comment 0

Ferielivet.


Vi har hatt ferie i en hel uke. I løpet av den uken har høstregnet kommet til Bergen som det ofte pleier å gjøre i fellesferien, det finnes ikke en årstid her som ikke inneholder høstregn. Men det er greit. Høstregn er himla fint når man kan sitte inne med en varm kaffekopp og kikke ut på det. I mitt tilfelle er den type stunder svært skjøre, for de vare sjeldent mer enn i tre og et halvt sekund før noen har revet ned noe, falt ned fra noe, krangler om noe, forsøker å sverme (biene), lager bol i vedskjulet (vepsen) eller flytter inn i melskuffen (men for faen da, jeg sa jeg ville ha bier, ikke at resten av floraen kunne flytte inn. Eller faunaen. Eller hvor nå enn alle insektene hører hjemme. Jeg er ikke biolog.).

Vi har hatt ferie i en hel uke, og vi har bare vært innom legevakten en gang. Minsten tråkket på en stein, fikk et minimalt sår i foten – totalt ubetydelig og dermed også noe overraskende når han ikke klarte å gå ordentlig på den foten den dagen vi skulle kjøre hjem fra Østlandet. Ved en nærmere titt sa jeg rolig til Skjeggen «kanskje vi skulle sendt et bilde av det der til din mor?» mens jeg på innsiden skrek «SEPSIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIS! PANIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIKK» så høyt jeg kunne. Heldigvis har jeg lært meg å gjøre sånt på innsiden. Det ble bragt noe nærmere utsiden da svigermor (som er mitt store orakel på alt sånt) sendte en melding tilbake og sa at dette ville hun nok fått noen til å se på. KANONBRA. Så, istedenfor bollepause (altså, få hodet ut av kofferten, det er faktisk boller jeg snakker om) på turen hjem la vi inn en legevakt/is-pause på Vinje. Vinje er en fin plass. Der har de ett bygg for legevakt og ett bygg for politi/bibliotek. Og rett ved siden av er gullsmeden, så det er ingen som trenger å gå langt.

Det var heldigvis ingen andre på legevakten tidlig en lørdag morgen (som sikkert ikke hadde vært tilfelle i Bergen seint en lørdag ettermiddag om vi hadde ventet til vi kom hjem), det var rett inn, få resept på antibiotika og ut igjen. Sa brura. Skjønt jeg døde litt inni meg da legen ytret ordene «FIRE GANGER OM DAGEN». Min favorittaktivitet i hele verden er IKKE å presse i en treåring flytende antibiotika som smaker høgg og buksevann. Det er ikke hans favorittaktivitet heller, sjokkerende nok. Og bleieslutten, som vi har snakket om i en hel uke at skulle skje i DAG blir utsatt da antibiotikaen føkker opp magen hans så mye at det ville vært rein idioti.

Vi har hatt ferie i en hel uke, og tre av fem bikuber står fortsatt. Det er et behagelig antall. Kube nr 1 var den som svermet, der hadde alle biene krepert da de mest sannsynlig ikke hadde noen dronning i flokken. Nr to.. ååå lang historie. Jeg slår meg til ro med at jeg har tre kuber, det er et fint antall og la oss nå bare se om jeg får disse til å fungere sånn omtrent. To be continued.

Vi har hatt ferie i en hel uke, og den har vært fin, selv om det er litt vanskelig å huske på når minsten har vondt i magen på grunn av antibiotika, og jeg vet at det neste som skal skje i dag er at jeg putter i han enda mer. Jeg ringte legen og forhørte meg om det var noe annet han kunne få. Svaret var at det hadde hatt så god effekt, og det var helt rett medisin for betente sår, så det aller beste var å fortsette. Om jeg kunne slå meg til ro med det? Nei. Nei, jeg kan ikke det. Jeg vil at du skal si at drit i resten, avslutt nå og nyt ferien. Men takk likevel. I morgen er vi ferdige.

Og da er det fortsatt et par uker igjen.

comment 0

Det begynte med to kuber.


Jeg vil begynne med bier, sa jeg. Ok, sa Skjeggen.

Jeg har mulighet til å kjøpe produksjonsbier, sa jeg, ikke avleggere. Ok, sa Skjeggen.

Produksjonsbier er bier som er i bånn gass med å lage honning og bie seg rundt. Avleggere er nye av året og jobber mest med å lage seg nok bier til at de ikke dævver om vinteren. For en nybegynner er det ene litt mer omstendelig enn det andre.

Men vi tok oss ikke nær av det.

To kuber, to bifolk, hei jeg er birøkter. Ja, er du nå egentlig det, når alt du kan om bier kommer fra to forelesninger og to bigårsdbesøk? Eller er du bare en bedreviter med to kuber i hagen? Som overhodet ikke kan nok til å bedømme plassen i kuben. Som ikke kan spesielt mye om svermetrang. Pang, sa det, så ble det sol og varmt og biene biet seg enda mer. Og plutselig satt det en klase i hagen til naboen. Rømling, vad döljer du for mig i dina mörka ögon? Jeg hadde reist vekk for helgen, og trodde jeg hadde gjort nok til at det ikke hastet så mye.

Det var altså feil. Og så måtte jeg hive meg over telefonen og ringe birøkterenes svar på ghost busters. Biene ble fanget inn. I alle fall halvparten. Det viste seg at det var to svermer, en trygt bevart i en ny kube og en som bare flippet oss fingeren og stakk igjen. Jeg tenkte flott, da tar biefangeren med seg kube og bier og jeg kan leve lykkelig med to kuber.

-Men det er jo dine bier, sa han, og gikk sin vei.

Fanken. Da hadde jeg plutselig tre kuber, og teknisk sett en frittgående en et eller annet sted. Men det gode med det, var at nå hadde de svermet, da slipper jeg å tenke mer på det. Tenkte jeg. Men hva vet vel jeg. Ikke det i alle fall. For det var feil. Neste kikk i kuben. Alt tydet på at de fordømte biene hadde tenkt å gå prisonbreak på meg en gang til. I tillegg gjorde den andre kuben himla mye rart, og da jeg leste opp funnene i den kuben for en medrøkter var konklusjonen at her har du to dronninger.

Jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Enden på visen ble i alle fall at hei, jeg er birøkter. Jeg hadde to kuber for to uker siden, nå har jeg fem. Hilfe.

comment 0

Det er midt på natten kompis


Du må sove littegrann.
Det er helt mørkt utenfor ruten.
Alle er så stille som de kan

Det er midt på natten kompis.
Alle dine venner har lagt seg.
Gnist og Tyrion og Gaia.
Alle sammen sover unntatt deg.
-Sandtorv-

comment 0

Status: Frynsete.


Hjemmeeksamen slo altså til med et brak mandag. Jeg tok det hele med stoisk ro, som vanlig. Første sammenbrudd kom sånn omtrent halvveis inn i oppgaveteksten, ingenting ga mening og jeg tenkte at dette kan jeg jo ikke si fire tusen fordømte ord om. Så løp jeg en time, kastet litt rundt på en kettlebell, og når kroppen var litt for sliten til å orke og være anspent bladde jeg opp laptopen.

Andre sammenbrudd kom ca ti minutter etter det igjen, når forsøket på å få sidetallene i Libre office writer til å begynne på rett plass, ikke telle med forsiden og få innholdsfortegnelsen til å oppdatere seg viste seg å kreve litt mer enn ti kalorier. Med tårer i øynene og panisk bruk av google og youtube (HVA GJORDE VI FØR EGENTLIG? Å. Skrev for hånd, ja.) kom det på plass til slutt, og jeg tok fatt på den mer konkrete del av oppgaven. Ignorerte neste del til dagen etter.

Dag to. Og så begynte alt å flyte. Jeg følte jeg skjønte hva oppgaven ville. Jeg følte jeg visste hvor jeg skulle fortsette. Og så..

Dag tre. BARE KNAKK TANNEN MIN. Uten provokasjon. Uten at jeg gjorde noe annet enn å tygge uskyldig på en negl. Poff, plutselig kjentes den ene fortannen min nede rar ut, og det var gjerne ikke så himla underlig. Det manglet en stor bit på baksiden. Jeg antar universet syntes at jeg hadde for lite stress i livet da? At jeg hadde for mye ro i forhold til oppgaven?

Caffeine, grant me the serenity to accept the things I cannot change. Energy to change the things I can. And wisdom to see the difference. Heeeeeelst uten å sette så himla mye flekker på tennah. Takk.

Dag fire. Oppgaven ble, helt plutselig, ferdig. Har fortsatt en halv tann, men har en hel oppgave, og det er da noe. Ikke at den er helt ferdig selvfølgelig, den må redigeres og pusses og pjuskes og alt sånn, men den er 100% mer ferdig enn jeg hadde trodd den skulle være på dette tidspunktet.

Dag fem. Tannlege. Jeg liker meg i tannlegestolen jeg. Stolen er god, tannen blir fikset, og jeg sitter og humrer for meg selv, morer meg med å mentalt legge til «Sa brura» etter alt tannlegen sier. Det gjør jeg forresten ikke bare når jeg er hos tannlegen. Om du møter meg på gaten og jeg virker glad for å se deg, så kan det være jeg er akkurat det altså. Men mest sannsynlig legger jeg til «sa brura» bak alt du sier.

Nuvel. Hel tann. Hel oppgave. Helt.. helg. Fram til jeg begynner redigere oppgave på søndag. Kjøpte en sjokolade som jeg freste igjennom i bilen på vei til barnehagen for å feire. (Hvem spiser sjokolade rett etter at de har vært hos tannlegen? Jeg gjør… Lær av mine feil lizm..) Ungene ble glad for å se meg, hoppet opp i armene mine. Klemte meg i to sekunder, og så » KA LUKTER DU, MAMMA??» sniff sniff. Seriøst. Halvt unge, halvt blodhund. Godtroende som fan, så jeg sa det luktet kaffe.

God helg da!

comment 0

#Elbikelife


Jeg blir liksom ikke ferdig med å snakke om denne sykkelen. Fordi jeg elsker den så høyt, dure oppover bakkene i 20km/t med hvilepuls kan være enormt avhengighetsskapende. Men det har jo ikke vært uten hindringer i veien, det må man jo kunne si. I forrige innlegg kunne man lese gleden med feil sykkelpumpe og et forsikringsselskap som skal ha Meninger om Lås. Jeg tenkte liksom at jeg var ute av skogen etter det, nå var det bare å nyte livet.

Men så, søndags ettermiddag rett før jeg skal på jobb, så bestemmer sykkelcomputeren seg for at sykkel? Nei, den har vi ikke sett. Jeg prøvde å forklare computeren at den faktisk SATT PÅ SYKKELEN, jeg kunne se dem begge og det var ingen grunn for at computeren skulle betvile sykkelens eksistens. Det funket ikke. Med stressnivået kokende ut igjennom ørene flagget jeg ned Skjeggen (har jeg sagt at jeg hater å komme for sent? Og etter kun syv turer på sykkelen var den ikke i en posisjon til å begynne å skape seg allerede. Vår relasjon hadde ikke bygget opp nok tillit til det i det hele tatt). Skjeggen TOK på computeren et par ganger, og plutselig lyste den opp og fant sykkelen likevel. Jeg var skeptisk, håpet at den ikke skulle finne på å miste sykkelen på vei til jobb liksom. Det gjorde den altså ikke, men da jeg skulle hjem igjen kjørte den samme showet. Hva ER det her egentlig? Trenger den liksom bare ekstra oppmerksomhet? Jeg tok den nærmere i øyesyn, og oppdaget at en av de tuppene (eller hvafan det heter på fagspråk) som skal treffe kontaktflatene på sykkelen hadde gjemt seg langt inni computeren. De andre hadde en fjæring så man kunne dytte på dem, og så kom de ut igjen, men når en av dem leker gjemsel er det jo naturlig at det blir trøbbel i paradis. Og computer og sykkel leker borte-tittei, bare uten tittei. Jeg tror kanskje det bare var ren panikk fra undertegnede som gjorde at de fant hverandre igjen.

Og så, ut til sjappen igjen, med computeren OG NØKLENE TIL SYKKELLÅSEN jeg måtte bytte, og så fikk jeg en splitter ny computer.

Og så er alt løst, tenker du vel. Tja. Jeg tror det? Den nye computeren snakker tysk. Så det er umulig for meg å vite om den er sint på meg eller bare … tysk. Og da jeg skulle hjem i dag gjorde den ikke noe annet enn å skru seg på og snakke tysk, noe drift i sykkelen fikk den ikke. Før jeg skrudde den av, tok den HELT av og satte den på igjen. Jeg merker at forholdet vårt har fått seg en knekk altså. Men kanskje elsykler bare er sånn? Lunefulle og .. tyske?

Ellers da. AdLibris mener de har løsningen på hvordan lockdown skal se ut.

Sorry. Det er ikke plass til sånt i min lockdown. Den er for full av andre ting.

Perler for eksempel. Millioner på millioner av perler. Prøv å lese en bok i mitt hus liksom. Når ungene har lagt seg har bikkja spist boka for lenge siden. Eller så kommer sykkelen til å ringe og skrike til deg på tysk fordi du ikke har ladet den.

Such is life.