Etter nok en vel endt eksamen (vel endt i den betydning at den i alle fall er over, forhåpninger om noe som helst annet vil jeg vente med til en annen dag) kom jeg i skade for å være så fornøyd med meg selv at jeg kjøpte et par sko. Og så innså jeg plutselig at jeg var blitt veldig rosa, og at det eneste som nå manglet var at jeg gikk hjem og blogget om det. (Ja, jeg vet. Humour me.) Jeg fikk en sterk trang til å kompensere. Og om jeg først skal begynne å vise shoppingen min i bloggen så skal det være ordentlig shopping!

Ignorer den tomme whiskyflasken. Det har akkurat vært eksamen, sa jeg jo!

Er det noen som har tenkt over hvor mye en Super Star Destroyer av 3152 biter Lego veier? (Ikke tenk over hva den koster. Det er ikke sunt.) Ikke jeg heller. Ikke før jeg løftet den av disken og innså hvor langt det var hjem i alle fall. «Jeg håper du har tenkt på hvordan du skal komme deg hjem», sa mannen bak disken. Nei, tenk. Jeg tenker nesten aldri, og i alle fall ikke når jeg har pisket de stakkars to hjernecellene mine til å sette 3000 ord i en fornuftig rekkefølge dagen før.

Buss, buss så får du en suss! Bussen hadde en holdeplass ikke langt fra butikken, og en holdeplass ikke langt fra blokken min. Det eneste jeg manglet var 25 kroner å kjøre den for. Men det var ikke vanskelig, jeg stod jo i en butikk med korrtterminal. Dessverre hadde jeg allerede trukket kortet, så jeg så meg nødt til å kjøpe det nye Discworld-brettspillet også. Hva? Jeg MÅTTE jo ha penger til buss! Og så gikk jeg til bussen. På bussen kunne bussmannen fortelle meg at nå hadde prisene gått opp, og at han trengte to kroner til for at jeg skulle være med.

Og mitt argument tilbake der jeg forsøkte å titte over boksen jeg bar på, var «Jeg har ikke to kroner til. Jeg brukte nettopp alle pengene mine på en Super Star Destroyer i Lego.» Stillhet. Bussmannen så ut som om han ventet litt på en fortsettelse av noe slag. «Den veier åtte kilo. Omtrent.» Han nikket langsomt. «Jeg tar det på tapskassen jeg. Bare sett deg du.» Jeg bryr meg ikke om hva alle de andre sier, bussjåfører er fantastiske nesten hele gjengen! Og nå har jeg tenkt og sitte ved siden av den i sofaen en stund og late som om den er min og bare min. Og late som om jeg får A på eksamen. Og late som om det ikke er fler eksamener i år. Og kanskje drikke en kopp te.

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske så tar du lykken ifra ham med det samme.