comment 0

Denne dagen kunne endt så anderledes.


Du vet når du står på søppelfyllingen og kaster papp i pappmosemaskinen, og så hører «kloink»? Det er ikke en lyd som skal komme når du kaster papp. Det er en lyd som tilsier at du bør reagere, NUH. Spesielt om du ikke har lommer i buksen og derfor går rundt med bilnøkkelen i hånden. Det er en skummel, skummel ting å gjøre når du virrer rundt og kaster ting i containere forresten, jeg vil ikke anbefale det.

Såh, «kloink» sa det, og jeg så bilnøkkelen ligge på kanten av pappmosemaskinen, som akkurat hadde lukket seg. Mer flaks enn jeg fortjener, tro meg, jeg er klar over det. Og under over alle under, jeg reagerte med å hive meg frem og nappe den til meg før den datt videre nedi, og så ble jeg stående ved siden av maskinen mildt paralysert. Det kunne endt så anderledes. Telefonen jeg måtte ta til Skjeggen, for eksempel.

«Nei, eh, jeg står fast på søppelfyllingen. Jeg kastet bilnøkkelen i pappmoseren. Kan du få tak i den andre nøkkelen til bilen? Den som ligger hjemme? Den som alltid ligger hjemme fordi.. den.. ikke .. virker. ja. Den ja.» Og så videre telefon til bilforhandleren for å få ny nøkkel. Hvor lang tid tar sånt? Hvor lenge hadde min bil måttet stå på fyllingen? Jeg parkerte sånn mildt i veien for alle fordi det var ganske fullt og jeg hadde ikke så mye å kaste. Samtalen med de som jobber på fyllingen. «Ehm. Nei. Jeg får ikke flyttet bilen fordi jeg kastet nøkkelen i pappmoseren.» De vantro blikkene. «Du gjorde HVA?? Bilnøkler skal i metall, ikke i papp!»

Jeg tror heller jeg ville valgt å gjenta svømmeturen med svanebikkja.

Det gikk ikke sånn. Og jeg skal aldri, aldri holde verdisaker i hånden mens jeg kaster ting igjen. Og også, jeg skal begynne å pante flasker oftere enn hvert andre år, alkisene som panter på formiddagen blir så utrolig utålmodig når man fyller pallen flere enn èn gang.

Og med det erklærer jeg denne ferien for over. Godt jeg starter med å ta helg, da blir ikke overgangen så himla stor. Blue skies!

img_20160809_230941.jpg

comment 0

Hard day’s night. 


Av og til vil ikke verden at man skal sove. I alle fall virker det ikke sånn. Jeg visste at utsikten for det var dårlig da jeg så snørransamlingen til småtten i går, og fikk på en måte det bekreftet da hun våknet skrikende et par ganger etter leggetid. Vi krysset fingrene og tok kvelden, og hadde nesten sovnet da det skjedde igjen i halv ett-tiden. 

Vræl. 

Skvette ut av sengen i alarm-modus. 

Tørke snørr. 

Prøve og sovne igjen. 

Underlig hvordan man skvetter ut av sengen som om det er dommedag, selv om man  vet at det bare er snørr. Uansett, min pessimisme i forhold til barnet var ubegrunnet da, hun har sovet resten av natten. Det kunne tydeligvis ikke universet godta. Så klokken halv fem bestemte røykvarslerene seg for å kjøre i gang en øvelse. Eller, rettere sagt, den utenfor barnerommet. Den kjedet seg tydeligvis, og siden røykvarslerene i huset vårt er seriekoblet tok det ikke lange tiden før huset var fylt av lystig, øredøvende piping. 

Dessverre rekker jeg ikke opp til røykvarslerene, så Skjeggen måtte rykke ut. Og den lyden altså, det er virkelig lyden av dommedag. Men det var det ikke. Det var falsk alarm, og tredje gangen de velger å gjøre dette om natten. Jeg vurdere å sette fyr på dem, så de en gang for alle lærer hva det er de skal pipe på. 

Nuvel. Dette sov barnet seg altså igjennom. Men snørrete og lite opplagt er hun hjemme i dag. Jeg er trøtt, og av en eller annen grunn er det en halv flaske smoothie utover gulvet her. 

Blue skies! 

comment 0

Heimatte heimatte heimatte.


Årets bilferie nærmer seg slutten, og vi har tatt fatt på hjemturen. To hunder er fortsatt med oss, og vi er rimelig sikre på at den store hunden nok en gang har innfunnet seg med at den er en hund, ikke en svane. Det ble dog noen søvnløse netter for oss i en liten ettroms hytte da hundedyret tre netter på rad stod opp og travet hvileløst rundt i rommet mens den ristet på seg og nektet å legge seg. Det er utrolig hvor mye lyd hengeører lager når en hund rister på hodet. («Eg è en svane! Svanar sovar’sje inne!») Og når hunden endelig sovnet så våknet ungen.  Vi tror at de planla det, holde de stakkars voksne våkne på skift.Toåringen var også ganske opptatt av svaner forresten, men hun klarer ikke helt uttale det. Så resultatet er at hun kommer i barnehagen på mandag og forteller om at «slaven bader! «. Det blir bra, akkurat passe pinlig. 

Nå sitter jeg i en bil midt oppi fjellet en plass og hører på tysk kormusikk sunget av russere (trekkspill kan forekomme). Kan ikke høre på sånn råkke-musikk hele tiden vett. Favoritten så langt er «Jungs! Spannt die Pferde aus!».

Fint med ferie, men jeg gleder meg litt til å se sivilisasjonen igjen og. Dusj. Netflix. 4g.


Pokémons. Bare en bitteliten Magikarp hadde vært greit til og med!

Nuvel. Nå skal jeg lene meg tilbake og nyte synet av fjellets majestetiske søken etter å nå himmelen. Eller, det er hva jeg ville gjort om ikke halve ruten var lagt i tunnel. Men for all del, jeg kan late som om vi prøver å krysse Moria og jeg. Selv om Gaia ser muggen ut hver gang jeg later som hun er en Balrog. 


«Slutt å surre, a, jeg komponerer musikk.»

Som vi ser er hunden forsvarlig sikret i sikkerhetssele, så vi kan la høygaflene ligge. 

Nuvel. Boller å spise. Tunneler å besku. Takk for meg.

comment 0

Norsk dustehodet svaneretriever.


Kjære hund. Du er en gjeterhund, ikke en toller. Du er ni år gammel, og har ikke brydd deg nevneverdig om vannfugler før. Og så, etter fem minutter på ved sjøbua, så bestemmer du deg for å hive deg i vannet etter en svane? 

Jeg tror ikke egentlig hun skulle hente den. Jeg tror ikke helt hun skulle jage den heller, for alt jeg vet trodde hun plutselig at hun var en svane og agerte deretter. Fakta er i alle fall at et svanepar med fire unger kom for å sjekke om det var mat å få her. Det var det ikke, men det var en hund. Hunden så på svanene i to sekunder, og man formelig så krysskoblingen i hjernen hennes. BING sa det, så stakk dyret til vanns. Og vi tenkte at her blir vi en hund i manko, svanepar med unger? Svanen kommer til å knerte den hunden. 

Det skjedde ikke. Den ene svanen bestemte seg for å lokke henne vekke fra ungene, og hunden beit på som en 28-åring på pokemon-jakt. Og utover fjorden svømte de, og vi innså at om vi mister hunden nå er det ikke fordi svanen tar den, men fordi den er for teit til å snu. Det var ingen kontakt å oppnå. 

Så dagens treningsøkt? Det ble altså en lenger svømmetur for undertegnede. Og her er scenarioet: Først kommer svanen, hvesende og flaksende. Så kommer hunden, som ser ut som hun har sitt livs beste dag. Bakerst kommer jeg, hylende. «UNIX!! KOM HIT!».  Hun snudde seg og så på meg i to sekunder, og jeg øynet håp. Men så tenkte bikkja «JEG ER EN SVANE» og snudde nesen til havs igjen. Og her begynte jeg å nærme meg grensen for hvor langt jeg kunne svømme.  Vi nærmet oss midtfjords, og jeg hadde ikke så lyst til å bli morgendagens overskrift i VG.  Og bikkja svømte. Og svømte.

Flaks for oss, så kom det to båter til hjelp, hvis ikke er det mulig vi hadde vært en hund i manko. «Er den grei?», spurte den ene båtføreren. «Jada», svarte jeg, «Den er bare veldig dum. Den er også gratis akkurat nå.»  Og de fikk hanket inn hunden og kjørt den til kai der Skjeggen stod med småttisen og den andre hunden, som gudskjelov HATER vann,  og jeg kunne plaske tilbake og ta meg tid til å kjenne etter hvor sinnsykt bra temperatur vannet hadde. Jeg fikk tilbud om å sitte på, men jeg var iført en hvit truse og var allerede flau nok over hunden sin oppførsel.  «Jeg vil også bade», sa småttisen.

«Det er lurt å ha bånd på bikkja», sa den ene av båtførerene.  Yah. Jeg merket meg det.


«Nå er jeg en hund. Men i dag var jeg også en svane. «

comment 0

På  kujakt. 


Disclaimer. Til alle bønder som reagerer på tittelen må jeg få presisere at jaktens formål ikke på noen som helst måte innebar fanging, skading eller skremming av ku. Ei heller catch and release. Ikke fra vår side i alle fall. Kuenes hensikt er mer usikker. 

I går regnet det. Vi satt med støvler og regntøy, jenta lastet stein i elva og jeg satt og lurte på om Reima kan lage regntøy til voksne og. I min erfaring er det ikke noen andre som har laget noe som dekker mitt behov i alle fall. 

Det var koselig det altså, men det var enda koseligere at det ble sol i dag. Den har vi ikke sett siden starten av juni eller noe. 

Sol betyr ut. Og hva finnes det av spennende attraksjoner her til fjells? Kuer. Småtten vet hva kuen sier, kanskje på tide hun fikk se en som ikke var klistret på en melkekartong. 

Så vi gikk til skogs for å finne ku. Vi fant dem også, langt oppi skogen. Og jeg tenkte for meg selv at kuer er jammen ganske store. Det vet jeg, for fire-fem av dem kom helt bort for å inspirere oss. Massive hodeskaller der altså. 

-Er de farlig, sa jeg. 

-nei, sa Skjeggen, -bare nysgjerrig. 

-Ikke ku, sa småtten, -hadet ku!

Med armen godt klistret rundt Skjeggen sin nakke fikk småtten se ku. Og så forsøkte vi å gå fra ku. Det var da kujakten begynte. For da vi gikk nedover igjen kom hele flokken på åtte -ti joggende etter oss. 

-Er de farlig nå, sa jeg. 

-Nei, sa Skjeggen. -De bare leker seg. 

Men en ku som kommer joggende etter deg for å leke er enda større enn en som står stille, og jeg hadde ikke mye tiltro til at de hverken forstod forskjellen på størrelsesforholdet eller hadde evnen til å stoppe. 

-Ta det med ro,  sa Skjeggen. -De kan ikke svinge, så bare hopp ut i siden. 

Underlig nok hjalp det ikke helt, og jeg tenkte stille «hadet, ku!». Etter en stund sakket de akterut, og vi rundet en sving. Det hørtes ut som de stoppet, og vi gikk til hytten. 

Nå har de funnet oss. De har omringet hytten. Unix, som er kveg-gjeter har bjeffet på dem, men de brydde seg ikke. Fatter ikke det. 

Så da får vi bare håpe at disse kuene faktisk er informert om at de er planteetere, da, og ikke tror at de er Ku-Rex eller lignende. Hvem vet. Kanskje de blir slag-ku om de får smaken på menneskeblod. 

Hvis dere ikke hører fra oss igjen, blame the cows!