comment 0

I bark at pixies and fairies and other invisible things. 


Det er ikke sjeldent det bjeffes hjemme hos oss. Gaia liker lyden av sin egen stemme, og Unix tror på spøkelser. I tillegg har sistnevnte som taktikk å forsøke og lokke oss vekk fra bordet når vi spiser ved å bjeffe mot døren. Det er i alle fall ledende teori, selv om hun aldri har gitt inntrykk av å være den store tenkeren. Men når det kommer til mat har hun vist seg å ha ekstra kapasitet, så man vet jo aldri. 

Uansett, jeg reagerte ikke nevneverdig da Unix varslet dommedag, mord og fanden på veggen i dag morges. Whatever, hørt det før.

Og så kikket jeg ut vinduet. I andre etasje. 

Mulig jeg tar feil nå, men det kan se ut som noen står på taket til boden vår? Jeg skal heller gi hunden rett denne gangen, det må være lov til å bjeffe på sånt! 

comment 0

Traudalen gjørmebrytelag.


I går våknet vi opp til at lekeplassen i borettslaget plutselig hadde fått svømmebasseng. Jeg hadde ikke registrert at det var et kumlokk der før jeg plutselig så at det midt i bassenget boblet opp vann som en liten vulkan. Skulle du sett. Som den ansvarlige styrelederen jeg er, var min første tanke: «kult! Da vet jeg hvor den er om noen spør!». Min neste tanke var: «Fanken. Hvem skal BETALE for dette da??». Jeg vet i alle fall hvem som IKKE har lyst til å betale for det, nemlig. Uansett da, det tok relativt kort tid før det plutselig var en hel del offisielt utseende folk i passende kjeledresser på plass, litt mugne for at vi ikke hadde tatt kontakt før. Right. For siden jeg sover så himla mye i mammaperm fra før, så kan jeg godt begynne å patruljere lekeplassen om natten I TILFELLE den oversvømmes. La oss sette opp en turnusordning, skal vi? Tar det på neste GF.

Litt etter det var det plutselig en gravemaskin på plass, og lekeplassen som var blitt plaskedam, ble nå transformert til et stort hull. Og så hadde ingen vann. Godt ingen forventer at ei i mammaperm dusjer liksom. Ikke fullt så godt når jeg glemte meg av og fylte kaffe på presskannen for så å innse at jeg ikke hadde vann, og om jeg ville ha koffeinen i meg måtte jeg tygge den. Selv ikke jeg er desperat. I dag har lekeplassen nok en gang endret seg til dette:

dsc_0663.jpg

Jeg tror ikke jeg kan få uttrykt nok hvor fristende det er å lage en post i facebook-gruppen til borettslaget og opplyse om oppstarten av Traudalen gjørmebrytelag. Trening hver tirsdag, med en avsluttende konkurranse i mai. Den som taper må stille som styreleder og blir sittende helt til noen andre taper neste cup! Og så kan vi kalle det «Slightly Peckish Games». Av en eller annen grunn føler jeg ikke at jeg kan gjøre det da, jeg tror kanskje det vil gå utover min kredibilitet som styreleder. Ikke at jeg fatter hvordan jeg fikk nok kredibilitet til at noen valgte meg inn i utgangspunktet da, men tydeligvis.

Ellers kan jeg glede alle med at jeg allerede har tatt tilbake koppen min etter fødsel.

dsc_0665.jpg

Yep. Slo nøyaktig samme spøk forrige gang, gadd ikke finne på noe nytt. Whatever, det er fortsatt morsomt, og teksten på koppen lyver ikke. For øyeblikket prøver jeg kun å gjøre to stykker fornøyd, toåringen og knøttesmåtten. Og ingen av dem er særlig fornøyd med jobben jeg gjør så langt, så det er ikke sannsynlig at jeg gjør en innsats for noen andre med det første.

Og der var friminuttet over. Snakkes.

comment 0

Du vet at du har sett bedre dager når…


Ikke bare pakket damen på REMA varene mine i pose, jeg fikk kaffekoppen hennes og. Jeg vet at dette var en meget medmenneskelig ting å gjøre, jeg burde være glad og rørt. 

Men det eneste jeg klarer å tenke er at nå, Havku, nå har du sett bedre dager. 

Det stemmer nok, det, jeg husker det fra sist. Jeg begynner å si en setning mandag, men før jeg får fullført er det fredag. Jeg kan ikke ta ansvar for sånt, noen driver og spoler tiden framover. Be kind, rewind! 

Så kan man jo kanskje levende forestille seg hvordan det så ut da jeg hadde hentet i barnehagen. Med vognen til lillebror og storesøster på søskenbrett i den ene hånden, dukkevogn i den andre hånden, hetten nedover øynene og i pøsende regn. Jeg mistet tre busser før jeg ga opp og bare gikk hjem. Lillebror gråt og storesøster gråt og jeg sang «sur på tur» av Christine Sandtorv så høyt jeg kunne. Jeg tror ikke det gjorde veldig mye for å freshe opp mitt blide åsyn egentlig, den kaffekoppen var vel fortjent. 

Nå er turnen unnagjort, gudskjelov har toåringpartiet ikke kommet lenger enn å stupe kråke. Jeg henger altså enda med. Men neste semester må Skjeggen ta over, jeg tør ikke å gi meg i kast med treåringene.

Her er et pent bilde, fordi at av og til hjelper det å se på pene ting. I morgen blir alt bedre. Eller verre. Jeg gleder meg allerede. 

comment 0

The mysterious incident with the dog in the pie.


-Så, «menneskets beste venn», hva tenker du at vi sier til Skjeggen når han kommer hjem og har lyst på mer eplepai?

dsc_0014

-Er ikke oppvaskmaskinen ødelagt, kanskje? Jeg er bare en hjelpsom del av husholdningen. Du vet, gjør min del.

-Det regnes ikke som oppvask når formen fortsatt er halvfull!

-Skal si du lager dine egne regler. Hva med noe sånt som «Skjegg, damen din er fortsatt så tett at hun setter paiformen på en stol og forlater kjøkkenet uten å lukke døren»?

-Poeng. Men både du og jeg vet at du skulle hatt snuten din langt unna! Dessuten kunne jeg sverget på at jeg lukket den døren. Og ikke engang begynn å nevne ammetåken, det er tydeligvis yndlingsordet til alle rundt meg om dagen.

-Hadde ikke tenkt å si det. Hunder snakker ikke. Noe som gjør dette litt bekymringsverdig for din del.

-Smartass. Nå, hva har du tenkt å si til Skjeggen når han står der med de tristeste øynene i hele verden og har lyst på eplepai?

dsc_0017

#sorrynotsorry?

-Den hashtagen han irriterer seg mest over? Smooth. Den mannen har virkelig truffet blink i familie, mellom oss to er det et under at han ikke skrumper vekk til ingenting.

-Jeg går og sjekker om du glemte noe på stuebordet og jeg. Kan vi få kvelds snart forresten?

comment 0

Salami. 


Jeg hadde planer for søndagen. Rollespill, god gammeldags d&d og kake. Kake bakt av en av mine favoritt-kakebakere, ikke minst. Jeg var klar for terningtrilling. Jeg hadde også en plan om å bruke kommende uke på å plukke opp igjen huset etter all den festlige sykdomshistorien som herjet her. Og så bare 

Rock on, ny unge i hus istedenfor! Og jeg bare, seriøst lissom? Har begge ungene arvet min angst for å komme for seint til ting? 

Jaja. De sier han ligner på far sin. Jeg smiler og nikker, ser på Skjeggen og på guttungen, den ene 30 ganger større enn den andre med fjeset fullt av skjegg. Men vi kan godt si det sånn. De har to øyne og en nese begge to, og jeg har aldri helt klart å se at babyer ligner på noen som helst. 

Så, ny plan for uken: finne ut hvordan dette her fungerer igjen, og tømme Haukeland for salami. Og bestemme oss hundre prosent for navn. Vi hadde egentlig bestemt oss, men så kom forslaget Baby Mcbabyface opp, så nå må vi ta en ny runde. 

Nuvel. Salami!