comment 0

Kuren mot høstdepresjon.


Jeg var på plantasjen her forleden, og de påstår altså at de har en plante som er så gøyal at den hjelper mot høstdepresjon. Den hadde en lang og .. ahahaha blomstrende beskrivelse, og jeg som aldri egentlig har vært interessert i planter tok meg i å tenke at kanskje denne var såpass spennende at jeg ville huske på å vanne den.dsc_0111.jpg

 

Bare navnet liksom, «monstera», og påstanden om at man ikke kan unngå å bli forelsket, samt at med mindre man er en gammel grinebiter kommer man til å dra på smilebåndet. Hvordan ser en sånn plante ut? Regnbuefarget? Har den hoggtenner? Vokser det sjokolade på den? Kan den stå utenfor huset og rope obskøniteter til alle som går forbi? Jeg ville flirt av det altså. Jeg kikket meg rundt. Hvor var vidunderet? Det var ingenting i min umiddelbare nærhet som fikk meg til å løfte munnvikene i det hele tatt egentlig, om man ser bort ifra isdisken da. Den stod og glitret rett ved kassen. Men monsterplanten?

Og så innså jeg det. Den var faktisk rett foran meg, kløktig plassert under skiltet.

dsc_0112.jpg

En grønn plante. Med hull i bladene. Som bare stod der og var grønn. Seriøst, Plantasjen? Jeg tror jeg akkurat FIKK høstdepresjon jeg. Og ikke prøv å servere meg denne grønne, dvaske saken som kur, denne gamle grinebiteren tar heller en tur i isdisken.

comment 0

Av og til blir damebladene bare FOR teite.


Jeg kjøper dem aldri. Jeg leser dem kun når det virkelig ikke finnes noe annet for hånden (av og til har jeg lyst til å donere en samling bøker til legekontorer og dyrleger så jeg VET at det skal være noe interessant der når jeg kommer), og må jeg lese dem går det innmari fort. Jeg fyker forbi alt som ikke omhandler mat – og kanskje strikking. Men strikkeoppskriftene er som regel litt som en løk, du skreller av lag og for lag og det du sitter igjen med er til å grine av.

Uansett da, av og til blir det bare for teit. Jeg liker å få tips til aktiviteter, derfor stoppet jeg opp litt ved en side i Det Nye som ved første øyekast så interessant ut.

dsc_0105.jpg

Ved neste øyekast ble jeg, som vanlig, skuffaaaaa. For istedenfor å gå tur foreslås det altså:

  • Lage mat ute. Men for å komme til en plass å lage mat, må man.. gå tur.
  • Plukke bær. Bærplukking gjør man når man *trommevirvel* går tur.
  • Plukke sopp. Se punktet ovenfor.
  • Brevandring. Du går fortsatt tur, det er bare innmari kaldt.
  • Sauesanking. Igjen er du ute og går tur, men nå trenger du sauer og. Jeg har en viss følelse av at man ikke bare kan forsyne seg av de som går ute i fjellet, så jeg vet ikke helt hvordan man har tenkt at det skal gå til.
  • Orientering. Herre, jeg vet ikke om NOEN annen sport du er så til de grader ute på tur som når du er på orientering.

Igjen står vi med sykling, padling, fisking og klatring. Jeg har et vann i nærheten, men ingen kano. Jeg har ikke fiskestang, skjønt det burde jo ikke være vanskelig å få tak i. Det som er vanskelig for meg, derimot, er å stå stille over lenger tid. Klatring – veldig gjerne, men då må jeg ha noen å klatre sammen med – og tilbake har vi da altså sykling. Som jeg allerede gjør. Takk for input, Det Nye, men det ender ikke med noe abonnement denne gangen heller.

comment 0

Fordi jeg er to.


Noen ting er det bare sosialt akseptabelt å gjøre når man er liten, søt og to år. Og av og til misunner jeg henne altså, som kan springe rundt tilsynelatende totalt uten mål og mening. Med handlingsmønster konstant innstilt på «random».

dsc_0040.jpg

Nå vil jeg utelukkende gå baklengs resten av veien hjem. Jeg bryr meg ikke om at det tar hele resten av dagen. Fordi jeg er to.

Midt i en stor forsamling mennesker trekker jeg genseren HELT opp til haken og roper «MAGEEEE!» så høyt jeg bare kan. Fordi jeg er to.

Jeg er sliten, så jeg legger meg bare flatt ned på asfalten her og nekter å reise meg igjen uansett hva noen sier. (Med mindre det kommer tilbud om å trykke på heisknapp.) Fordi jeg er to.

Med et tindrende smil kikker jeg på muttern ved middagsbordet og roper «PROMP!» når jeg letter på trykket i den enden. Etterfulgt av «Hallo, promp. Hei promp!». Fordi jeg er to.

…Men vi må jo for all del ikke glemme de resterende medlemmene av husholdningen, som er forutsigbare i sin uforutsigbarhet.

Jeg spiste alt epleskallet i søppelposen ved trappen. Fordi jeg er hund.

Eller svane. Jeg er kanskje en svane.

img_0522

 

comment 0

Holding out for a hero.


I dag var jeg super. I utgangspunktet hadde jeg god tid, kun en avtale på passkontoret med småttis klokken ni, så barnehage, så jobb. Behagelig tempo. Og så blusset det opp med atopisk eksem på små barnehender da. (Kult at vi tar ny rekord i regn, Bergen, men kan vi gi oss nå??) Og jeg fikk nye ambisjoner. Rekker vi å putte inn en legetime før arbeidstid og, tro?

Opp klokken syv. Få på toåring klær. Smøre niste. Lufte hunder. Vi har så god tid vi, at det er helt sinnsykt. På plass utenfor legekontoret klokken åtte, et kvarter før de åpner. Toåringen får seg frokost, strålende fornøyd. Nummer to i køen ved skranken. Får time klokken ti. Fortsatt god tid til passkontoret. Har ikke følt meg så super siden.. vel, hvem prøver jeg å lure. Siden i går. Jeg er skikkelig super hver dag egentlig, it’s a curse. Ja, med unntak av da jeg skulle hente posten i går og var for lat til å finne fram nøkkelen da. Forsøkte å lirke posten ut av sprekken på toppen. Satte fast hånden. Klarte etter noen minutters panisk kjemping å lirke den ut, uten å måtte ringe svogers og høre om de hadde matfett tilgjengelig. DET ville vært flaut. «Hei. Jeg sitter fast i postkassen utenfor huset deres, kan dere få meg løs?» liksom. Ved nærmere ettertanke var det kanskje derfor vi fikk oss lås på postkassen. Og jeg vil påstå at det er verre å stå med hånden i postkassen enn skjegget altså, selv om jeg aldri har prøvd sistnevnte. Deler gjerne min erfaring med noen som har hatt skjegget i postkassen.

Uansett da, i dag var jeg super. Så omtrent sånn ut:

snapchat-6152231999880284266.jpg

Kom til passkontoret en halv time før tiden. Var ferdig klokken ni. Toåringen var supereksemplarisk, og fikk seg en yoghurt. En time til legetime, et hav av tid. Kjører litt rundt. Finner billig diesel. Det er ikke grenser for hvor super jeg er. Parkerer på senteret en halv time før, i tilfelle noe skulle skje på veien. Godt er det. Toåringen er i ferd med å gå tom for strøm, og ligger plutselig flatt ut på gulvet på senteret og nekter å reise seg.

Dette scenarioet har to løsninger. Enten bærer man toåringen med seg, noe som ofte vil føre til sparking, skriking og tårer. Ikke helt optimalt. Ellers kan man prøve å være oppfinnsom – noe som funker sånn 50% av gangene. Av og til VIL ikke toåringer, og da har man ikke en sjanse. Jeg snakker om heisen. Om knappene i heisen. Et lys tennes i øynene til toåringen. Jeg priser meg lykkelig for at hun elsker å trykke på knapper. Igjennom hele senteret snakker jeg entusiastisk om knappene. Vi nærmere oss. Vi kommer til heisen. Vi tripper inn på legekontoret, klokken er 09.59, og her er det lekebord. Halleluja.

Klokken er 10.03. Toåringen ser på meg med et tindrende smil, og sier «BÆSJA!». TO år er ungen, og fortsatt klarer jeg å glemme bleier. Nærmeste mulighet til å få tak i er i andre enden av senteret. Nei. Vi må bare vente. Dette tar jo ikke lang tid. Klokken blir 10.05. 10.10. Jeg er stresste. «BÆSJ!» sier ungen. Høyt. I det fulle venterommet. Jeg føler meg litt mindre super. 10.16. Legen kommer. Han forteller meg masse om atopisk eksem, og jeg har bare lyst til å avbryte ham og fortelle at jeg har lest boken. Jeg gjør ikke det. Barnet springer rundt og tafser på alle dingsebomsene hun ikke bør tafse på, som legen har plassert i perfekt barnehøyde. Seriøst,mannen, du får bare takke deg selv og lære av dette.

Vi kommer oss ut derfra, setter kurs mot heis. «Kjøpe bleier!» sier barnet. «Ja», svarer jeg. Inn i heisen. Heisen går ned. Døren åpner seg. Barnet har plutselig satt tre fingre i fast i heisdøren og ser panisk ut. Jeg røsker i døren. Noen jamrer «nei nei nei», jeg tror det er meg. Ett år senere (mer eller mindre) går døren opp, fingrene er løs og jeg kan løfte en hylgråtende toåring opp for å sjekke fingrene. Har gråten i halsen selv, har ikke følt meg så lite super siden jeg stod med hånden fast i postkassen i går. Ser omtrent sånn ut:

snapchat-6443174453876076677.jpg

Burde ha husket å spise frokost selv i dag. Gjorde ikke det. Skulle ønske jeg var to år og kunne legge meg flatt på gulvet og nekte jeg og.

Men når enden er god, er allting godt. Fingrene var bare litt røde, butikken hadde bleier og til syvende og sist kom vi oss til barnehagen før lunsj. Det kjennes litt ut som om jeg har løpt maraton, og klokken er ikke tolv engang. Super som jeg er, rekker jeg akkurat å spise litt, gå tur med hunder, kanskje se meg i speilet og så gå på jobb.

Jeg har et intenst håp om at det er kaffe igjen til meg der. Hvis ikke, er jeg muligens super nok til å takle det og. Men så tror jeg kanskje at jeg er ferdig for i dag.