comment 0

Det er midt på natten kompis


Du må sove littegrann.
Det er helt mørkt utenfor ruten.
Alle er så stille som de kan

Det er midt på natten kompis.
Alle dine venner har lagt seg.
Gnist og Tyrion og Gaia.
Alle sammen sover unntatt deg.
-Sandtorv-

comment 0

Status: Frynsete.


Hjemmeeksamen slo altså til med et brak mandag. Jeg tok det hele med stoisk ro, som vanlig. Første sammenbrudd kom sånn omtrent halvveis inn i oppgaveteksten, ingenting ga mening og jeg tenkte at dette kan jeg jo ikke si fire tusen fordømte ord om. Så løp jeg en time, kastet litt rundt på en kettlebell, og når kroppen var litt for sliten til å orke og være anspent bladde jeg opp laptopen.

Andre sammenbrudd kom ca ti minutter etter det igjen, når forsøket på å få sidetallene i Libre office writer til å begynne på rett plass, ikke telle med forsiden og få innholdsfortegnelsen til å oppdatere seg viste seg å kreve litt mer enn ti kalorier. Med tårer i øynene og panisk bruk av google og youtube (HVA GJORDE VI FØR EGENTLIG? Å. Skrev for hånd, ja.) kom det på plass til slutt, og jeg tok fatt på den mer konkrete del av oppgaven. Ignorerte neste del til dagen etter.

Dag to. Og så begynte alt å flyte. Jeg følte jeg skjønte hva oppgaven ville. Jeg følte jeg visste hvor jeg skulle fortsette. Og så..

Dag tre. BARE KNAKK TANNEN MIN. Uten provokasjon. Uten at jeg gjorde noe annet enn å tygge uskyldig på en negl. Poff, plutselig kjentes den ene fortannen min nede rar ut, og det var gjerne ikke så himla underlig. Det manglet en stor bit på baksiden. Jeg antar universet syntes at jeg hadde for lite stress i livet da? At jeg hadde for mye ro i forhold til oppgaven?

Caffeine, grant me the serenity to accept the things I cannot change. Energy to change the things I can. And wisdom to see the difference. Heeeeeelst uten å sette så himla mye flekker på tennah. Takk.

Dag fire. Oppgaven ble, helt plutselig, ferdig. Har fortsatt en halv tann, men har en hel oppgave, og det er da noe. Ikke at den er helt ferdig selvfølgelig, den må redigeres og pusses og pjuskes og alt sånn, men den er 100% mer ferdig enn jeg hadde trodd den skulle være på dette tidspunktet.

Dag fem. Tannlege. Jeg liker meg i tannlegestolen jeg. Stolen er god, tannen blir fikset, og jeg sitter og humrer for meg selv, morer meg med å mentalt legge til «Sa brura» etter alt tannlegen sier. Det gjør jeg forresten ikke bare når jeg er hos tannlegen. Om du møter meg på gaten og jeg virker glad for å se deg, så kan det være jeg er akkurat det altså. Men mest sannsynlig legger jeg til «sa brura» bak alt du sier.

Nuvel. Hel tann. Hel oppgave. Helt.. helg. Fram til jeg begynner redigere oppgave på søndag. Kjøpte en sjokolade som jeg freste igjennom i bilen på vei til barnehagen for å feire. (Hvem spiser sjokolade rett etter at de har vært hos tannlegen? Jeg gjør… Lær av mine feil lizm..) Ungene ble glad for å se meg, hoppet opp i armene mine. Klemte meg i to sekunder, og så » KA LUKTER DU, MAMMA??» sniff sniff. Seriøst. Halvt unge, halvt blodhund. Godtroende som fan, så jeg sa det luktet kaffe.

God helg da!

comment 0

#Elbikelife


Jeg blir liksom ikke ferdig med å snakke om denne sykkelen. Fordi jeg elsker den så høyt, dure oppover bakkene i 20km/t med hvilepuls kan være enormt avhengighetsskapende. Men det har jo ikke vært uten hindringer i veien, det må man jo kunne si. I forrige innlegg kunne man lese gleden med feil sykkelpumpe og et forsikringsselskap som skal ha Meninger om Lås. Jeg tenkte liksom at jeg var ute av skogen etter det, nå var det bare å nyte livet.

Men så, søndags ettermiddag rett før jeg skal på jobb, så bestemmer sykkelcomputeren seg for at sykkel? Nei, den har vi ikke sett. Jeg prøvde å forklare computeren at den faktisk SATT PÅ SYKKELEN, jeg kunne se dem begge og det var ingen grunn for at computeren skulle betvile sykkelens eksistens. Det funket ikke. Med stressnivået kokende ut igjennom ørene flagget jeg ned Skjeggen (har jeg sagt at jeg hater å komme for sent? Og etter kun syv turer på sykkelen var den ikke i en posisjon til å begynne å skape seg allerede. Vår relasjon hadde ikke bygget opp nok tillit til det i det hele tatt). Skjeggen TOK på computeren et par ganger, og plutselig lyste den opp og fant sykkelen likevel. Jeg var skeptisk, håpet at den ikke skulle finne på å miste sykkelen på vei til jobb liksom. Det gjorde den altså ikke, men da jeg skulle hjem igjen kjørte den samme showet. Hva ER det her egentlig? Trenger den liksom bare ekstra oppmerksomhet? Jeg tok den nærmere i øyesyn, og oppdaget at en av de tuppene (eller hvafan det heter på fagspråk) som skal treffe kontaktflatene på sykkelen hadde gjemt seg langt inni computeren. De andre hadde en fjæring så man kunne dytte på dem, og så kom de ut igjen, men når en av dem leker gjemsel er det jo naturlig at det blir trøbbel i paradis. Og computer og sykkel leker borte-tittei, bare uten tittei. Jeg tror kanskje det bare var ren panikk fra undertegnede som gjorde at de fant hverandre igjen.

Og så, ut til sjappen igjen, med computeren OG NØKLENE TIL SYKKELLÅSEN jeg måtte bytte, og så fikk jeg en splitter ny computer.

Og så er alt løst, tenker du vel. Tja. Jeg tror det? Den nye computeren snakker tysk. Så det er umulig for meg å vite om den er sint på meg eller bare … tysk. Og da jeg skulle hjem i dag gjorde den ikke noe annet enn å skru seg på og snakke tysk, noe drift i sykkelen fikk den ikke. Før jeg skrudde den av, tok den HELT av og satte den på igjen. Jeg merker at forholdet vårt har fått seg en knekk altså. Men kanskje elsykler bare er sånn? Lunefulle og .. tyske?

Ellers da. AdLibris mener de har løsningen på hvordan lockdown skal se ut.

Sorry. Det er ikke plass til sånt i min lockdown. Den er for full av andre ting.

Perler for eksempel. Millioner på millioner av perler. Prøv å lese en bok i mitt hus liksom. Når ungene har lagt seg har bikkja spist boka for lenge siden. Eller så kommer sykkelen til å ringe og skrike til deg på tysk fordi du ikke har ladet den.

Such is life.

comment 0

Sagaen om elsykkelen.


I dag tok jeg på meg en ordentlig bukse. Wow, tenker dere, hun har fått med seg at man ikke bør se ut som en dass under lockdown, for det sier alle bloggerene! Nei. Det er ikke sånn det er. Alle kosebuksene og tightsene mine er på vask, så jeg hadde ikke noe reelt valg. Det føles feil og fremmed, og jeg ser fram til at vasken har tørket.

Uansett. Forrige uke kjøpte jeg meg elsykkel. Etter at hele den her pandemi-greien skjedde, så kjennes det litt ut som om jeg går på Skipet som kom til Bjørgvin i 1349 hver gang jeg skal ta bussen til og fra jobb. Ofte er faktisk klokken omtrent 1349 når jeg skal på seinvakt og, det hjelper ikke. Så jeg har syklet. Og jogget. Og busset. Og angstet. Og så regnet jeg litt på det, og fant ut at om jeg kjøper en elsykkel så har jeg spart den inn på busspenger etter tre år. Nevnte det for et par venner, som muligens tilhører en slags elsykkel-sekt. De tilber i alle fall elsyklene sine og var akkurat så overbevisende at jeg meldte meg inn i samme kirke. Kjøpte meg elsykkel. Dro det på coop-mastercard, så får jeg ekstra coop-poeng og. Knall. (Før noen ringer han strenge fyren i luksusfellen, så kan jeg si at jeg tok det på det kortet kun for poengene sin del, pengene hadde jeg fra før. På Skjeggen sin sparekonto. Neida. Joda. Neida.)

Jeg er jo ikke kjent for å være veldig gjennomtenkt når jeg gjør ting på impuls. Men denne gangen følte jeg at jeg naglet det. Avtalte å hente sykkelen to dager senere, så jeg kunne få låne sykkelstativet til svigers. Da ville jeg ikke trenge å ta ut barneseter og hundebur liksom. Imens kunne butikken montere låsen for meg. Nydelig.

Men livet ER jo aldri så lett. Siden jeg hadde denne vanntette planen tok jeg med ungene, så jeg kunne få tak i hjelm til småtten og bjelle til sykkelen til femåringen. God stemning hele veien inn, og hele veien ut igjen. Ungene i bilen. Monterer stativ, har fått en innføring i det så jeg er HELT sikker på at jeg vet hvordan. Det var her det begynte å halte litt.

For låsen på sykkelen var montert sånn at sykkelen akkurat ikke kunne sikres i stativet. Jeg kjente litt på stressnivået allerede her, for hva fan GJØR jeg om jeg ikke får dette til å funke? Etter panisk leting i bilen etter tau, kom jeg på at jeg hadde på meg den nest siste kosebuksen min. DEN HADDE SNOR i seg. Det har den ikke nå lenger, for å si det sånn, jeg nappet den ut, tjoret sykkelen fast og high-fivet meg selv. Alt dette før ungene var blitt så utålmodige at de hadde gått til krig mot hverandre.

MEN SÅ. Jeg så ikke så veldig nøye på hvordan sykkelen hang, jeg trodde jeg var i mål jeg. Men romlingen bak på bilen når jeg kjørte tilsa noe annet. Jeg heiv meg inn i første og beste busstopp og oppdaget at forhjulet på sykkelen slepte nedig bakken. Panneklask. Kan ikke sette igjen bil og sykle, på grunn av unger. Og bil, egentlig. Kan ikke sette igjen sykkel. Kan ikke trø sykkel inn i bil. Krigen i baksetet nærmet seg, og jeg stod og tenkte at om jeg bare hadde busset ut og hentet sykkelen, så hadde jeg ikke fått dette problemet OG jeg hadde hatt egentid. Jeg vet ikke hva andre gjør i sånne situasjoner. Jeg for min del er himla bortskjemt og ringer svigerfar med en bønn om assistanse. Og svigerfar rykket ut med setene lagt ned og løftet den to tonn tunge sykkelen inn i sin bil. På dette tidspunktet begynte sykkelen å irritere meg. Men jeg tenkte at når jeg først får den på veien blir det bra.

Vi kom oss hjem, og jeg heiv sykkelen på lading og gjorde meg klar til råning. Nuvel. Skal man kjøre sykkel er det greit å ha luft i dekkene, egentlig. Gjett om vi hadde pumpe som passet da! Bare, gjett. Næh. Hadde Jula? Nei. Pumpen kom ikke i hus før tre dager senere. Og i mellomtiden hadde jeg ringt forsikringsselskapet og spurt om forsikringen dekket doningen min. Joda, ikke noe problem. Men en så dyr sykkel trengte en FG-godkjent lås. Ikke noe problem, tenkte jeg, en lås til 600 kroner må da være godkjent i både hode og ræv.

Vel, MÅ er et sterkt ord. Etter å ha hamret meg igjennom google for å finne ut hva fan en fg-godkjenning er og om låsen min fylte kravene, viste det seg at denne låsen IKKE var godkjent. Butikken var mildt overrasket da jeg kom slukøret tilbake med avmontert lås og spurte hva vi gjorde nå. Denne godkjenningen er nemlig så avleggs at det er få forsikringsselskap som driver med det. Mitt gjør selvsagt det. Heldigvis var det ikke noe problem å bytte – og låsen jeg måtte bytte i var faktisk billigere. Og større, så den tar mer plass på sykkelen, og den er mye vanskeligere å låse. Jeg kjenner at jeg hater den litt. Jeg vil mye heller ha den andre, men jeg vil også gjerne slippe å legge ut 27 laken helt på egen hånd om sykkelen blir stjålet. Og jeg bor i Bergen, sykler BLIR stjålet, liksom.

Så stod jeg der da, med ny lås i hendene, stolt over at jeg husket både lås og kvittering. Og mannen i kassen ønsker meg god påske, og spør om jeg har lagt ved nøklene til låsen.

Nøklene til låsen ja. Nei. Nei, takk som spør, de ligger hjemme.

Jeg klandret sykkelen. Jeg skammer meg ikke over å si det, jeg skulte på sykkelen og hatet den litt. Men nå var den ladet, det var luft i dekkene, jeg hadde hjelm til minsten. Så jeg festet sykkelvognen på sykkelen og tenkte at jeg i alle fall skulle teste om det funket før jeg ofret hele skiten til Beelzebub.

OG JEG SÅ LYSET. Første tråkket virket det som om sykkelen ikke gjorde en dritt, og det brygget til storm i hodet mitt. Men så. SÅ. Sykkelen ga plutselig gass som en Pegasus og SUSTE opp bakken med meg og vogn og unger og det hele. Jeg hylte i glede. Ungene hylte i glede. Naboene satte sikkert kaffen i halsen og lurte på hva som skjedde.

Jeg er altså frelst. Jeg har forlatt the Church of the Flying Spaghetti Monster og tilber nå Elsykkelguden. «Hva skal du gjøre om vinteren da?» spør sikkert noen Thomas-tvilere seg. Vel, det finnes piggdekk. Og vanter. Neither rain, nor storm, nor gloom of night can stay this messenger about her duty!

comment 0

Trengte ikke den lungen likevel, har en til.


For å ikke være korona har denne forkjølelsen grådig mye hoste. Det har jo egentlig alle forkjølelser, men jeg har aldri vært så bevisst på det som jeg er nå. Fordømmelsen fra folk når jeg lufter bikkja og ikke klarer å holde hostet inne. Jeg har bare lyst til å gå rundt med en diger plakat som sier «TESTET NEGATIVT PÅ KORONA!».

Men hoste, det gjør jeg. Til de grader. Om dagen. Om natten. Herre, her om natten hostet jeg i en times tid før jeg endelig fikk sove. Så hostet småtten seg våken og måtte ha trøst. Krabbet meg til sengs igjen, men så våknet eldstemann med øreverk. Et par intervaller med trøst og paracet senere kunne vi finne roen i sengen igjen. Og så tok det fordundre meg en føkkings halv time, og så drømte bikkja et eller annet og begynte å ULE I SØVNE. Det ER ingen fred å få i dette huset.

Etter å ha hostet meg igjennom to netter (natt til i dag hostet jeg i kor med Skjeggen), sendte jeg en desperat ekonsultasjon til fastlegen min klokken 0659 i dag og tryglet om hostelette. Jeg har ikke korona, jeg bare hoster og jeg ER så LEI!

Drikker battery ut av vinglass for å få det til å se classy ut. Fortsatt trashy. Ga meg ikke mer energi heller, løgnhalser.

I disse tider er det bare ikke kjekt å gå på apoteket og være snørrete og hostete. Jeg har aldri jobbet så intenst for å holde hostingen inne før noen gang. Og så hjelper det så lite når det du skal ha er en kick ass hostesaft liksom. Det er jo en dead giveaway. Det tok så mye hjernekapasitet av meg, at jeg fikk total panikk når farmasøyten spurte om jeg var klar over forhåndsreglene i forhold til hostesaften og kjøring av bil. Jeg nikket, med stivt smil, mens tankene spant for fullt. Hadde jo kjørt dit. Hvordan skulle jeg komme meg hjem? Hvem skulle hente bilen? Og så datt den andre skoen ned, og det gikk opp for meg at det ER lov å kjøre med flasken liggende i bilen. Man må bare ikke drikke av den. Gudskjelov klarte jeg å holde disse tankene på innsiden, men nå har dere et pekepinn om hva som skjer der inne når smilet er stivt og blikket tomt. Du kan bli trøtt av den, sa mannen. Jeg har vært trøtt siden 2014, tenkte jeg.

Ellers da. Jeg savner barnehagepersonalet. Til den grad at det er mulig jeg må gå innom der hver morgen i et halvt år etter at sistemann er ute derfra, bare for å venne meg til et liv uten dem. De ringte meg faktisk i dag, og da jeg så nummeret i displayet hadde jeg panikk i to sekunder over at NEI, NÅ SPYR EN AV DEM OG JEG MÅ HENTE før jeg innså at alle ungene var rett foran meg. Det var helt stille da jeg tok den, så det kan ha vært et lommering. Ellers så savner de meg like mye som jeg savner dem, og ringte meg bare for å høre meg si «hallo».

Jeg liker den teorien best.