I dag blåste jeg vekk på Puddefjordsbroen. Jeg var omtrent på midten og holdt akkurat på å diskutere for meg selv om jeg skulle røske av meg beltet, feste meg til rekkverket og vente på bedre tider da det plutselig kom et hinsides vindkast. WHOOOOOOSH sa det, og så var plutselig opp blitt ned og bak blitt fram, og før jeg visste ordet av det fløy jeg avgårde som om jeg var et blad på vinden.

«Huhei», tenkte jeg, «dette kan da umulig ende godt!» Jeg suste avgårde og verden ble bare mindre og mindre under meg, og hele tiden lurte jeg litt på om jeg noen gang kom til å stoppe. Det gjorde jeg selvfølgelig. På et tidspunkt var det rett og slett tomt for vind, og i steden for å flagre avgårde begynte jeg å falle nedover igjen. Det var jo selvfølgelig bekymringsfullt, men jeg hadde ikke før begynt å få panikk, før jeg plutselig landet med et lite bums på en sky.

Bildet er arrangert.

Så der satt jeg da, og det slo meg hvor usannsynlig det var at dette skulle hende akkurat meg, i verdens rikeste land i 2011. Jeg rakk ikke å tenke så mye mer enn det før skyen plutselig bestemte seg for å bli til regn, og jeg hadde liksom ikke noe annet valg enn å bare dette etter. Så det gjorde jeg.

WHOOOOSH. Et nytt vindkast, og plutselig fløy jeg avgårde igjen. Og denne gangen fløy jeg langt! Det ble natt og dag og natt igjen, og varmere hele tiden. Solen var plutselig framme mer og mer også. Hvor skulle dette ende? I Karibien, skulle det vise seg. Den elleville vinden i Bergen hadde fløyet hele meg til Karibien en plass, hva gir du meg? Og ikke bare meg heller, stormen var så sterk at hele det langstrakte Norge hadde blåst avgårde, helt ned til Karibien. Og så levde vi lykkelig i alle våre dager, mens vi pekte nese av Sverige som hadde vindsikret landet sitt.

Skulle jeg ønske i alle fall. I virkeligheten stod jeg fortsatt på Puddefjordsbroen, med regnvann rennende nedover ansiktet. Den ene støvelen hadde fått en personlighetsforstyrrelse og prøvde å presse så mye vann inn på innsiden som den bare klarte. I den andre støvelen gjorde sokken min et tappert forsøk på å rømme landet helt alene og lå krøllet sammen rundt storetåen min. Og som om ikke det var nok ga regnbuksen min på det tidspunktet bare opp å kjempe mot været i Bergen, og jeg kjente at vannet sakte men sikkert trakk inn i buksen min. Selvfølgelig akkurat så strategisk at det for alle andre ville se ut som om jeg hadde hatt et «uhell».

Der og da bestemte jeg meg. Jeg elsker vind og regn, vann på innsiden av støvelen lager skikkelig gøy lyd, sokker i skoene er for pyser – og det gjør meg ingenting om resten av verden tror jeg har tisset på meg, så lenge jeg selv vet at det ikke stemmer! Og jeg skal for pokker nyte denne høsten/vinteren/hvilken årstid det nå enn prøver å være, om jeg så må teipe opp munnvikene mine med gaffateip.

God jul! Og kudos til den første som finner filmreferansen i teksten.