I går fikk jeg utdelt et malingsspann og en kost.

Jeg dannet sporenstreks min egen lille indianerstamme, Pilmedknekkene, og samlet troppene mine i et storstilt forsøk på å ta over Bergen. Dessverre skulle det vise seg å være noget vanskelig da indianerstammen min bare hadde ett eneste medlem, og ingen tok meg alvorlig. Ikke engang da jeg hoppet opp og ned, viftet med spydet mitt (eller feiekosten som var det nærmeste jeg kom til et spyd) og ropte «UGH!» så høyt jeg kunne. Det er ikke noe som er mer deprimerende for en indianerstamme enn at ingen tar dem alvorlig.  Jeg vurderte å lære dem alle en lekse ved å begynne og samle skalper, men jeg slo det fra meg da jeg ikke har spesielt lyst til å leve resten av livet i et reservat.

Maling er ikke alltid like lett å få av igjen. Heldigvis hadde vi terpentin, men i første omgang førte det bare til at jeg gned hvit maling utover hele fjeset. I andre omgang begynte jeg å få det vekk, og i tredje omgang var jeg i mål – men da sved det i omtrent hele fjeset og det føltes ut som om jeg hadde fått en medium ansiktsløftning. Tror jeg da. Jeg vil gjerne presisere at jeg ikke vet hvordan det føles, men at jeg antar at det er noen fellestrekk der. Huden føltes ut som om den var ett nummer for liten, og det gjør den forsåvidt enda. Konklusjonen min er at terpentin sannsynligvis ikke er sunt for huden. Det er mulig at maling er bedre. Malingen i håret lot jeg bli sittende fordi jeg har hørt at grå hår skal være et tegn på visdom og at det ser distingvert ut. Det er helt sikkert en god ting.

Jeg syns selv det har vært en produktiv dag. Har du noengang lekt indianer?

Hvem prøver jeg å lure? I don’t care! Men kudos til den som finner tegneseriereferansen, samt identifiserer tegneserien.