comment 0

Et tu, Unix.


Jeg sådde solsikker. Det var den spede begynnelsen på min interesser for hage, vi har et overgrodd villniss av en sak som må ryddes og strigles og .. gjøre hva enn man gjør med hager. Jeg vet ikke jeg. For min del begynte det med solsikkene, plutselig så jeg for meg hvordan jeg kunne ha masse sosikker langs gjerdet og jeg fikk lyst til å rydde til et bed til dem. Og så vokste ambisjonene derfra. Rydde hele hagen. Ha en sklie til barna og et klatrestativ til mor. (Hæ? Neida Skjeggen. Jeg bare tuller. Neida.) Drømmene vokste sammen med de små spirene i boksen min inne, og jeg stelte dem så godt jeg bare kunne. Tre år på rad har jeg kverket solsikke-spirer, men I ÅR FOR POKKER!

Jeg kom så langt som til å plante dem ut. Jeg kjente angsten da det plutselig sluddet, det første jeg gjorde hver morgen var å se om de fortsatt var i live, og det siste jeg gjorde før jeg la meg om kvelden var å kikke ned til dem og si god natt. Syv små solsikkespirer og en drøm om en hage.

Så en morgen. Jeg kikket over gjerdet og så til min store skrekk at det kun var tre spirer igjen! Jeg dobbeltsjekket, trippeltsjekket, hva hadde skjedd? Jeg fikk et hett tips om at duer kan være rovdyr på spirer, og duene i nabolaget var rimelig uglesett fra min side. Helt til i dag. Da skulle jeg vise mysteriet til en nabo, og oppdaget til min store skrekk at nå var det bare TO spirer igjen. De djevelske fuglene! Eller var det brunsnegl? Naboen mente at det kunne være brunsnegl. Midt i denne samtalen kommer altså det idiotiske hundedyret mitt tråkkende bort og FRESER i seg de siste to spirene. For så å snu seg til blomsterpotten og begynne å spise av jorden oppi den.

Åh. Ååååh. Å nei. Selvfølgelig er det bikkja liksom! Den som eter gress, bark, jord og meiseboller, selvfølgelig ville hun hive seg over mine stakkars, små solsikker!

Hvor går vi herfra? Hva er vitsen med å plante noe i hagen om det bare blir spist av brunsnegl, duer og bikkjer? Er det da noen vits i å rydde resten av hagen? Det eneste som skjer da er at jeg må holde den ved like. Akkurat nå er den.. bievennlig. Det er vel en god ting.

Oh Unix. You done me wrong. Jeg håper det smakte.

comment 0

Har ikke trent innkalling på Junior.


Bussen var etter hva appen kunne fortelle meg, skikkelig forsinket i dag. Det skulle være sånn fire minutter til den kom da vi gikk ut av huset, men uansett hvor mye jeg trykket oppdater, stod det fortsatt 12 minutter på appen. Forsinket, tydeligvis? Jeg anbefaler alle som befinner seg i en slik situasjon å dobbeltsjekke at nettverket på telefonen er skrudd på, forresten, det kan spare deg for mye trøbbel. Jeg slår av alt nettverk om natten, og tilfeldighetene ville ha det til at i dag hadde jeg bare skrudd på wifi. Sjekket bussen da vi gikk for å kle på oss. Da jeg skulle dobbeltsjekke utenfor var vi ikke lenger innen rekkevidde, noe jeg var lykkelig uvitende om.

Junior insisterte på å gå selv, så fireåringen tok plass i vognen hans og han stabbet avgårde. Whatever. Vi har god tid. Han blir snart lei, bare bra om han får gå litt.

Jeg sverger at jeg aldri kommer til å gjøre det der igjen uten å ta med båndet til bikkja så jeg har kontroll på han. For plutselig setter han kurs mot veien. Det kommer en bil. Jeg ber han stoppe og komme til meg, men jammen er ikke han kommet i den alderen der han bare flirer og gjør det motsatte. Så jeg slipper vogna, hiver meg fram og får tak i hetten på jakken. Vogna.. står ikke på flatmark for å si det sånn. Så den triller bakover den. Jeg hopper bakover for å få tak i vogna, knappene på hetten til junior løsner, så han er fri igjen og jeg når ikke tak i vogna. FORT TA EN AVGJØRELSE PÅ ET HALVT SEKUND HER foran junior er det bilvei, bak vogna er det gressplen. Sorry, det blir junior. Jeg hanket inn junior, løper etter vognen som på de sekundene har kullseilt på gressplenen. Fireåringen var IKKE imponert for å si det sånn.

Men alle var fortsatt i live da, og uskadet, det må jo telle for noe. Den her foreldregreia altså, noen som mestrer den hakket bedre enn meg her?

Så var det den bussen da. Jeg trøstet ungene, puttet begge to i vognen og tenkte at jeg hadde god tid til å roe nervene på vei opp bakken. God tid liksom, kommer bussen i det hele tatt i dag? Den har jo enda ikke rørt seg i følge appen.

Joda. Bussen kom, den. Da jeg var halvveis i bakken. Så min rolige gåtur opp bakken ble plutselig bakkesprint med dobbeltlastet vogn, en distanse som egentlig var totalt håpløs å klare i tide. På den positive siden, ungene hylte av latter. Og bussjåføren, han ventet. Han ventet, noe han absolutt ikke hadde trengt å gjøre men bare gjorde likevel og jeg håper at han vinner i lotto på lørdag. Jeg vurderte å skrive en sint post på Skyss sin facebookside om en app som ikke funket, men HELDIGVIS oppdaget jeg at det var brukerfeil før jeg kom så langt. Så, om jeg skal være ekkelt optimistisk har det vel egentlig vært en fin morgen.

Men jeg trenger ikke mer action nå.

comment 0

Winterrun. Ran. Has winterrun.


Eller, løpe og løpe fru Blom. For de som ikke vet hva jeg snakker om ble det arrangert Winterrun i Bergen andre året på rad – et løp hvor man kan løpe/jogge/halte fem eller ti kilometer, alt etter hva egoet tåler. Og jeg liker jo å si at jeg løper altså, men når sant skal sies så er det vel litt mer i retning jogging for min del – i alle fall når man ser på de som fiser avgårde i starten. Rettelse, man kan ikke se dem, du ser bare skosåler og en støvsky. Muligens et «bip bip» og.

MEN jeg lusket meg altså ut av komfortsonen og løp (føkk it, jeg kommer til å kalle det løping selv om reeelativt mange var mer løpete) 10 k i år og – selv om løpeformen min tidligere i uken tilsa at jeg burde holde meg til fem. Jeg er sikker på at jeg ble forbigått av en mordersnegle. I dvale. Liksom. Målet mitt var å slå tiden min fra i fjor, men jeg hadde kanskje ikke helt troen.

Min taktikk var å sette på en podcast, lene meg tilbake og nyte turen så mye som det går an å nyte ti kilometer brostein og asfalt. Fytti. Det er ikke det beste underlaget. Og jeg kan si med en gang at stort lenger enn ti kilometer, det kommer ingen til å se meg løpe. Jeg er for lat, jeg gidder ikke. Jeg har bedre ting å gjøre med dagen min enn å løpe på meg brokk og beinhinnebetennelse altså. Muligens om det er skævv involvert, men tiden da jeg ville gjennomføre halvmaraton i Bergen sentrum er over og kommer aldri tilbake. For da fem kilometer var gjennomført var jeg egentlig ganske lei allerede. Anklene protesterte og uansett hvor mye podcast jeg hadde på ørene så var det EN sang som gikk på repeat i hodet mitt.

HER ER JEG
Brannbamsen Bjørnis
ROP PÅ MEG
Lille, søte, røffe,tøffe
BRANNBAMSEN BJØRNIS
det er meg!

Det var en kraftanstrengelse å ikke synge den så høyt jeg kunne hele tiden. Ikke at jeg hadde pust til det altså, det hadde garantert stoppet på HER ER JEG og så hadde jeg ikke klart mer. Men jeg hadde prøvd om igjen. Og om igjen. Og det hadde gjerne fått alle rundt meg til å undre seg litt over hva slags galning de løp ved siden av. Men for de som ikke har prøvd det, ti kilometer med Brannbamsen Bjørnis er lenge altså.

Men så skjer altså mirakelet da, at jeg nærmer meg mål og ligger godt foran fjorårets tid. Og da ble jeg i såpass godt humør at jeg begynte å high-five alle løypevaktene jeg løp forbi. Det varte helt til jeg løp forbi politimannen som stoppet trafikken. Jeg hadde egentlig tenkt å klaske neven hans og, men ett blikk på fjeset hans fortalte meg at han var på jobb. Så jeg lot det være. Se, jeg har sosiale antenner! Og så fant jeg ut at jeg kanskje skulle fokusere på å komme meg i mål heller, siden de aller fleste andre var der allerede liksom.

Og sånn gikk det altså til at jeg kom dinglende over målstreken seks minutter raskere enn i fjor. Det stod en gal person i målområdet og forsøkte å fange meg. Jeg prøvde i det lengste å vri meg unna, men så innså jeg at vedkommende forsøkte å henge en medalje rundt halsen min, og det må nå være lov.

Her hadde jeg tenkt å legge ut bilder som ble tatt av fotografer langs løypa. Men for det første så var det ikke mulig å laste dem ned uten å legge dem ut på facebook først – og da gjør jeg det faktisk ikke. Jeg hadde sikkert lagt dem ut uansett om ikke noen hadde forsøkt å tvinge meg til det – men om jeg må – da nekter jeg. For det andre så var de små thumbnailene jeg kunne se utydelige og med.. skal vi si .. selsomme ansiktsuttrykk. Serr, du har EN jobb, fotograf, du må da klare å ta bilder annet enn i de sekundene jeg ser rar ut!

Eller kanskje jeg ser rar ut hele tiden. Now that’s a thought. I mitt hode så det omtrent sånn ut:

Bare, uten capsen, for det gjør jeg ikke. Og med litt mer klær siden det er midt på vinteren og bare galninger og fjortiser går med så lite klær.

Jeg har glemt hvordan man avslutter blogginnlegg og jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det med dette. Så without further ado,

(det var meg som avsluttet på en brå måte)

(Skulle være litt sånn morsomt da)

(Seriøst jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte)

comment 0

Brain under construction


Jeg føler det er en god beskrivelse for meg akkurat nå. Jeg skal liksom igjennom en dag som virker totalt uoverkommelig hver morgen, selv om jeg vet at den ikke er det. De små øyeblikkene kan ta knekken på en stakkar om man henger seg opp i dem liksom. Når du for tredje gang tar strømpebuksen til minsten på feil. Når bussen nærmer seg og ingen av ungene vil ha på seg sko. Når du ser refleksjonen din i vinduet på bussen, og ser det sletne fjeset, andre omgang med ammelugg som står RETT opp og kaffebarten. Hva er det med ammelugg nummer to forresten? Jeg sluttet å amme for et år siden, hadde akkurat vokst ut alle de teite småfjonene og så bestemmer kroppen seg bare for å heeeeeeey, røyte. Og så kommer plutselig luggen tilbake, den som ikke vil gjøre noe annet enn å stå rett opp. Flott. Takk. Det var ikke gale nok fra før liksom.

Det er da det er viktig å stoppe opp og tenke på at dette er bare de små øyeblikkene. Det er ikke de som utgjør helheten. Man skal jo være forelder resten av livet liksom. Resten av livet. Smak på den du. Og så spytt den ut, slutt å hyperventilere og tenk på at akkurat nå, nå har du kaffe. Og i hovedsak er det kjekt. Men av og til trenger man litt hjelp til å huske at det er det. Det kan bli ganske mørkt om man setter seg fast i sitt eget hodet for mye.

Så, ammelugg. Den vokser ut igjen den og. Kanskje kommer den tilbake igjen, men så tar man tran og håper det beste. Strømpebuksen kommer minsten til å ta på seg selv i løpet av året. Kanskje. Om ti års tid trenger jeg ikke å krangle på dem sko – da er vel heller problemet at de vil gå i høyvannsbukser uten sokker midt på vinteren og så kommer jeg til å bekymre meg for om de fryser i hjel på vei til skolen og så stresser jeg på meg ammelugg igjen. Og så er det påan igjen med tran da.

Det ordner seg uansett til slutt er vel poenget mitt. Jeg er jo egentlig optimist, selv om hodet mitt prøver å overbevise meg om at jeg har levd på en løgn hele livet og egentlig er en sur og bitter pessimist. Den jævla koppen er føkkings halvfull, så hold klaffen hjerne. You’re not the boss of me. Eller jo, på en måte. Men ikke egentlig.

Jeg gir opp. Du mener hva jeg skjønner.

comment 0

Svunnen tid.


Det var en gang et vitnemål som ble sendt ut til en ung mann som stolt hadde fullført bachelor. Han gledet seg til å motta vitnemålet sitt i posten, kopiere det opp og stemple det med «rett kopi», lukte på det før han sendte det ut til arbeidsgivere og kanskje – kanskje søke nye studier også? Men det varte og det rakk, og inget vitnemål dukket opp.

På et infokontor i Bergen by satt det på samme tid en gjeng kontorfolk som ikke hadde fått i seg tilstrekkelig med kaffe i denne tunge, mørke og regnfulle byen. En jobbet med dagens post, stoppet opp ved en stor a4-konvolutt og sa til de andre:

«hei, her har vi fått et vitnemål i retur! Burde vi sendt beskjed til han som skal ha det?»

«Ja, det burde vi. Etter kaffe kanskje?»

Så spoler vi fram ti år. Samme kontor. Samme konvolutt dukker plutselig opp i hånden til en av de som sitter der.

«Ehm. Seeeendte vi ut beskjed om dette vitnemålet egentlig?»

«Eh. Nei. Pokker og. Hva gjør vi nå da? Skriver vi at vi fikk det tilbake for ti år siden og at han kan hente det nå?»

«Nei. Kort og enkelt. Hei. Vi har på et tidspunkt sendt ut vitnemål til deg og fått det i retur. Du kan hente det nå. Skriv det, kanskje han ikke merker at det er gått ti år?»

Og dette er grunnen til at jeg stod i kø bland unge, håpefulle studenter og skulle hente vitnemålet til en kar som for lengst har gjort seg ferdig på HF-fakultetet og flyttet videre. I den forsamlingen er det vanskelig å ikke føle seg gammel og grå. De er på det stadiet man sminker seg før man går ut liksom. Og reker ikke rundt i hettegenser og joggis med luggen rett opp. De stresset over skolesøknader til England og hvorvidt man får farge på utskriften sin eller ikke, og plutselig savnet jeg intenst den tiden da jeg skulle bli molekylærbiolog og tenkte at man ikke trengte å møte til eksamen for å klare det. Da jeg fikk C på multiple choice -eksamen i molekylærbiologi ved å trille terninger på svarene jeg ikke kunne.

En del av meg hadde lyst til å bli student igjen. Men det er klart, hadde jeg vært student nå så hadde jeg fortsatt ikke kunnet sove til åtte liksom – jeg hadde gått fra å være sleten arbeidende småbarnsmor til sleten, studerende småbarnsmor med dårlig økonomi. Det høres ikke så stas ut. Jeg vendte blikket vekk fra de kvitrende studentene og rettet det mot benken foran meg i stedet for, og ble stående å se på en skål som stod litt bak skranken.


Huh. Sjooookolade? hm. Hun som voktet skålen forsvant innover for å finne vitnemålet jeg var på jakt etter, og der jeg stod midt i min egen alderdom var det alt jeg trengte. Lynrask som en slange, umerkelig som et fantom (håper jeg i alle fall) snappet jeg en sjokolade fra skålen og gjemte den i jakken. De er sikkert gratis altså, men de stod akkurat langt nok vekk til at man kanskje ikke skulle ta, og kanskje er de bare for studenter – noe jeg åpenbart ikke var.

Ingen sa noe. Så enten var det ingen som så det, ellers så var det faktisk gratis, alle så det men ingen hadde hjerte til å eksponere meg i min antatte kriminalitet. Jeg fikk vitnemålet, og ruslet sakte ut igjen, litt mismodig og uten å forstå hvordan tiden har gått så fort. Utenfor HF-fakultetet kom solen fram igjen da. I form av en kvitrende, blid studine som rakte meg en pose og spurte «Vil du ha studentpakken?»

HAH! Ser ikke for gammal ut for studentpakken, såh!

Men seriøst, ungdom, dette var magre greier! Nøtter og taco-krydder liksom? Bolognese base? (Kjære, middagen er reddet!) Da jeg var ung var det snop oppi også, jeg bare sier det. Stå opp for rettighetene deres! Krev snop i studentposene! Noen må ha det som fanesak!

Nuvel. Jeg husker vagt at jeg ikke syntes det var en dans på roser å være student og, så kanskje det er greit at vi er ferdig med det. Vitnemålet er hentet, trenger aldri å sette mine bein blant studenter igjen! …rent bortsett fra at jeg akkurat har begynt videreutdanning da. Kan berolige alle med at jeg kanskje ikke ble molekylærbiolog, men i runde to (eller var det tre) som student skjønte jeg at jeg måtte møte til eksamen og jeg sluttet (nesten) å trille terning på eksamen – så jeg tror det skal gå veien denne gangen altså.

Men sminke meg før forelesning, DET gidder jeg ikke. Skjeggen har allrede sagt ja han, så jeg trenger ikke å legge inn den innsatsen lenger. FLAKS.