leikeland

Dette er veldig tidspunktet jeg poster bilde av alle de spennende tingene jeg gjorde i 2022.

Jeg klappet bikkja. That’s it. Vel, jeg drakk kaffe og. Det var et godt år.

Det er par problemstillinger man ikke tenker over at finnes før etter man har holdt på med bier en liten stund. Ganske mange faktisk. Har jeg nok bunnbrett? Kommer kjøttmeisen til å gjøre kål på alle biene mine i vinter? Og sist men ikke minst, burde jeg sagt ifra om at pennen til telefonen min er litt treig og få ut av holderen fordi det er propolis inni der?

Jeg har swap-abonnement nemlig. Og registrerte telefonen for innbytte i dag. Og måtte fylle ut en tilstandsrapport på nåværende telefon. Det eneste den rapporten var interessert i, var om det var riper i telefonen og om den skrudde seg greit på. Joda, forsåvidt. Ingen riper. Men det var altså ikke noe felt for «propolis i telefon», og heller ikke et «annet» felt. Så er spørsmålet, er de klar over at dette er en problemstilling de faktisk må ta stilling til? Sannsynligvis ikke. Er det mitt ansvar? Jeg har ikke peiling. Men jeg føler jo at det burde vært tatt høyde for et eller annet «annet» type scenario her. Propolis lukter jo godt da. Det er koselig, liksom. Gjør kanskje ikke noe at pennen er litt treig om den lukter godt? På minussiden ser det litt ut som skikkelig seigt snott. Det er mindre heldig.

Næh. På et eller annet tidspunkt blir dette noen sitt problem, men mest sannsynlig ikke mitt. Jeg bare leverer den inn og smiler pent jeg, ingen har SPURT om det er propolis i den, så da kan det UMULIG være viktig. Hakket viktigere er det gjerne å fjerne alt det skumle innholdet på telefonen. Alle bildene som ligger i forskjellige krinkelkroker. Alle appene. Alt sammen.

Aaah fakk. Jeg hadde glemt hvor stress det er å bytte telefon.

Skal vi bare gjøre det, folkens? Ta det på DUGNAD? Hmh? Eller snakker vi ikke så mye om dugnad lenger?

Lærerene står ikke først i vaksinekøen. De er noen av dem som har størst vansker med å holde den berømte tometeren og hver gang noen hoster i naborommet må en lærer stappe en vattpinne oppi nesen. Hvem er det som sørger for en trygg hverdag for pandemibarna så hjemmekontoristene kan jobbe uten å miste forstanden? Hvem er det som gir småbarnsforeldrene i helsevesenet mulighet til å gå på jobb hver dag? Kan vi nevne den fordømte frontlinjen uten å nevne lærerene som blir eksponert hver. Eneste. Dag?

Jeg mener, vi i helsevesenet fikk i alle fall applaus. Jeg spiste applaus til middag i går, er mett enda jeg.

Det jeg prøver å si, er : betal lærerene. Fordi de fortjener det. Fordi psyken til barna våre har fått kjørt seg nok allerede og de fortjener bedre.

Og om ikke disse argumentene er nok, SÅ FORDI JEG ORKER IKKE MER. Betal lærerene før det rakner for meg! Dere har begrenset tid, jeg bare sier det.

… Ja, både skole og barnehage er tatt ut i streik forresten, om du lurte… Går fint. ALT BLIR BRA. Om noen poster den dømrade regnbuen i feeden min en gang til så spyr jeg. Takk for meg.

Etter å ha tvinnet tommeltotter og ventet på at biene skal krype ut igjen hele vinteren, kommer mai med et smell for birøktere i det ganske land. Mai. Kald, varm, kald igjen, sol, regn, snø. Biene er vekselvis ute og jobber ræven av seg, og vekselvis sitter alle inne og kjeder ræven av seg. Det blir sverming av sånt. Plutselig er kuben smekk full av pollen og nektar og egg og biene bare ka fan, eg stikkar. Som regel mellom klokken 14 og klokken 16.

Det er sånt man vil være i forkant av. Mine englebarn har gradvis bygget seg opp i et tempo jeg har klart å følge, men nå i siste sjekken var det jammen dukket opp en svermecelle. Svermeceller er altså biene som tenker at det er på tide å lage seg en ny dronning. Når hun kryper ut av cellen sin tar gamledronningen med seg halvparten av kuben på let etter et nytt sted å være. Første stopp er gjerne nærmeste busk, helst i hagen til naboen for å lage litt ekstra liv. Om du ikke får tak i dem før de flyr videre derfra, så er det ikke sikkert du ser dem igjen i det hele tatt. Da fyker de langt av gårde, og det eneste du sitter igjen med er en fjern sang som ekko fra skyene: «Cheerio, cheerio bai bai! Cheerio it’s too late to cry!».

Neida, biene synger ikke når de flyr. Men jeg føler definitivt at de viser fokkefingeren.

Uansett. Det er greit å ligge i forkant av sverming altså, så i dag har jeg begynt mine forberedelser til å dele kuben min i to. Hadde jeg hatt en genetisk god dronning, så hadde det vært enkelt. Man tar en kasse med egg og yngel, setter på et nytt bunnbrett og vips, så kommer biene til å lage seg en ny dronning og du har et nytt bifolk på gang. Da har biene i gamlekuben også fått plass nok til at de ikke blir så rastløse lenger. I min kube har jeg en dronning jeg ikke egentlig har lyst til å avle videre på, så det er ikke FULLT så enkelt.

Men ikke vanskelig heller. Jobben i dag bestod i å finne dronningen (like spennende hver gang, hvor er du ditt dronninghelvete), sette et gitter både over og under henne slik at hun kun kan gå i denne ene kassen, og sørge for at det i denne kassen er mange tavler som har plass til at hun kan legge egg. Yngel settes ned under gitteret. Om ti dager vil biene ha satt lokk på yngelen, og dermed er det ikke mulig for dem å lage dronning av denne yngelen. Neste steg i denne prosessen vil da være å flytte kassen med dronningen over på et eget bunnbrett, og så kommer trikset. I kassen med lukket yngel tar jeg vekk en tavle, og så setter jeg nedi en tavle med åpen yngel fra den andre kuben med en genetisk bedre dronning. Og så vil den stakkars dronningløse gjengen ikke ha noe annet valg enn å trekke ut en dronning fra den yngelen. Yes. I Game Of Thrones ville jeg vært George R. R. Martin.

På sett og vis har jeg nå altså gjort svermingen for dem, i en form hvor jeg slipper å måtte bake en «unnskyld at biene mine landet i hagen din » kake til naboen. Og så har jeg plutselig tre bifolk, dere. Og ikke nok med det, den gjengen som jeg napper tavle fra må jo deles i løpet av sommeren den også, selv om de ikke er så svermetrengt enda. Da har jeg FIRE. Og om jeg ikke kvitter meg med noen så er det jo ikke vanskelig å tenke seg hva som skjer neste år igjen, fire blir fort åtte altså. Men DET blir for mye for en stakkar, så det har jeg tenkt å unngå.

Nuvel. Jeg føler jeg må følge opp 17.mai innlegget helt til slutt. Det dukket nemlig opp en kommentar der:

Herleg, Hilde!
Fortsatt god 17.mai, mykje kan enno skje!

Det var faktisk veldig sant. Spol fram et par timer fra forrige innlegg. Jeg og eldsten har fått på oss finstasen. Minsten styrter en halv liter saft uten at jeg får det med meg, snur seg mot meg og spyr utover både meg og eldsten. Eldsten gråter. Minsten gråter. Jeg forsøker så godt jeg kan å kvele en latter som bobler ut av munnen min, for det er en sånn mamma JEG er da. Nuvel. Skrelle av både unger og meg klær med spy på, vaske barn 1, vaske barn 2.. Åpne døra til bade og finne bikkja utenfor, med store, uskyldige øyne. Der den ligger og tygger på teppet til svigers. Hva kan jeg si? Jeg spiller livet på adventure mode.

Nuvel. Fyllingsdalen Buhund, bier og barnekaos takker for seg for denne gang, og håper inderlig at neste innlegg ikke handler om svermefanging.

Som vanlig i vår familie foregår all feiring og alle forberedelser i svært ordnede former. Men i og med at universet er et system som utvikler seg fra orden til kaos, kan jo ikke vi gjøre noe annet.

Det så lyst ut i går, da englebarna var med å bake kake. Gulrotkake. Fjeset til minsten da jeg dumpet revet gulrot oppi kaken var ubetalelig – sjokk, vantro og sinne. De samme følelsene kunne sees da jeg fikk han til å smake på røren og han faktisk likte det. Tre sekunder etterpå spyttet han gulrot ut på bordet, men det er bagateller.

Jeg klarte å krangle pynt på kaken i dag. Det føltes ut som om jeg var i en evig slosskamp mot kjøkkenet i prosessen, areopressen rømte ut av hendene mine og sølte kaffe, glasuren ble for løs, melisen var plutselig utover ALT og bikkja forsøkte iherdig å klatre INN i oppvaskmaskinen.

Spol framover til vi skal ut av huset. Ungene åpner porten, bikkja stikker av, ungene springer etter, bikkja kommer tilbake og napper til seg flagget til minsten, løper vekk når de prøver å få tak i det og planter seg så i nærmeste blomsterbed for å tygge på det. Ungene skriker og skylder på hverandre, mor tar det hele med så lite fatning som man kan på 17.mai før kaffe.

Sorry, Norge, vi klarte ikke å holde flagget unna bakken i år heller. Nå har vi en illusjon av ro i stuen, men jeg lar meg ikke lure. Jeg tar min åttende kopp kaffe, for jeg vet at det bare er spørsmål om tid før jeg trenger den.

Gratulerer med dagen alle sammen! Det ordner seg til slutt.