comment 0

Flaskepost fra Fyllingsdalen.


Kjære du som leser dette.

Hjelp.

Jeg står på den lille stranden på nordsør .. pokker, en eller annen side av Krohnegårdsvannet. Den lille, den som peker liksom mot Oasen og ikke mot byen. Den bittelille, der det blåser hele tiden. Og jeg prøvde å skifte fra våt badedrakt inn i en sportsbh uten å tørke ryggen ordentlig, og nå har den krøllet seg og festet seg rundt armene mine og jeg kommer ikke ut. (Jeg antar 50% av befolkningen kan forholde seg til denne problemstillingen. Om noen tror at det ikke er en ekte problemstilling så får dere heller låne dere en sportsbh og forsøke å ta den på rett etter at dere har dusjet. Bare sørg for å ha telefon i nærheten.)

Om du får denne flaskeposten setter jeg pris på om du hjelper meg ut. Og tar med sjokolade. Skulle jeg ha kommet meg ut og hjem innen du kommer, så bare legg igjen sjokoladen. Jeg kommer tilbake i morgen!

Super. Helt til jeg må kle på meg selv.

comment 0

Happy aniversary!


The honeymoon is over, but you’re still my honey.

Hvordan det så ut da:

Hvordan det ser ut nå:

Jeg prøvde å gjenskape bryllupsbildemagien til deg, så du skulle huske hvorfor du giftet deg med meg. Men energien tok slutt etter at jeg kom meg opp på steinen, så dette var det nærmeste jeg kom. Grattis med dagen, jeg hadde glatt gjort det om igjen! Om ti års tid sover vi skikkelig masse igjen. Da skal jeg gjøre et nytt forsøk, vi får bare krysse fingrene for at jeg fortsatt kommer inn i kjolen.

Om du vil ha noen bevingede ord om hvorfor jeg giftet meg med deg så kan du fylle ut det du vil selv her:……………………………………………………………………………….

Forøvrig kan jeg opplyse om at etter uttrykkene på forbipasserende er det ikke vanlig å reke rundt i de Bergenske skoger med brudekjolen på slep. Det er også sykt masse knott.

comment 0

Yes det er sommer, og ingenting er stress.


Første ferieuke er over og så langt har vi en underlig følelse av at ting plutselig har begynt å gå seg til. Det er mulig det bare er stille før stormen altså, men jeg får stadig opp facebook-minner fra i fjor full av sletne fjes og tekster om at ingen sover. Denne uken? Vi har sovet. Innigranskævven som vi har sovet. Vi har vært på hyttetur på fjellet, og ikke bare har ungene sovet igjennom natten, men ingen av dem har våknet før halv åtte om morgenen. Og, nesten enda mer mirakuløst, JEG har sovet til halv åtte om morgenen. Som regel har jeg ikke ro på meg til det, jeg spretter ut av sengen og roper ENDELIG hver morgen. Av og til er det riktignok bannskap innvolvert og, men jeg har ikke ro på meg til å ligge i sengen når jeg kunne UTNYTTET ALL TIDEN.

Denne uken har jeg kreket meg ut i stabburet hver kveld, konket ut, forsøkt å dra øynene opp til en joggetur før ungene våknet men bare konstantert at det ikke gikk og sovet videre. Fjelluft og søvnterapi. Og en velsignet stille verden.

Bikkjen. Noldus, kompis, Stealer of Foods.

Det hender jeg tenker en tanke om all inclusive. Men så kommer jeg på at jeg ikke egentlig liker folk, i alle fall ikke mange av dem på samme plass, og i alle fall ikke høylydte feriefolk, så jeg ville hatet det fra første sekund. Jeg hører til i en hytte, jeg. Jeg trenger ikke innlagt vann og jeg trenger virkelig ikke ubegrenset tilgang på dessert. (Selv om en eller annen gang burde jeg dratt på noe sånt og sett om jeg kunne fått dem til å gå i minus.)

Det så lenge ut som om idyllen var over i går da vi kom hjem, slitne småbarn kan bli innmari sinte, og bikkja er ingen hjelp i alle fall. Vi hadde klart å megle ned kranglingen til slutt, da freden igjen ble brutt fordi bikkja stjal yoghurten til femåringen. TAKK OG PRIS for at jeg hadde en til, helt lik, i kjøleskapet.

Men i dag var det idyll igjen. Morgenen var grå riktignok, og femåringen var IKKE imponert over at jeg sa at det var litt for kaldt til å gå på stranden. Men seks bøker på biblioteket og tre lekeplasser fikk opp humøret, og etter at minsten hadde sovet var det plutselig sommer igjen. Og vi satte kursen mot stranden.

Vannet der var fullt av de superteite småfiskene som er dritlette å fange i bøtte og dumme nok til å ikke tørke vekk etter å ha endt opp i bøtten førtifem ganger. Vannet var fullt av småbarn som fanget dem, og.. vel, meg. Fordi femåringen ropte at jeg var verdens flinkeste mamma så høyt at det hørtes i mils omkrets da jeg gjorde det. Altså, jeg står og fanger fisk til dommedag jeg, etter de ordene. I tillegg synes jeg det er ganske gøy. Litt fordi det er så innmari lett, litt fordi jeg er så SYKT mye flinkere enn alle de andre der til å gjøre det. De andre som fanger fisk er riktinok fem år og nedover, men jeg lever fint med å være helt blant småttiser. Jeg var sikkert mye bedre enn alle de andre foreldrene til å fange småfisk og. Det kan hverken bevises eller motbevises siden de satt og var late på land.

Vi hadde det strålende kjekt helt til junior, som akkurat var midt i en lang tirade om fisken i bøtta, plutselig fikk det underlige, ufokuserte ansiktsuttrykket som kommer rett før han fyller bleien. Det sekundet var ikke nok varsel til at jeg kunne reagere, og bleieløs som han var der på stranden la han en dugelig kabel rett i sanden. Og jeg hadde en tanke om å diskre fjerne det før noen fikk det med seg, men så hadde jeg femåringen på høyttaler ved siden av da. «MAMMA BÆSJET HAN?? BÆSJET HAN PÅ STRANDEN? BÆSJET HAN MAMMA??» jaaaaaaaaa goddamit han bæsjet, greit!

Heldigvis da, så er jeg hundeeier. Og i enhver jakkelomme jeg eier og har befinner det seg en eller to bajseposer, bare sånn for sikkerhets skyld. Så mens alle de andre foreldrene beskjemmet så vekk og lot være å kommentere, sendte jeg femåringen til jakken etter pose (kunne ikke gå selv for junior ville så gjerne plukke opp kabelen), og fjernet bajsen med vante hender. Kom igjen, foreldre, dere trenger ikke late som om noe sånt aldri har skjedd dere. Jeg VET at dere har vært der, alle sammen.

En uke har gått, og vi har fortsatt tre igjen. Og vi sover. Riktignok sover de ikke lenger til halv åtte her hjemme, og jeg ble grepet av et plutselig tilfelle av insomnia i natt, men nå har jeg sovet så mye at jeg klarer meg et år til. Jeg vet forresten ikke om man kan kalle det insomnia når grunnen til at du ikke sover er fordi du ble spist opp av klegg og holder på å klø deg i hjel. Klegg og flått, jeg tar mordersneglen over dem når som helst.

Uansett, sommer. Yes. Ingenting er stress.

comment 0

BE (passive) aggressive!


Det er ikke så lett å huske folkeskikk i skiftet mellom seinvakt og tidligvakt, i alle fall ikke når man er ute med bikkja rett før tidligvakt. Som regel er det ingen som trenger å forholde seg til tordenskyen Hilde så tidlig, så jeg blir sjeldent fersket i det.

I dag var et unntak. Jeg abonnerer ikke på noen aviser, og avis i papirform er kun noe som tar plass i papirbosset for meg. Det er også ekstra jobb, fordi siden postkassen vår har blitt ranet et par ganger, investerte vi i en med lås, så for å få ut posten så må man ha nøkkel. Nå, siden vi har gått over til nøkkelfri dør (halleluja) så har jeg aldri nøkler med meg lenger.

Det betyr at jeg faktisk må huske nøkler for å hente post. Det gjør jeg bare en gang i uken eller så.

Så, hvorfor i all verden snakker vi om aviser og låste postkasser? Jo. Bergensavisene insisterer på å gi meg avisen deres gratis. Altså, dette er ikke partikkelfysikk. Om jeg ikke abonnerer på en avis så vil jeg ikke ha den. Med avis oppi er det mindre plass, og det gjør at jeg må hente post sånn TO ganger i uken i stedet for en! Jeg orker ikke å forholde meg til det. Men jeg har ikke noe valg, og det gjør meg så utrolig sur.

I dag da. Lufte bikkja før jobb. Spaserer opp mot postkassene. Der står BA-drittsekken og putter aviser i alle postkassene.

Snæpp sa det da det raknet mentalt.

Jeg tror at løvebrølet mitt bare var på innsiden, men det er godt mulig det syntes på utsiden. Jeg strenet bestemt opp mot postkassene. Innså at vår postkasse allerede var besudlet med den fordømte avisen. Sinnet vokste.

Og her tenker du kanskje at jeg ga verbalt uttrykk for min misnøye? Nei, altså, jeg har bodd i Bergen i mange år, men jeg har fortsatt en liten del sørlending i meg. Og det er akkurat denne delen. Den som fester et olmt blikk på avisbudet, tramper forbi bort til postkassen, røsker opp avisen igjennom den lille sprekken så den blir flerret opp og totalt ødelagt, for så å dumpe den i nærmeste papirboss uten å si et ord.

Sånn i etterkant tenker jeg at jeg kanskje kunne gjort det litt anderledes. Men det kunne forsåvidt han også, for eksempel ved å la være å legge drittavisen sin i postkassen til noen som ikke abonnerer på den. Jeg vil ikke ha noe gratis. Med mindre det er spiselig. Da vil jeg ha det. Putt snop i postkassen min, ikke avis!

Og ellers, her har dere en passende temasang for resten av dagen. God helg! … … .. eller… god midt i uken. Det er like mye tid igjen til ny helg som det har gått siden forrige helg. Velkommen til midt i uken!

comment 0

Brother from another mother.


Jeg har lenge tenkt at Unix er ganske unik i sin idioti. Men hei, møt Munti! Disse to hundene er så like i hodet at det er skummelt. I alle fall i atferd. Munti har faktisk evnen til å lære seg noe, Unix er dessverre fra den grunne enden av det bassenget.

Jeg skulle altså ta morgenrunden med disse to. Jeg kom to skritt ut av døren, så lettet Munti på foten for å tisse på spirene som var plantet der. Tomater. Eller furu, jeg vet ingenting om planter. I alle fall, dro Munti vekk fra den, snudde meg tidsnok til å se Unix lette på foten for å tisse på blomstene hun stod ved. For ti tusende gang, Unix, du er ikke en hanhund!

Jeg rakk akkurat å trekke henne vekk så strålen traff uteplassen i stedet for. Rett ved siden av Munti sitt. De har nå effektivt samarbeidet om å tisse ned trammen.

Nå har de tisset på absolutt alt langs veien. Drukket vann fra bekken. Kastet opp vann fra bekken fordi det ble for mye. Bjeffet på nisser og feer og andre usynlige ting.

Godt Unix er sterilisert. Kan du tenke deg avkommet etter disse to??