis ikke kommer jeg ikke til å få grått hår fort nok.

DSC_1445.JPG

Jeg får sjekket blodtrykk hver gang jeg henter i barnehagen. Kan ikke sette igjen helsepersonellet mitt på bussen!

Og mens jeg er i gang, alle som står foran døren og ikke flytter seg må begynne å gjøre det. Ellers kommer jeg til å kremte. Høyt. Det blir pinlig for dere.