Jeg tror egentlig at forvoffene mine var trekkhunder. Jeg vet at de fleste sier at jeg er en gjeterhund, og det er sikkert sant det også – men om jeg ikke er trekkhund, hvorfor skulle da mennesket mitt velge å sette på meg trekksele hver gang vi går i fjellet? Så jeg er definitivt en trekkhund, i motsetning til storesøster. Jeg tror ikke hun hadde klart å trekke noe som helst egentlig, med mindre noen hadde gått foran henne med en pølse eller noe. Jeg tror storesøster kunne ha flyttet fjell for pølse.

Det er gøy å være trekkhund. Men det er slitsomt også! Så jeg har funnet ut at matdamen og jeg kan dele på gleden. Og siden hun får lov til å trekke meg opp alle bakkene i fjellet bak oss, så skulle det bare mangle om ikke jeg skulle få trekke henne ned igjen! Det går dessuten mye fortere å trekke nedover enn oppover, så jeg liker det aller best.

Matdamen går ikke så fort nedover hun, men det er kanskje ikke så rart siden hun går på bakbeina hele veien. Jeg forstår ikke helt hvorfor hun gjør det, det ser ikke spesielt effektivt ut. Men jeg prøver å hjelpe henne ved å trekke litt ekstra når hun stopper opp. Sist vi gikk nedover ble det plutselig veldig veldig tungt å trekke, og da jeg snudde meg og så bak meg oppdaget jeg at matdamen hadde lagt seg ned for å hvile. Jeg visste ikke at hun var så sliten jeg, så jeg gikk bort for å slikke henne i fjeset så hun skulle våkne til igjen. Men da ble hun bare sint. Man skulle jo tro at selv hun ville forstå at hun ikke kunne ligge der og slappe av, midt i veien. Hun reiste seg nå opp igjen, og av en eller annen grunn mente hun visst at det var min feil at hun hadde tatt pause. Men det var jo ikke jeg som gikk bakerst og somlet!

Etter det fikk jeg ikke lov til å gå foran lenger.  Men siden jeg er rettferdig av meg, så skal hun fortsatt få lov til å trekke i oppoverbakkene. Hun er tross alt mennesket mitt!