comment 0

Mørtemann.


Jeg foretrekker å starte dagen med en tur i norsk natur. Eller, foretrekker og foretrekker. Hadde jeg fått velge selv hadde jeg vært B-menneske og sovet hele dagen, kun avbrutt av en dose sjokolade og en kaffe i ny og ne. Men nå er jeg engang A-menneske som har to hunder, og siden samvittigheten min gjerne vil at hundene skal være slitne når jeg går hjemmefra blir det å dra seg ut i skog og hei. Og når jeg først er kommet meg ut, elsker jeg det. Egentlig er jeg ganske våken når jeg først har stått opp, selve problemet ligger i å forlate dyna. Mmmmmh, dyne. Fine dyne.

Nuvel, på denne tiden av året er det ganske mørkt på den tiden av døgnet. Det er fordi vi bor i Norge, og i Norge skal det ikke bare være kjipt vær og kaldt om vinteren, det skal gjerne være mørkt brorparten av døgnet også slik at vi virkelig bare ikke har noe å glede oss over. Men jeg har oppdaget at man kommer ganske langt med lyset fra byen i ryggen, og når det ikke gjør susen lenger har man den fantastiske oppfinnelsen Hodelykten. Når det i tillegg er litt snø på bakken er det ingenting som kan stoppe meg!

…Nesten da. Jeg hadde akkurat kommet til den mørkere delen av turen, og etter å ha snublet for hvert eneste skritt jeg tok fant jeg ut at det var på tide å ta fram hodelykten. Jeg tok den ut av lommen og tredde den over hodet.

BOING, flip!

Plutselig stod jeg igjen der med bare festet til hodelykten i hånden. Vel, teknisk sett er hele sulamitten en bred strikk med en lykt festet på, og siden jeg akkurat hadde skutt lykten rett til skogs med strikken, så stod jeg igjen med en bred strikk i hånden. Og det var jo en litt interessant vri. Hvor lett er det egentlig å finne en avskrudd lykt i en skog før det blir lyst? Jeg ble stående og se tomt ut i luften, forbanne karma (Jeg må virkelig slutte å le av folk som detter på isen), og vurdere valgmulighetene mine. Gå videre og komme tilbake etter skolen når det var blitt lyst? ..men da var jo sjansen stor for at noen andre hadde funnet den. Og dessuten hadde jeg ikke lyst på en tur nummer to opp akkurat den stien etter skolen. Gå videre og bare innse tapet? Men da ville jeg være helt uten lykt, det ville kreve alt for mye energi å kjøpe en ny. Gjøre et forsøk på å lete? …ok. greit. Verdt forsøket.

Og et minutt senere stod jeg noe sjokkert med lykten i hånden. (Hurra! Jeg kan fortsette å le av folk som detter på isen!) Jeg vet ikke hva oddsen for det skulle være egentlig, men jeg tror jeg bare lar være å stille spørmålstegn ved det, takker pent og satser på at det er fordi Karma syns jeg bare fortjener en dask på lanken. Fordi jeg er ganske ålreit. Men bare ganske.

 

 

Går det lang tid mellom hvert innlegg? Er abstinensen etter mer Leikeland nesten mer enn du klarer å takle? Vel, Leikeland har eksistert i forskjellige former siden sånn 2005 eller noe. Og blir lengselen etter nytt stoff for mye er det bare å rote litt rundt i de gamle arkivene, på vgb hvor alt startet eller på blogg.no.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s