comment 0

Sommertid. Agurknytt.


Denne koppen. Det er mange som den, men denne er min.

Den er kul. Den gir meg kaffe. Av og til er den sarkastisk, det er når jeg har melk i kaffen. Den er god å holde i.

Den har også reist Bergen-Voss på toppen av et biltak. Få kan si det samme.

comment 0

Hvorfor tar alt så lang tid?


Innimellom slår det meg hvor totalt forandret livet er pre og post barn. Jeg hadde dårlig tid før, trodde jeg. Jeg trodde virkelig det. Men selv om jeg er blitt tusen ganger mer effektiv enn før, får jeg likevel mindre gjort. Og det er en ganske god forklaring på det. Alt jeg gjør må gjøres i fire hundre fler ledd enn det måtte før. La meg komme med noen eksempler.

Vaske klær:
Før: Åpne vaskemaskinen, legge klær inn. Vurdere å sortere, innse at jeg bare eier sorte klær og sette på.
Nå: Lass av klær i alle regnbuens farger. Skal mellomgrå klær med lys eller mørk vask? Ta valg jeg ikke føler meg kvalifisert til. Åpne vaskemaskinen. Ta ut en teskje, fire puslespillbiter og åtte steiner. Håpe at det var alt. Sette på maskinen. Junior skrur av. Sette på maskinen. Junior skrur av. Sette junior utenfor badet, sette på maskinen og sette på betjeningssperring. Junior tømmer vannskålen til hundene imens.

Støvsuge:
Før: Sette støpselet i. Skru på. Støvsuge.
Nå: Sette støpselet i. Skru på. Støvsuge. Skru på. Støvsuge. Skru på. Støvsuge. Junior, det tekniske geniet, har funnet ut hvor av og på-knappen på støvsugeren er. Sette junior i innergangen mens jeg støvsuger yttergangen. Junior tømmer vannskålen til hundene imens.

Henge opp klær:
Før: Henge opp klær. Irritere meg over hvor mye av livet jeg kaster bort ved å henge opp sokker.
Nå: Henge opp klær. Plukke junior ned fra doen før han detter i flisegulvet. Henge opp mer klær. Skule stygt på sokkene. Springe ut og fjerne vannskålen til hundene. Henge opp mer klær. Høre dunkelyder. Plukke Junior ned fra den bratte delen av trappen. Henge opp klær. Junior kjeder seg, drar meg i buksen og klager.

dscpdc_0001_burst20180603143425564_cover2076013242480156050.jpg

Men likevel. Selv om noen dager har en tendens til å suge litt mer energi ut av meg enn andre dager, så ville jeg ikke byttet tilbake igjen. For det første har jeg to av de skjønneste ungene verden noensinne så. De lukter så godt, og de har de største smilene i hele verden. For det andre får jeg ti ganger mer trim under husarbeid nå enn jeg gjorde før. Jeg bare venter på at bisserene skal sprenge jakken min, når som helst nå.

Rett etter denne kaffekoppen. Den er varm. Jeg får varm kaffe midt på dagen, når Junior sover. Det er i grunnen alt jeg krever av en dag.

 

comment 0

Underlige ting.


I går opplevde jeg noe underlig på vei hjem fra jobb. Jeg hadde akkurat svingt av hovedveien på sykkelen og var begynt på det endeløse havet av oppoverbakker, og forberedte meg mentalt på å hate livet i 20 minutter. Foran meg på veien lå det en annen syklist. Og i begynnelsen la jeg ikke merke til at noe ikke var helt som det skulle, vi syklet oppover og fokuset mitt var mest på å få beina til å gå rundt.

Det var ikke før jeg kom litt nærmere at jeg innså at noe var riv, ruskende galt. Jeg klarte ikke helt å ta innover hva som skjedde først, jeg hadde bare en sterk følelse av at noe ved denne situasjonen bare var veldig, veldig feil. Men så innså jeg det plutselig. Jeg kom nærmere. Nærmere og nærmere syklet jeg, og det er rett og slett bare ikke vanlig. Jeg sykler ikke fort nedover, og jeg skal love deg at jeg i alle fall ikke sykler fort oppover. Som regel blir jeg forbikjørt i alle retninger til enhver tid. Jeg liker å tenke at jeg er en zen-syklist som loffer avgårde lykkelig i hippie-stil. Men sannheten er heller at i oppoverbakker holder jeg på å dø av mangel på oksygen med muskler som skriker om nåde, og i nedoverbakker klamrer jeg meg til bremsen i dødsangst mens jeg synger for å prøve å lure meg selv til å tro at jeg slapper av. Det funker ikke. Ofte kommer «Nærmere deg, min Gud» dettende ut, og det er ikke spesielt beroligende.

Uansett da, her var vi altså på vei oppover og jeg kom bare nærmere og nærmere. Jeg har aldri vært i den situasjonen før, så jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle takle det. Skulle jeg legge meg inn pent bak henne og holde hennes tempo? For man kan jo ikke bare sånn plutselig ta seg friheter og.. kjøre forbi? På en annen side, da ville jeg måtte være i oppoverbakken mye lenger siden hun var så himla TREIG. Og er det EN ting jeg ikke vil, så er det å forlenge den seigpiningen. Det er den eneste grunnen til at jeg kommer meg opp bakken hver dag, om jeg trør på så går det fortere over.

Hva er kutyme når man kjører forbi? Vinke? Plinge på bjellen og rope noe oppmuntrende? Eller bør man unnskylde seg? «UNNSKYLD! Det er ikke meningen å få det til å se ut som du er i så himla dårlig form som det ser ut som nå altså!».

Innen denne tankerekken var over, var jeg forbi. Og det var kanskje like greit, for i etterkant tror jeg ikke noen av de alternativene hadde vært spesielt gunstige.

Men nå har det altså skjedd. Jeg har syklet forbi noen. Jeg vet ikke om livet noensinne blir det samme igjen.

dsc_02393810197707839822566.jpg

 

comment 0

Pre-kaffe-angst.


En melding mottatt.

screenshot_20180530-0725023046405134109311424.png

WHAT?? Dette skulle jo ikke skje for 30.05!! Panikk. Sjekke dato. Det ER 30.05. Shitfuck. Hvor er det nye sim-kortet? Jeg husker at jeg fikk det, jeg husker ikke hvor jeg la det. Blir jeg uten telefon i dag? Etter reaksjonen å dømme kan det jo være sunt, men jeg vil ikke hjelpes.

Stirrer på telefonen min. Skal til å lukke omslaget, da jeg ser et kort stikke opp bak busskortet. Sim-kortet! Jeg la det i omslaget for å være sikker på at jeg ikke skulle glemme det! Ååååå fredagens Havku, jeg elsker hvordan du tenkte framover. Se på meldingen igjen. Panikk igjen. 08.57? Hva slags tidspunkt er det? Hva skjer om jeg gjør det 08.56? Eller om jeg ikke akkurat klarer å få kortet inn når klokken slår 08.57? Har jeg da ett minutt på meg for å få det bitte, bittelille kortet på plass med pølsefingrene mine? Hva skjer om klokken blir 08.58? Dommedag? Eksploderer telefonen? Kommer det to operatører fra Ice med blå hansker på hendene og fører meg bort for brudd på abonnementsavtalen?

Kaffe. Mmmh, kaffe. Det ordner seg.

comment 0

Ask me how my day was.


Kjære Skjeggus.

De gode nyhetene. Gulvene oppe og nede er vasket. Med klor. (hørte parketten gråte litt, men det går bra.) Bikkja er vasket. Badekaret er vasket. Med klor.

De dårlige nyhetene : det er ikke sikkert det holder til du kommer hjem, da årsaken til all vasken er nevnte hund. Den eksploderte i begge ender. Eller som din datter så fint sa : «mamma, eg lukter nåkke!».

Men vent, jeg har flere gode nyheter! Jeg fikk tørket oppkastet før din sønn plasket i det! Han kommer til å bli en strålende bryter om et par år forresten. Har jeg flere gode nyheter? Ja. Vi har håndsprit.

Lykke til med ettermiddagsskiftet.