3 2 1 Nå er vi ferdig!

Utslitt og stappmett ligger jeg langflat og lurer på hvordan i huleste ungene greier å holde dampen oppe såpass lenge som de gjør. Jeg var egentlig trøtt en god stund før nissen kom jeg, men da var det ingen andre som hadde vurdert å sakke på tempoet i det hele tatt enda. Men nissen kom, gavepapiret fløy, barna ropte, hundene bjeffet og de voksne krysset fingrene for at ingen skulle bli alvorlig skadet. Og det gikk jo egentlig smertefritt.  Det var intenst en liten stund når alle de tre barna fikk det for seg at de skulle ransake huset for nissekostymer, i et forsøk på å motbevise nissens eksistens en gang for alle.  Eldstemann hadde nemlig bitt seg merke i at en eller annen alltid klarer å befinne seg på do når nissen kommer, og dermed går glipp av hele moroa. Og så la han sammen to og to. Han er ikke dum den gutten, da moren hans erklærte at han hadde tatt nok sukker på desserten sin, satte han øynene i meg og spurte:

«Tante, er du enig i at det finnes noe som heter nok sukker?»

Damn. Busted. Noe sa meg at om jeg sa meg enig med moren hans ville jeg bli raskt forkastet som en løgner, samtidig som jeg ikke kunne gjøre det motsatte heller. Jeg valgte alternativ tre: Nervøs latter. Filler’n. Guttungen er smartere enn meg. Uansett, troen på nissen er midlertidig trygg. I år var alle vel plassert i stuen da nissen kom, noe som bekrefter det jeg alltid har trodd: Dobesøkene er tilfeldige og grunnet for stor tilgang på god mat og drikke, kanskje forsterket av at noen bærer på en aldri så liten nissefobi og gjemmer seg på doen med vilje. Nissen finnes ikke, du liksom. Den må du lenger ut på landet med!

Når det drypper på klokkeren regner det som regel på stakkaren som holder paraplyen hans. Og når vi skal nyte god mat og drikke tenkte vi at det bare var rettferdig om ikke hundene skulle få noen ekstragoder de også. De har jo tross alt vært snille i år de også, de har ikke spist noen som ikke har fortjent det. Så vi kjøpte inn to flasker hundeøl som de firbeinte kunne få nyte på selveste julaften.  Hundeøl har et godt utvalg av lugubre ingredienser, som blant annet biffessens. Jeg vet ikke egentlig hva det er, om det er det som kommer ut når man putter biffen i en juspresse eller om det liksom er sjelen til biffen – men det høres nå i alle fall ut som en god greie for tørste hunder. Så feil kan man ta. Aldri har jeg fått et mer foraktlig blikk fra pelsene enn da jeg tømte hundeøl i skålene deres. Så vet vi det, vi har altså avholdsbikkjer. Det var i alle fall ikke min skyld.

Nå har freden senket seg. Jeg snek meg til sengs ved første anledning og har tenkt å ligge her og fordøye så lenge jeg bare kan. Jeg lever nemlig etter akkurat de samme reglene som den yngste nevøen min; JEG HAR VONDT I MAGEN! GI MEG EN KAKEMANN! Det kan til tider være vanskelig. I alle fall i etterkant. I alle fall når jeg aldri lærer av foregående episoder.

God jul!