Det er ikke alltid så lett for et lettpåvirkelig sinn å ferdes i verden. Spesielt ikke om man samtidig liker å se skumle tv-serier. Som regel går det helt fint for min del, jeg sover når jeg skal sove og er for det meste våken når jeg skal være våken (det vil si, har jeg stirret ut i luften i mer enn ett minutt under forelesning uten å gjøre noe mer enn akkurat det så er jeg definitivt ikke våken). Men det er en skjør balanse som gjør at den lille hjernen min holder seg stabil, og det skal visstnok ikke mye til for å tippe den rundt.

Et par uker i praksis.
Et intenst ønske om kålstuing.

Og så en episode av Walking Dead. Naturlig nok førte det til en urolig natt med drømmer om zombier og kålstuing og en medium til lite opplagt meg. Jeg hadde tenkt å sove natten etterpå, men som en tradisjonell student valgte jeg å la være å gjøre ferdig den ikke spesielt omfattende skoleoppgaven som er på planen, noe som førte til at jeg la meg med vissheten om at jeg var nødt til å sitte med oppgaveskriving i siste liten. Igjen. Riktignok ikke en spesielt vanskelig oppgave – men alt tar tid, og du vet aldri når du har undervurdert en oppgave som ser helt grei ut. Og jeg hadde i tillegg planlagt å gjøre en hel del andre ting, så det var ikke med en gang lett å få plass til den innimellom. Legg til dårlig samvittighet over å ha nedprioritert trening i det siste, og hei og hopp så hadde vi nok en urolig natt hvor trenerene mine i brasiliansk jiu jitsu holdt opp en moraliserende pekefinger over at praksisplanen ikke var skrevet. Og at de ikke var sinte, bare veldig, veldig skuffet.

Jeg våknet før klokken med en intens trang til å stå opp og begynne. I løpet av natten hadde alle tingene som kvernet rundt i hodet mitt vokst seg kjempestore og stressnivået over helt bagatellmessige saker og ting var latterlig høyt. Men jeg lo ikke. Jeg vurderte i et par sekunder å barbere hodet mitt, siden det tydeligvis skal være lindrende for diverse – men så kom jeg på at det sannsynligvis ville virke mot sin hensikt når det gikk opp for meg at jeg måtte leve med konsekvensene av dette i et par år. Så jeg barberte bikkja. Og sambo. Og vurderte å frese over styrelederen i borettslaget i samme slengen. Men jeg slo det fra meg da jeg kom på at det som nok ville hjelpe ALLER mest var å bare få arbeidet unnagjort. Og nå, mine damer og herrer, er jeg omtrent i mål. Jeg har synset og metodet og forsøkt å virke intelligent og reflektert og lagt planer for praksisen min de neste ukene så blekket sprutet. Ut av datamaskinen. Så heftig har jeg jobbet, nemlig. Og jeg er nesten ferdig. Og jeg har vært på trening. Og jeg vet ikke hva jeg ikke har gjort – jeg har til og med tatt vitamintablettene mine i dag! Så nå må jeg vel få sove godt i natt vel?

Må og må. Det kan godt være jeg har overbelastet hjernen min, og at jeg i natt drømmer at jeg er i praksis hos zombier hvor miljøtiltakene omhandler krampaktige forsøk på omo plata når de ikke gjør leksene sine. Men sånn er nå engang livet; av og til må man lage saft av andre ting enn sitroner.