comment 0

Det er fredag! 


Jublet hjernen min, og våknet i grålysningen. Men noe stemte ikke. Arbeidsuken hadde vært for kort, det virket for godt til å være sant. 

Og det var det jo. «Det er onsdag», innså kroppen min, og krøp sammen i fosterstilling, forsøkte å skjerme seg mot virkeligheten. Onsdag er midt i uken. det er akkurat like lenge til den nye helgen kommer som fra den gamle forlot oss. 

Jeg kunne sovet mer. Men hjernen nektet, den valgte heller å plukke opp alle potensielle problemer den kunne finne, og vri dem rundt som skitne oppvaskkluter. Tidspress. Husarbeid. Borettslagsproblemer. Gudhjelpemeg borettslagsproblemer. Å være styreleder i borettslag er å daglig få trykket både  sin egen og andres udugelighet godt opp i fjeset.  

Til slutt ga jeg opp, rullet ut av sengen og siktet mot forfriskende morgentur. Det er onsdag. Og morgentur foregikk i øspøsregn, med en hund som kastet opp, en annen med diaré. Riktignok med et innslag av spenning, halvveis i turen så vi en stor, stor hund som spaserte løs på fortauet. Jeg stoppet, nølende. Kunne ikke se eier. Den kom nærmere, og jeg innså at den var en gammel kjenning. 

Dette er tatt i sommer. Ikke i dag. Verden var IKKE så lys i dag.


Halla, kompis! Kjekt å se at du overlevde jaktsesongen. Tenkte jeg. Og så oppdaget hundene ham og, og kjørte i gang abnormalitetsalarmen så det ljomet blant husene. 

Det er onsdag, pøsregn og godt mulig vi vekket noen. Jeg ville beklaget, men akkurat nå har jeg nok med å velte meg i selvmedlidenhet. 

Det er onsdag, jeg er på bussen til jobb, og noen prøver å hoste ut lungene sine. Thank you for sharing, nå kommer jeg sikkert til å ha lungebetennelse til jul. 

Kan noen finne en dobbel cappuccino? 

comment 0

Jeg innser at jeg har en ukjent superkraft.


Hittil har jeg tenkt at min superkraft er sjokolade. Jeg kan fortære uante mengder sjokolade på sjokkerende kort tidsrom, og jeg har enda ikke funnet min grense for nøyaktig hvor mye. Kake også. If there’s something cake, living in your fridge – who can you call? THE HAVKU! 

Men jeg tror kanskje ikke det stopper der. Jeg tror at jeg har en superkraft jeg ikke har tenkt veldig mye over før – jeg er nemlig nesten alltid tidsnok – selv når alle odds er i mot meg. Det er ikke lenge siden jeg innså at jeg hadde sprengt tidsskjemaet mitt for hva jeg rakk over en tidlig morgen, og ringte jobb mens jeg sprang til busstoppet og beklaget at jeg kom til å bli forsinket. Og så skjedde det noe magisk. Jeg gikk rett på den ene bussen som går rett til jobb – og den var raskere enn den noensinne har vært. Resultatet var at jeg spankulerte inn på jobb fem minutter før tiden likevel.

I dag følte jeg at jeg nådde enda en ny høyde. Fordi at når hunden har diaré og plutselig må vaskes, og barnet i mellomtiden leker i vannbøtten og blir våt, og lunsjnisten går i gulvet og sprer blåbær over alt – da er egentlig alle odds MOT at man skal levere i barnet i barnehagen (med matchende fletter i håret på begge to) og sitte på legekontoret nøyaktig på tiden. Men det gjør jeg. Jeg sitter her, som en engel, og flirer fortsatt litt av fjeset til barnehagepersonalet da min lille datter spankulerte inn i barnehagen og ropte «DIARÉ!». Det er ikke pent å le, men der har vi gjerne min antikraft igjen. Jeg ler på upassende steder. 


Nuvel. Jeg har to timer med strikking foran meg, og skal jobbe iherdig for å ikke kjøre strikkepinner inn i høyttaleren på legekontoret, SELV om de spiller julecd’en til Kurt. 

Jeg har nemlig hørt at det rynkes på nesen av sånt. 

comment 0

Voksen nå.


Det er en underlig dag når man plutselig innser at man er voksen. Det kommer kanskje gradvis, men for min del var det en enkelthendelse som fikk meg til å skjønne at nå; nå var det gjort.

Nærmere bestemt, en ting. Et vaffeljern.

Vaffeljernet vårt døde, og jeg ropte hurra, fordi da kunne jeg endelig gå til anskaffelse av Star Wars Death Star – vaffeljernet, og steke Death Star vafler. Jeg kikket på nett, og fant faktisk flere av dem – Darth Vader, Stormtrooper – ja faktisk et Captain Americajern og. Ting tar tid når det er mye å velge mellom, og når ting tar tid rekker man å tenke. Bestille vaffeljern fra USA. Ingen garanti for hvor lenge det funker, eller hvor vanskelig kundeservice vil være om det blir ødelagt. For ikke å snakke om at det er veldig vanskelig å dele opp Death Star vafler.

Om man ønsket seg et vanlig, dobbelt vaffeljern til jul derimot. Kundeservice innenfor landegrensen, sparer pengene OG kan steke vafler dobbelt så fort. Pokker heller, jeg kunne ikke annet enn å se fornuften i det. Jeg luftet tankene mine for Skjeggen, og han smilte fornøyd og snakket masse om ukjent elektronikk og brannfare i tillegg. Detaljer.

Så da er det bare å innse det, jeg har tatt en voksen og gjennomtenkt avgjørelse om at vi skal ha en helt vanlig, dobbelt vaffeljern. Og det er ingen vei tilbake.

Trodde jeg da. Helt til jeg fikk pakkelapp i posten. Og hentet den. Hadde glemt hva det var i farten.

dsc_0275.jpg

Du grønne, glitrende Yoda, god dag! Ahem. Ja. Skjeggus. Jeg glemte kanskje å nevne at jeg har fikset pynten som skal i toppen av juletreet i år? Det ble ikke stjerne, i farten. Og det kan være det finnes R2D2 juletrelys og, sånn ved et uhell. ER DU INTENST LYKKELIG AKKURAT NÅ?? Jeg visste du ville bli det.

Jeg er i alle fall over gjennomsnittet fornøyd. Og helt klar for et hundre prosent normalt vaffeljern.

comment 0

Slag-due.


Etter søndagens kafè-besøk tenkte jeg at jeg kunne ta med toåringen på en idyllisk spasertur langs Lille Lungårdsvann så vi kunne mate duene på vei til bussen. Søndag, sol og fuglemating liksom, det høres ut som det perfekte bildet.

d11_zpsbec4108eDet viste seg å skulle bli et sånt typisk «how I think it looks – how it really looks»- scenario som Internett florerer av. Jeg så for meg en lykkelig, liten jente som kastet brødbiter til en liten flokk med veloppdragne duer mens jeg stod bak og smilte mitt hviteste colgate-smil.

Det viser seg at duene ved Lille Lungårdsvann ikke er spesielt veloppdratt, og de er vant til litt raskere service enn det en toåring kan bidra med. De bestemte seg for å gå rett til kilden, som uheldigvis var meg – jeg forsynte barnet med brødbiter hun kunne kaste. Plutselig hadde jeg to duer som klorte seg fast i armen min og forsøkte å kare til seg brødet i hånden min, og tre duer til som flagret rundt hodet mitt og forsøkte å få plass på armen. Så idyllisk som jeg bare kunne peivet jeg armen rundt for å bli kvitt rasket mens jeg ropte «ikke bæsj! ikke bæsj!» og toåringen lo så hun holdt på å kollapse. Overraskende nok er det vanskelig å bli kvitt en due som ikke vil at du skal bli kvitt den, de rakkerene vet å klore seg fast. På ett tidspunkt ble jeg usikker på om det faktisk var brødet de var ute etter, eller om dette var noen av de duene som har fått smaken av menneskeblod og blitt slag-duer.

Til slutt gjorde jeg som alle barske vikinger ville gjort når de ble angrepet av duer; kastet brødet fra meg og flyktet (jeg tok med meg toåringen altså, jeg er ikke kommet helt dit hvor jeg overlater avkommet til sin egen skjebne mens jeg redder meg selv.). Og så tok vi bussen hjem. Da var barnet kommet akkurat dit på trøtthetsskalaen at verden gikk i grus fordi hun ikke kunne få yoghurten NÅ, noe som var litt overraskende da hun sov til halv NI i dag. (God timing, mor satt litt for lenge oppe med horror-spill på ps4 kvelden før.) Jeg vil ikke si at det er den lengste turen hjem vi noensinne har hatt, men jeg vil kanskje påpeke at jeg har fortjent en kopp te når Skjeggen kommer hjem fra treningsseminar i ettermiddag.  Når det er sagt er barnet for det meste fantastisk, og duer er ikke til å stole på.

Og på den lyse siden, vaffeljernet vår er ødelagt! Det er en fantastisk nyhet som gjorde dagen min ti tusen ganger bedre. Det høres kanskje ikke så veldig logisk ut, men jeg har forbud mot å trekke inn elektriske artikler i huset, Skjeggen er streng og mener at han snart ikke har plass til å sove lenger. Men når vaffeljernet er ødelagt må det jo ut av huset, da må vi også ha et nytt – og i lys av dette har jeg fått klarsignal til å kjøpe death-star vaffeljernet jeg har siklet på siden .. første gang jeg så det.

Men, heretter holder vi oss til å mate fuglene ved Storavatnet. Hvilket Storavatn, spør du? Bergen har sånn fem av dem. De bruker ikke mye tid på å gi navn til vann her i byen. Vi tar altså det nærmeste. Der er ikke fuglene så innmari hissige, det er faktisk ikke alltid de dukker opp i det hele tatt når vi skal mate dem. Heldigvis er toåringer lett underholdt og kan stå ganske lenge og bare kaste stein/brød/kongler/votter i vannet for å lage plask.

De er fine sånn.

comment 0

I klammeri med hostesenteret i hjernen.


Sove vet du. Det er gøy.  Å hoste istedenfor, det er ikke så himla matnyttig. Hadde det enda vært sånn at jeg gjorde noe nyttig mens jeg hostet, hentet opp hva enn uglebugle-skit som har festet seg i maskineriet nedi der eller noe, men nei. Jeg tørrhoster. Det eneste det er godt for er å holde alle i mils omkrets våkne. Ja, og så er det klingende mynt i kassa til de som produserer repsils da. Snakker om å sko seg på andres ulykke.

index

Ikke får man noe gøy hostesaft når man har havnet i uløkka heller. Til alt hell får man lov til å bruke nesespray denne gangen da. Jeg antar at alle babyer har mutert revolusjonerende de siste to årene og plutselig tåler det nå? Whatever. Don’t look a gifthorse in the mouth, jeg er lykkelig over muligheten til å få puste om natten, og unngå bihulebetennelse sånn som sist. Legen sjekket forresten om jeg hadde det ved å hamre meg på kinnene. «Gjør dette vondt? Ikke? Ingen bihulebetennelse altså.» Unnskyld meg, mannen, men jeg tror jeg ville visst det om det hadde vært et problem. Og HADDE det vært bihulebetennelse hadde jeg blitt rimelig grinete om noen banket i meg for å sjekke. Sist var det ille nok å flytte seg fra liggende til sittende i sofaen liksom.

Synd at jeg bare har nesespray med mentol i. Det er jo egentlig djevelens verk.

Uansett da, jeg leste på Noskapin-boksen (Hostedempende. Sånn som jeg ikke får lov til å ta.) for lenge siden at det virket ved å .. gjøre et eller annet fornuftig i forhold til hostesenteret i hjernen. Eller noe. Er det noe jeg har respekt for, så er det akkurat det senteret. Det har gått helt bananas de siste nettene, og så ender det med at jeg sitter i sofaen med en kopp varmt vann og en tom pakke repsils og lurer på hva i alle dager jeg har gjort for å provosere hostesenteret så heftig. Og så sovner jeg litt igjen. Og så våkner jeg. Og så blir jeg liggende musestille i frykt for at hostesenteret skal oppdage at jeg er våken og sette i gang spetakkelet igjen.

«Nei. Jeg er ikke våken. Heeeelt stille nå, bare bli liggende helt stille, pust tungt, ikke la det oppdage at jeg er våken! Jeg sover. Sovner hvert øyeblikk nå. Darnit, jeg har blitt avslørt.»

Men jeg har tenkt at det skal gi seg nå. Hvert øyeblikk nå. Fredag, sånn omtrent. Kanskje før.

Disclaimer: Jeg kan ikke garantere at informasjonen jeg gir om hostesenteret er rett forresten. Jeg leste det på en boks midt på natten en gang for lenge siden, og jeg kan ikke garantere at jeg ikke drømte.