Når jeg er forkjølet skrus hjernekapasiteten min ned til det absolutte minimum. Selv de enkleste oppgavene blir plutselig akk så kompliserte. Å komme seg ut av skolen i dag for eksempel. Jeg måtte stenge ned dataen, pakke sammen bøkene og finne vanter og lue. Da jeg hadde kommet i mål med alt det, var jeg alene igjen i klasserommet. Men noe manglet; jakken min. Jeg var ganske sikker på at den hadde hengt på stolen min, men der hang bare sekken min. Og resten av rommet var tomt. Jeg glodde på stolen en stund, men den hadde tydeligvis ikke tenkt å hoste opp noen jakke og enkel logikk ville da tilsi at den var et annet sted. Forrige klasserom vi var i kanskje?

Stø kurs mot andre etasje, og hipp hurra, der lå jakken min. Og jeg var nesten klar til å gå hjem, jeg måtte bare levere noen bøker først. To etasjer opp, dumpe bøker, to etasjer ned og.. hvorfor hadde jeg plutselig bare en vante? Jeg hadde både to hender og to vanter i dag tidlig. Jeg kunne ikke egentlig komme på når jeg hadde sett vanten sist i det hele tatt – jeg visste jeg hadde sett en av dem, men de er jo ganske like. Kanskje hadde jeg bare sett den samme hele veien? På tide å spore meg selv bakover. Nok en gang. Jeg snudde, og satte kursen oppover i terrenget igjen. To etasjer opp, og der lå vanten, på toppen av kassen man leverer inn bøker i. Hurra! To vanter, en jakke, en lue og en ryggsekk. Og så klarte jeg å komme meg helt ut av skolen.

Men så.. Hundre meter fra skolen stoppet det opp igjen. Nøklene mine var vekk fra lommen på jakken. Nok en gang hadde jeg et vagt minne om å ha sett dem tidligere på dagen, nærmere bestemt da jeg låste døren til leiligheten før jeg gikk til skolen. Etter det kunne de likegodt ha dratt til Limbo for alt jeg visste, jeg hadde ingen erindring om å ha sett dem senere. Jeg stoppet opp og forsøkte å tenke ut hvor det var mest sannsynlig at de hadde falt ut. Prosessen ble avbrutt av at jeg stakk hånden i den andre lommen på jakken, den hvor nøklene faktisk lå. Det er ikke den lommen jeg pleier å legge dem i, så naturligvis blir det litt krøll når de plutselig ligger i den andre lommen og hjernen min så vidt klarer å legge samme to og to og få tre. Når helt vanlige ADL-aktiviteter er så himla vanskelige for meg, så er det jo kanskje forståelig at det tar littegrann ekstra tid for meg å danne meg opp en mening om Antonovsky og salutogenesen.

Og til alle som forteller meg at jeg ikke må bruke for mange medikamenter fordi det kan være skadelig for kroppen min har jeg følgende enkle illustrasjon å komme med: (Legg merke til Gaia helt til venstre på bildet. Det illustrerer også veldig godt hvordan det er å være hjemme hos oss; hvor enn du går er det alltid en hund som stirrer på deg rett bak deg.)

Før nesespray.

Etter nesespray.

La den som kan puste igjennom nesen kaste den første steinen!