comment 0

Har ikke trent innkalling på Junior.


Bussen var etter hva appen kunne fortelle meg, skikkelig forsinket i dag. Det skulle være sånn fire minutter til den kom da vi gikk ut av huset, men uansett hvor mye jeg trykket oppdater, stod det fortsatt 12 minutter på appen. Forsinket, tydeligvis? Jeg anbefaler alle som befinner seg i en slik situasjon å dobbeltsjekke at nettverket på telefonen er skrudd på, forresten, det kan spare deg for mye trøbbel. Jeg slår av alt nettverk om natten, og tilfeldighetene ville ha det til at i dag hadde jeg bare skrudd på wifi. Sjekket bussen da vi gikk for å kle på oss. Da jeg skulle dobbeltsjekke utenfor var vi ikke lenger innen rekkevidde, noe jeg var lykkelig uvitende om.

Junior insisterte på å gå selv, så fireåringen tok plass i vognen hans og han stabbet avgårde. Whatever. Vi har god tid. Han blir snart lei, bare bra om han får gå litt.

Jeg sverger at jeg aldri kommer til å gjøre det der igjen uten å ta med båndet til bikkja så jeg har kontroll på han. For plutselig setter han kurs mot veien. Det kommer en bil. Jeg ber han stoppe og komme til meg, men jammen er ikke han kommet i den alderen der han bare flirer og gjør det motsatte. Så jeg slipper vogna, hiver meg fram og får tak i hetten på jakken. Vogna.. står ikke på flatmark for å si det sånn. Så den triller bakover den. Jeg hopper bakover for å få tak i vogna, knappene på hetten til junior løsner, så han er fri igjen og jeg når ikke tak i vogna. FORT TA EN AVGJØRELSE PÅ ET HALVT SEKUND HER foran junior er det bilvei, bak vogna er det gressplen. Sorry, det blir junior. Jeg hanket inn junior, løper etter vognen som på de sekundene har kullseilt på gressplenen. Fireåringen var IKKE imponert for å si det sånn.

Men alle var fortsatt i live da, og uskadet, det må jo telle for noe. Den her foreldregreia altså, noen som mestrer den hakket bedre enn meg her?

Så var det den bussen da. Jeg trøstet ungene, puttet begge to i vognen og tenkte at jeg hadde god tid til å roe nervene på vei opp bakken. God tid liksom, kommer bussen i det hele tatt i dag? Den har jo enda ikke rørt seg i følge appen.

Joda. Bussen kom, den. Da jeg var halvveis i bakken. Så min rolige gåtur opp bakken ble plutselig bakkesprint med dobbeltlastet vogn, en distanse som egentlig var totalt håpløs å klare i tide. På den positive siden, ungene hylte av latter. Og bussjåføren, han ventet. Han ventet, noe han absolutt ikke hadde trengt å gjøre men bare gjorde likevel og jeg håper at han vinner i lotto på lørdag. Jeg vurderte å skrive en sint post på Skyss sin facebookside om en app som ikke funket, men HELDIGVIS oppdaget jeg at det var brukerfeil før jeg kom så langt. Så, om jeg skal være ekkelt optimistisk har det vel egentlig vært en fin morgen.

Men jeg trenger ikke mer action nå.

comment 0

Winterrun. Ran. Has winterrun.


Eller, løpe og løpe fru Blom. For de som ikke vet hva jeg snakker om ble det arrangert Winterrun i Bergen andre året på rad – et løp hvor man kan løpe/jogge/halte fem eller ti kilometer, alt etter hva egoet tåler. Og jeg liker jo å si at jeg løper altså, men når sant skal sies så er det vel litt mer i retning jogging for min del – i alle fall når man ser på de som fiser avgårde i starten. Rettelse, man kan ikke se dem, du ser bare skosåler og en støvsky. Muligens et «bip bip» og.

MEN jeg lusket meg altså ut av komfortsonen og løp (føkk it, jeg kommer til å kalle det løping selv om reeelativt mange var mer løpete) 10 k i år og – selv om løpeformen min tidligere i uken tilsa at jeg burde holde meg til fem. Jeg er sikker på at jeg ble forbigått av en mordersnegle. I dvale. Liksom. Målet mitt var å slå tiden min fra i fjor, men jeg hadde kanskje ikke helt troen.

Min taktikk var å sette på en podcast, lene meg tilbake og nyte turen så mye som det går an å nyte ti kilometer brostein og asfalt. Fytti. Det er ikke det beste underlaget. Og jeg kan si med en gang at stort lenger enn ti kilometer, det kommer ingen til å se meg løpe. Jeg er for lat, jeg gidder ikke. Jeg har bedre ting å gjøre med dagen min enn å løpe på meg brokk og beinhinnebetennelse altså. Muligens om det er skævv involvert, men tiden da jeg ville gjennomføre halvmaraton i Bergen sentrum er over og kommer aldri tilbake. For da fem kilometer var gjennomført var jeg egentlig ganske lei allerede. Anklene protesterte og uansett hvor mye podcast jeg hadde på ørene så var det EN sang som gikk på repeat i hodet mitt.

HER ER JEG
Brannbamsen Bjørnis
ROP PÅ MEG
Lille, søte, røffe,tøffe
BRANNBAMSEN BJØRNIS
det er meg!

Det var en kraftanstrengelse å ikke synge den så høyt jeg kunne hele tiden. Ikke at jeg hadde pust til det altså, det hadde garantert stoppet på HER ER JEG og så hadde jeg ikke klart mer. Men jeg hadde prøvd om igjen. Og om igjen. Og det hadde gjerne fått alle rundt meg til å undre seg litt over hva slags galning de løp ved siden av. Men for de som ikke har prøvd det, ti kilometer med Brannbamsen Bjørnis er lenge altså.

Men så skjer altså mirakelet da, at jeg nærmer meg mål og ligger godt foran fjorårets tid. Og da ble jeg i såpass godt humør at jeg begynte å high-five alle løypevaktene jeg løp forbi. Det varte helt til jeg løp forbi politimannen som stoppet trafikken. Jeg hadde egentlig tenkt å klaske neven hans og, men ett blikk på fjeset hans fortalte meg at han var på jobb. Så jeg lot det være. Se, jeg har sosiale antenner! Og så fant jeg ut at jeg kanskje skulle fokusere på å komme meg i mål heller, siden de aller fleste andre var der allerede liksom.

Og sånn gikk det altså til at jeg kom dinglende over målstreken seks minutter raskere enn i fjor. Det stod en gal person i målområdet og forsøkte å fange meg. Jeg prøvde i det lengste å vri meg unna, men så innså jeg at vedkommende forsøkte å henge en medalje rundt halsen min, og det må nå være lov.

Her hadde jeg tenkt å legge ut bilder som ble tatt av fotografer langs løypa. Men for det første så var det ikke mulig å laste dem ned uten å legge dem ut på facebook først – og da gjør jeg det faktisk ikke. Jeg hadde sikkert lagt dem ut uansett om ikke noen hadde forsøkt å tvinge meg til det – men om jeg må – da nekter jeg. For det andre så var de små thumbnailene jeg kunne se utydelige og med.. skal vi si .. selsomme ansiktsuttrykk. Serr, du har EN jobb, fotograf, du må da klare å ta bilder annet enn i de sekundene jeg ser rar ut!

Eller kanskje jeg ser rar ut hele tiden. Now that’s a thought. I mitt hode så det omtrent sånn ut:

Bare, uten capsen, for det gjør jeg ikke. Og med litt mer klær siden det er midt på vinteren og bare galninger og fjortiser går med så lite klær.

Jeg har glemt hvordan man avslutter blogginnlegg og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det med dette. Så without further ado,

(det var meg som avsluttet på en brå måte)

(Skulle være litt sånn morsomt da)

(Seriøst jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte)

comment 0

Brain under construction


Jeg føler det er en god beskrivelse for meg akkurat nå. Jeg skal liksom igjennom en dag som virker totalt uoverkommelig hver morgen, selv om jeg vet at den ikke er det. De små øyeblikkene kan ta knekken på en stakkar om man henger seg opp i dem liksom. Når du for tredje gang tar strømpebuksen til minsten på feil. Når bussen nærmer seg og ingen av ungene vil ha på seg sko. Når du ser refleksjonen din i vinduet på bussen, og ser det sletne fjeset, andre omgang med ammelugg som står RETT opp og kaffebarten. Hva er det med ammelugg nummer to forresten? Jeg sluttet å amme for et år siden, hadde akkurat vokst ut alle de teite småfjonene og så bestemmer kroppen seg bare for å heeeeeeey, røyte. Og så kommer plutselig luggen tilbake, den som ikke vil gjøre noe annet enn å stå rett opp. Flott. Takk. Det var ikke gale nok fra før liksom.

Det er da det er viktig å stoppe opp og tenke på at dette er bare de små øyeblikkene. Det er ikke de som utgjør helheten. Man skal jo være forelder resten av livet liksom. Resten av livet. Smak på den du. Og så spytt den ut, slutt å hyperventilere og tenk på at akkurat nå, nå har du kaffe. Og i hovedsak er det kjekt. Men av og til trenger man litt hjelp til å huske at det er det. Det kan bli ganske mørkt om man setter seg fast i sitt eget hodet for mye.

Så, ammelugg. Den vokser ut igjen den og. Kanskje kommer den tilbake igjen, men så tar man tran og håper det beste. Strømpebuksen kommer minsten til å ta på seg selv i løpet av året. Kanskje. Om ti års tid trenger jeg ikke å krangle på dem sko – da er vel heller problemet at de vil gå i høyvannsbukser uten sokker midt på vinteren og så kommer jeg til å bekymre meg for om de fryser i hjel på vei til skolen og så stresser jeg på meg ammelugg igjen. Og så er det påan igjen med tran da.

Det ordner seg uansett til slutt er vel poenget mitt. Jeg er jo egentlig optimist, selv om hodet mitt prøver å overbevise meg om at jeg har levd på en løgn hele livet og egentlig er en sur og bitter pessimist. Den jævla koppen er føkkings halvfull, så hold klaffen hjerne. You’re not the boss of me. Eller jo, på en måte. Men ikke egentlig.

Jeg gir opp. Du mener hva jeg skjønner.

comment 0

Svunnen tid.


Det var en gang et vitnemål som ble sendt ut til en ung mann som stolt hadde fullført bachelor. Han gledet seg til å motta vitnemålet sitt i posten, kopiere det opp og stemple det med «rett kopi», lukte på det før han sendte det ut til arbeidsgivere og kanskje – kanskje søke nye studier også? Men det varte og det rakk, og inget vitnemål dukket opp.

På et infokontor i Bergen by satt det på samme tid en gjeng kontorfolk som ikke hadde fått i seg tilstrekkelig med kaffe i denne tunge, mørke og regnfulle byen. En jobbet med dagens post, stoppet opp ved en stor a4-konvolutt og sa til de andre:

«hei, her har vi fått et vitnemål i retur! Burde vi sendt beskjed til han som skal ha det?»

«Ja, det burde vi. Etter kaffe kanskje?»

Så spoler vi fram ti år. Samme kontor. Samme konvolutt dukker plutselig opp i hånden til en av de som sitter der.

«Ehm. Seeeendte vi ut beskjed om dette vitnemålet egentlig?»

«Eh. Nei. Pokker og. Hva gjør vi nå da? Skriver vi at vi fikk det tilbake for ti år siden og at han kan hente det nå?»

«Nei. Kort og enkelt. Hei. Vi har på et tidspunkt sendt ut vitnemål til deg og fått det i retur. Du kan hente det nå. Skriv det, kanskje han ikke merker at det er gått ti år?»

Og dette er grunnen til at jeg stod i kø bland unge, håpefulle studenter og skulle hente vitnemålet til en kar som for lengst har gjort seg ferdig på HF-fakultetet og flyttet videre. I den forsamlingen er det vanskelig å ikke føle seg gammel og grå. De er på det stadiet man sminker seg før man går ut liksom. Og reker ikke rundt i hettegenser og joggis med luggen rett opp. De stresset over skolesøknader til England og hvorvidt man får farge på utskriften sin eller ikke, og plutselig savnet jeg intenst den tiden da jeg skulle bli molekylærbiolog og tenkte at man ikke trengte å møte til eksamen for å klare det. Da jeg fikk C på multiple choice -eksamen i molekylærbiologi ved å trille terninger på svarene jeg ikke kunne.

En del av meg hadde lyst til å bli student igjen. Men det er klart, hadde jeg vært student nå så hadde jeg fortsatt ikke kunnet sove til åtte liksom – jeg hadde gått fra å være sleten arbeidende småbarnsmor til sleten, studerende småbarnsmor med dårlig økonomi. Det høres ikke så stas ut. Jeg vendte blikket vekk fra de kvitrende studentene og rettet det mot benken foran meg i stedet for, og ble stående å se på en skål som stod litt bak skranken.


Huh. Sjooookolade? hm. Hun som voktet skålen forsvant innover for å finne vitnemålet jeg var på jakt etter, og der jeg stod midt i min egen alderdom var det alt jeg trengte. Lynrask som en slange, umerkelig som et fantom (håper jeg i alle fall) snappet jeg en sjokolade fra skålen og gjemte den i jakken. De er sikkert gratis altså, men de stod akkurat langt nok vekk til at man kanskje ikke skulle ta, og kanskje er de bare for studenter – noe jeg åpenbart ikke var.

Ingen sa noe. Så enten var det ingen som så det, ellers så var det faktisk gratis, alle så det men ingen hadde hjerte til å eksponere meg i min antatte kriminalitet. Jeg fikk vitnemålet, og ruslet sakte ut igjen, litt mismodig og uten å forstå hvordan tiden har gått så fort. Utenfor HF-fakultetet kom solen fram igjen da. I form av en kvitrende, blid studine som rakte meg en pose og spurte «Vil du ha studentpakken?»

HAH! Ser ikke for gammal ut for studentpakken, såh!

Men seriøst, ungdom, dette var magre greier! Nøtter og taco-krydder liksom? Bolognese base? (Kjære, middagen er reddet!) Da jeg var ung var det snop oppi også, jeg bare sier det. Stå opp for rettighetene deres! Krev snop i studentposene! Noen må ha det som fanesak!

Nuvel. Jeg husker vagt at jeg ikke syntes det var en dans på roser å være student og, så kanskje det er greit at vi er ferdig med det. Vitnemålet er hentet, trenger aldri å sette mine bein blant studenter igjen! …rent bortsett fra at jeg akkurat har begynt videreutdanning da. Kan berolige alle med at jeg kanskje ikke ble molekylærbiolog, men i runde to (eller var det tre) som student skjønte jeg at jeg måtte møte til eksamen og jeg sluttet (nesten) å trille terning på eksamen – så jeg tror det skal gå veien denne gangen altså.

Men sminke meg før forelesning, DET gidder jeg ikke. Skjeggen har allrede sagt ja han, så jeg trenger ikke å legge inn den innsatsen lenger. FLAKS.

comment 0

I am legend.


Såh. Se for deg en tidlig morgen, klokken er et sted før seks og du skal lufte hunden før jobb. Det er mørkt. Mørkt og kaldt. Vinteren er kommet, men det er ingen snø til å lyse opp veien foran deg. Veien går innover mot en liten skog, det er trær på begge sider og .. mørkt. Sa jeg det? Veldig mørkt. Det eneste som lyser opp er skolebygget til Betanien rett bortenfor skogen. (Se tegning under. Nei, jeg kan ikke tegne bedre enn dette. Lev med det.)

Der står jeg altså, omgitt av mørke trær – og så hører jeg det. Høylydt dundring. Hissig roping. Jeg stopper og ser meg rundt. Og der, mellom trærne, kan jeg skimte ham. Det står altså en eitrendes sint kar borte ved Betanien og banner, roper og sparker på bygget. Jeg vet ikke hva Betanien har gjort ham, og underlig nok føler jeg ikke for å gå bort og spørre.

Skogen mellom oss virker plutselig ikke så stor lenger. Jeg krymper litt inni meg, er takknemlig for mørk hund og mørke klær, heldigvis synes vi ikke så godt der vi står. Men så stopper han med roping og sparking og setter kursen mot stien igjennom skogen.

Pokker og. Jeg tror jo ikke egentlig at han er skummel altså, men han har akkurat banket opp en bygning, så jeg føler det ganske berettiget at jeg ikke har noe intenst ønske om å snakke med ham. At han er beruset er det ingen tvil om. Og enten er han da typisk sint beruset, og så må jeg prøve å dempe den situasjonen, ellers så er han pratsom beruset – og er det EN ting jeg ikke har lyst til så tidlig, så er det å måtte ha en sosial samhandling med en full person midt i ukens største walk of shame. Jeg trekker med meg hunden lenger inn på veien min, og håper at denne karen ikke skal vår vei. Mest sannsynlig skal han vel krysse denne og sette kursen mot «annen vei» (se tegning), for den går jo faktisk en plass. Min vei går bare rett inn i skævven.

Han kommer ut av stien på veien foran meg. Jeg står helt stille. Bikkja er opptatt av grøften og får ikke med seg en dritt, heldigvis, så ingenting røper oss. Jeg stirrer intenst mot den mørke veien, kommer han hitover? Eller krysser han veien? Jeg holder pusten.

Han krysser veien. Jeg puster lettet ut. Står stille i et par sekunder til, før jeg tenker at, ja, herlig, han skulle ikke min vei. Skuldrene mine senker seg, bikkja er ferdig tisset og vi kan sette kursen hjemover igjen.

Jeg tror vi har kommet halvveis tilbake igjen da mannen plutselig kommer snublende ut på stien foran meg. Jeg hiver etter pusten, stressnivået stiger – pokker og, jeg har snudd for tidlig, og nå er vi så nær at vi ikke rekker å forsvinne inn i skogen noen plass før vi treffer på han. Jeg tror jeg rekker ett og et halvt sekund med panikk, før bikkja oppdager ham. Jeg hadde egentlig glemt hele bikkja jeg, det er jo faktisk en ganske stor trygghetsfaktor i en hund.

Unix har ingenting til overs for folk som plutselig kommer ramlende ut av skogen i mørket. Spesielt ikke berusede folk. Hun har alltid hatt en sterk mening om at berusede folk har å rette ryggen og oppføre seg – og det å bare komme dinglende på henne sånn plutselig, DET vil hun ha seg frabedt. Så hun hopper framover så langt hun kommer i båndet og setter i med sin dypeste, strengeste bjeffing.

Og jeg skal hilse og si at det var en som skvatt ja! Han hoppet et par skritt bakover mens han klynket litt, og jeg som var så utrolig forberedt på en ubehagelig fyllik-situasjon måtte heller gå inn i en åh, beklager, hunden er ikke farlig altså-situasjon.

Først der klarte jeg å se dette fra hans perspektiv. Greit, så var han sint på Betanien av en eller annen grunn. Men nå hadde han altså lagt det fra seg, og var på vei videre. Skulle bare ut i skogen og tisse litt før han fortsatte sin vandring hvem vet hvor. Og så, plutselig, rett foran ham på veien, helt ut av intet, dukker det opp en mørk skikkelse med hetten på genseren trukket godt ned i pannen, og med en stor og tilsynelatende mannevond hund. Er den i bånd? Det vet han ikke, det kan han jo ikke se, alt han ser er at den hopper framover og er sinna. Han kan jo ikke vite at dette er en tannlaus dustehund som synes duer i større flokker enn to er skummel liksom.

Tenk så mye energi jeg har brukt på å bygge opp denne skumle skikkelsen i hodet mitt, uten å skjenke en tanke på hvor skummel jeg selv er! Stakkars mann, vi skremte jo livdriten ut av ham, helt uten å banke opp en bygning. Det var jo meg som var skummel, ikke han. Men for meg selv er jeg jo ikke så skummel.

Om noen lurer på hva tittelen på innlegget har med innlegget å gjøre, så må vi gå tilbake til det Herrens år 2007, da filmen «I am legend» kom ut. Den er basert på en bok med samme navn. Typisk vampyr/zombie/apokalypse-film, hvor Will Smith er den eneste gjenlevende i en by hvor zombie/vampyr-viruset har infisert alle og han jobber intenst med å finne en kur. Will Smith har spilt samme karakter helt siden Men in Black egentlig – tøff, modig og slagferdig vittig helt som ofrer seg for samfunnet i større eller mindre grad. Noen burde få igjen pengene sine altså. Og som alltid, i denne filmen og (Spoiler alert, jeg røper slutten men det er ikke noe stress for du trenger ikke å se filmen) finner han i siste øyeblikket kuren og får brakt den videre mens han selv heltemodig dør.

Jeg vet ikke om det er Will Smith-effekten som gjør at filmen ender sånn, når boken har en helt annen vinkling. Det ser ut som det er fysisk umulig for ham å spille i noe hvor karakteren han spiller kommer litt mindre heldig ut av det. Men i alle fall, i boken går det jo plutselig opp for hovedpersonen at han, som er helt berettiget i sin oppfatning at han er helten og at han sloss mot monstre – han jakter på dem. Fanger dem, bortfører dem og utfører eksperimenter for å se om han kan reversere hva enn det er som har skjedd. Og de i sin verden opplever at stadig blir noen av dem bortført av en skummel skikkelse, ingen av dem vet hva som skjer fordi ingen av dem har noensinne kommet tilbake igjen. I monstrenes historier er det han som er legenden, han som er den skumle antagonisten.

Yes. I am Legend. Når denne stakkars karen våkner opp i litt mer edru form så er det meg og Unix han kommer til å fortelle om, vi som bare plutselig kom rekende midt på natten og forsøkte å spise ham.

Og da skal vi kanskje alle være glade for at han gikk og tisset før han traff oss. For tissevåte bukser hadde sikkert ikke vært en dans på roser på denne tiden av året!