comment 0

Barn tre, hunden.


Visste du at hunder kjeder seg når ungene skal legges? Fullt fokus på ungene, tenner som skal pusses, pysjer som skal på, sanger som skal synges, men.. HVA MED KENNETHEN DA?? ER DET INGEN SOM SER PÅ KENNETHEN?

Det er ingen fare. Kenneth, han vet hvordan han får oppmerksomheten din han. Han vet hvilket kosedyr som er favoritten. Hvilket håndarbeid du har hatt mest i hendene i det siste. Og han vet hvordan han lurer trusene dine ut av skittentøyskurven. Han kan bjeffe på tusser og troll ut vinduet. Og vet du hva Kenneth også vet? Noe som heter kjeding. Det er stas det. Kenneth blir rastløs, finner på noe ugang, vi finner på noe gøy trening for å aktivisere han – og HVA lærer Kenneth? At å gjøre ugang fører til noe gøy. Og på denne måten har hunder trent menneskene sine siden tidenes litt midt utpå dagen.

Det går fort en kule varmt om ungene skal legges og Kennethen skal tygge, og du skal ikke gi oppmerksomhet for det, men du kan ikke la han tygge heller og ungene skriker og vil ikke kle av seg. Men det finnes faktisk en løsning altså. Som er konstruktiv for alle involvert. Hva har jeg lyst til at Kenneth skal gjøre mens jeg legger ungene? Ligge i ro og holde kjeft. Helst. Og det er mulig å få til. Jeg tar kveldsmaten hans med meg ned til badet i fôrkoppen. Når Kenneth legger seg ned, belønner jeg ham med en fôrkule eller to. Og passer på å belønne ham så ofte at han ikke rekker å reise seg og bli rastløs. Nå får han både en forsterkning på å ligge rolig under kveldsstell, OG han trenger ikke å finne på noe ugang før han får en oppgave å gjøre.

Dette kan også kombineres med å trene barna til å oppføre seg under kveldsstell. Skynd deg å ta av deg klærne, så får du gi godbit til Kenneth! Når du har tatt på deg pysjen får du gi en godbit til! Noen kan kanskje tenke seg at det er uetisk å behandle barn som hunder, men jeg velger i så fall heller å snu på flisa og si at neida, jeg behandler hunden min som et barn. Da flytter jeg meg fra uetisk til eksentrisk.

Til slutt kan man avslutte denne perfekte leggingen med det jeg vil kalle «godbitsøk». Det er et fint ord for når man mister hele den forbanna fôrkoppen utover gulvet, må svelge ned en god del banning for så å bare gi opp og la bikkja ordne resten. Og så kan du jo håpe at kommentatorene i sengen ikke fikk det med seg, men sannsynligheten for det er himla liten. «MISTET DU KOPPEN MAMMA?? GJORDE DU? MISTET DU AN?»

I morgen er det atter en dag folkens! Da er det onsdag, det vil si at det er like lenge igjen til det blir ny helg som det har gått siden den forrige forsvant. Vi står an av denne gangen og!

comment 0

Tidenes minst nye nyhet.


Man må jo ha bodd under en stein om man ikke har fått med seg at NÅ ER DET JAGGU HUND I HUSET ASS. Om man følger meg på insta i alle fall. Ni av ti bilder er nå av Kenneth Gunvald Skogfjell den første, og ut ifra dette kan man bare anta en ting. Jeg hater å ha hund i hus. Det gjør Skjeggen og. Hater det.

Kenneth Gunvald (eller Kimura’s Gunvald, som papirene sier) er en norsk buhund på 6 måneder. Og det finnes ikke nok adjektiver i verden til å beskrive hvor fantastisk dette dyret er. Vi skulle egentlig ha en liten monstervalp på 8 uker, men vi fikk altså tilbudet om å overta denne i stedet for. Ferdig med monstervalp perioden. Gemytt som en engel. Utseendet.. Ja, kom igjen, det snakker for seg selv. Jeg tror alle som har hatt valp er enige i at valper er URSKJØNNE – når de er andre sine. For oss, med små barn i hus, var dette et lett valg. At det var akkurat Kenneth gjorde det enda lettere.

Buhund vettu. Det har ikke vi hatt i hus før. Buhunden sover på ryggen med alle beina i været. Den er rett bak deg hele tiden. Selv når du går i dusjen. Første gangen han klarte å følge etter meg inn på badet oppdaget jeg det fordi jeg så snuten hans under dusjkabinettet. Han drakk dusjvann. Og så hoppet han dusjdøren åpen for å komme inn og si hei. Lenge siden sist. Men jeg liker det, vi tasser rundt i huset sammen, lager frokost sammen, sjekker livet utenfor sammen. Og om du ikke har aktivisert den nok, så går det fint – da ordner den det selv. Men kanskje ikke helt på en måte du skulle ønske at den gjorde det? Heldigvis er vi to aktive folk som deler på ansvaret her, så Kennethen, han får trim både i knotten og i kroppen. Men det er altså ikke vanskelig å skjønne når han har behov for aktivisering. Det er når han prøver å ete sokkene mine.

Det er hund i huset igjen. Det var på tide. Vi prøvde livet uten hund, og det er bare ikke for oss.

comments 2

Søndag, lockdown, mandag.


Bergen er stengt ned. Heldigvis drøyde man nedstengingen til etter at ungene hadde vært på svømmekurs, for rent egoistisk sett så HAR jeg nok skriking i heimen allerede – å skulle skuffe Åsgårdsreien alder 3-6 år med at det ikke ble svømming plutselig virket bare for brutalt. For meg. Jaaaa jeg vet. Ilandsproblem. Men når status konstant er sliten mamma så tar man de friminuttene man får altså. Jeg skulle til å si at de som aldri har klaget over et luksusproblem kan kaste den første steinen, men så kom jeg på at de finnes faktisk. Mange av dem. Ikke kast stein, det er ikke lov.

Uansett. Svømming. Før fikk foreldre lov til å svømme og. Nå sitter vi på tribunen med 8 meters avstand (vi er ikke så mange, og ingen av oss har egentlig lyst til å snakke med hverandre), og håper på lysere tider. Men før den tid skal man ta bussen ut da. Vi solgte nemlig bilen, og den nye bilen har ikke kommet enda. Vi har riktignok solskjerm og gummimatter, men ingen av dem er magisk så vi kommer ikke langt med det.

De første minuttene på bussen går alltid med til å prøve å innprente inn i de små hodene at det ikke er lov til å rope på bussen. Så kommer følgende samtale.

Høyttaler på bussen som leser opp busstopp: «Torget».

Junior: «ka e Torget mamma?»

Jeg :» Det er det plassen vi stopper på neste gang heter.»

Høyttaler: «Bryggen.»

Junior: «Ka e Bryggen mamma?»

Jeg: «Det er det neste busstopp heter.»

Høyttaler: «Bontelabo.»

Junior: «Ka e Bontelabo mamma?»

Jeg : «det er det neste busstopp heter.»

Høyttaler: «Skutevikstorget.»

Junior: «Ka e Skutevikstorget mamma?»

Jeg, inni meg: » DET ER ET BUSSTOPP AKKURAT SOM ALLE DE ANDRE! ALT ER BUSSTOPP! ALT!»

Jeg, høyt: «Det er det neste busstopp heter.»

Seksåringen: «Mammaaa eg må TISSE!»

Sånn går turen helt til vi kommer frem. Jeg har sluttet å lure på hva de andre tenker. Vel fremme. Alle garderobeskap skal klatres i. Alle knagger skal henges i. Romklangen i garderoben må testes. Det er som å gjete apekatter. Men når de kommer til dusjen, står de som tente lys og får sjampo i håret uten å klage. Jeg har fått tomler opp fra andre foreldre som er imponert. Vet ikke om de faktisk er imponert eller om de bare er sjokkert over at mine barn kan stå stille, men jeg tar det jeg får. Ute i vannet. Ett barn (IKKE MITT) forteller høylydt instruktøren at moren har klippet klørne til katten og KLIPPE PÅ DET ROSA SÅ DET BLØDDE. Moren synker stille ned i setet sitt og ser ut som hun har lyst til å løpe hjem og fore katten indrefilet.

Svømming ferdig. Dusj. Garderobe. Kle på to stykk som ser ut som de trener til American ninja warrior. Buss.

Høyttaler: » Gamle Bergen.»

Junior: «Ka e Gamle Bergen, mamma?»

Og så dere, så er det plutselig mandag. Og hjemmeskole. For vi er i lockdown. Mitt fokus i dag er på mat og helse.

VI SKAL BAKE, OK? VI SKAL BAKE. Seksåringen består førsteklasse selv om vi baker i dag. Jeg er ikke klar for hjemmeskolelivet helt enda.

comment 0

Ladies and gentlemen, this is covidtest number five.


Vel, nummer tre egentlig, men det passer ikke i sangteksten. Dette er greien med å være småbarnsforelder under en pandemi altså, de fortsetter å trekke med seg barnehagepest hjem og så har vi det gående med hosting sånn omtrentlig annenhver måned. For selv om det er pandemi, så betyr ikke det at vi får en pause i alle de andre tingene vi må forholde oss til i det daglige liv. Hoste. Hodelus. Sure tær. Ringorm.

Hodelus altså. Det varselet gjorde kort prosess med koronasveisen til minsten. Ikke fanden om jeg har tenkt å ha luseinvasjon i huset, nei takk. Så nå har han samme sveis som sin far, snauklipt over hele linjen. Bare med litt mer preg av å være for liten til å klare og sitte stille igjennom en hel klipp. Jeg skal ikke påstå at det er jevnt over det hele altså, litt mer i retning «Det bodde en underlig skamklipt en». Godt nok, er det ikke det vi går for?

Det eneste som totalt har glimret med sitt fravær er den tradisjonelle runden med noro-virus, angst og oppkast. Det er en tankevekker eh? Vi som hater noroen så mye, og så viser det seg at en godt håndvaskregime var det som trengtes for å slippe unna? Klarer vi å huske det post-pandemi? Vaske hender godt nok til at vi ikke trenger å vaske alt innhold i sengen (inkludert unge) klokken fire om natten mens man forbanner sin skjebne? For etter dette kommer noro til å framstå som et aktivt valg vi tar. Velger du håndvask eller noro?

Nuvel. Covid19 var det altså ikke. Men selv om vi ikke har noro skal jeg ikke påstå at vi lever helt uten oppkast i huset. Covid eller ikke, hoste gjør nå eldstemann, drømme gjør minsteman, så da løper vi nattintervaller med vann og varm melk til en, pjusking til en annen. I natt nådde vi nye høyder da hosten til eldste ble så heftig at varm melk og vann kom i retur. Hva er greia med at glidelåsen på madrassbeskyttere ikke har håndtak forresten? Og at håndtaket MÅ være der for å få jævelskapen til å rikke seg, ellers må man finne noe som er passe stort til å stikke inni slik at låsemekanismen åpner seg, du kan åpne glidelåsen og få av trekket? Er du klar over hvor mye spy man kan gnikke inn i et badegulv når man må slåss med en madrass på den måten midt på natten? Jeg vet det, om du lurte.

Og så da, etter noe sånt som tre timer søvn, sammenkrøpet i sengen til eldste, halvveis brukt som både madrass og pute, så blir man vekket av yngste. «MAMMAAAAAA! Eg har tisset i sængæææææn!». Ja, selvfølgelig har du det. Men det går fint. Null stress. Jeg vet nøyaktig hvilken neglefil som funker til å åpne glidelåser på madrassbeskyttere, for jeg har allerede testet ALT som er på badet. Om det fortsatt er noen som lurer på hva det er som gjør dungeons and dragons så interessant at jeg spiller det to ganger i uken, så har jeg ett ord til dere. Virkelighetsflukt.

Skål folkens. Det er mandag. Og kanskje noen andre enn meg skal være medisinansvarlig på jobb i kveld.

comment 0

Feber, in the morning.


Jeg har ikke feber, sa jeg, men syntes jo det var litt rart at jeg ble sliten av å reise meg fra sofaen. Og at det var så umulig å finne en god sovestilling på sofaen fordi kroppen gjorde vondt. Rart å være så støl uten å ha trent, tenkte jeg.

Så gikk Skjeggen på butikken for meg, og kom tilbake med trøstesjokolade. Jeg har ikke lyst på , sa jeg. Panikken stod i øynene hans, og han var tre sekunder unna å ringe 113. Men så gikk det opp for han at dette var en gylden anledning for ham til å faktisk få nyte sjokolade i sin egen sofa, det er ikke noe som skjer den mannen ofte. Som regel får han en liten smakebit, og så er resten på mystisk vis vekk. Kanskje vi burde ringe Åndenes Makt, det er mulig vi er hjemsøkt av et sjokoladespisende spøkelse.

Det er også mulig det bare er meg.

Men ja. Rundtom der klasket jeg et termometer i pannen og innså at joda, feber! Ingen skal si at jeg ikke er grundig når jeg setter i gang en forkjølelse. For det er bare en forkjølelse altså. Jeg har ikke blitt en del av pandemi-statistikken. Jeg har testet negativt, selv om jeg stort sett er ganske positiv som person. Og jeg distanserer meg og alt, noe som ikke er spesielt vanskelig siden jeg ikke har energi til stort mer enn å ligge på sofaen.

Nuvel. Jeg når ikke løpemålet mitt denne uken, for å si det sånn. Men det ordner seg. Statistisk sett har vi vel sånn to oppholdsdager igjen av dette året, og med litt flaks bruker vi ikke begge to før jeg er frisk igjen. Det går jo an å håpe.