comment 1

Den gretne vandrer blir den glade.


Jeg er ikke et hyggelig menneske om morningen. Jeg hater alt og alle, jeg er sint på vekkerklokken og hundene og kanskje spesielt Sambo, han ligger så lagelig til for hogg. Dessuten sover han. Det er innmari provoserende. Jeg er sint på det kalde gulvet og på lyset på badet og på klærne som er vanskelige å få på seg, og på alle tingene jeg mister på gulvet fordi jeg er for trøtt til å treffe benken når jeg legger dem fra meg. Jeg er sint fordi jeg må stå opp og gå tur med hundene og så gå på skolen. Jeg tror dere skjønner hvor jeg vil hen. Som regel er noen slurker kaffe nok til å fortrenge massemorder-havku, men etter at jeg begynte mine tidlige morgenvandringer med pelsene har jeg oppdaget at kaffe slettes ikke er det eneste som hjelper.

Jeg vet ikke helt når det snur. Jeg vet at jeg er sur opp den første bakken fordi den er tung å gå og det er mørkt og kaldt og alt er bajs. Jeg er grinete et godt stykke opp de neste bakkene også. Men på et eller annet tidspunkt oppdager jeg plutselig at jeg …nyter. Skogen er mørk og fredelig, velsignet tom for folk. Snøen ligger og glitrer mellom trærne. (vel, brorparten av året glimrer den også med sitt fravær, men det er trivelig det også.) Hundene løper rundt og gjør det hunder gjør når de går tur. De gjør, ruller seg i snø, eter bark og kvist og springer som om det ikke finnes noen morgendag. Og jeg kan plutselig oppdage at jeg smiler for meg selv. På dette tidspunktet er jeg som regel kommet såpass høyt opp at jeg kan snu meg og se utover Bergen by. De mørke, mørke fjellene som står i sterk kontrast mot lysene fra byen, som mest av alt ligner en elv av lava. Morgenlyset som lurer seg opp og såvidt har begynt å vekke bølgene i sjøen. Vinden som rusker i trærne. Det er nok til gjøre en stakkar poetisk så tidlig på dagen.

Jeg kommer hjem, og oppdager at Sambo er en kjekk, ung mann. Hundene er søte og hårete (men akk så masete fordi de vil ha FROKOST!!! Yes. Dette har vi lært dem helt selv, helt uten å legge merke til at vi gjorde det.) Og på skolen er det en hel masse å lære som kommer til å utvikle min rolle som vernepleier og meg selv som menneske noe helt hinsides. Og alt i alt er det ikke så galt fatt likevel.

…Og SÅ kommer kaffen, og etter det er jeg ganske optimistisk resten av dagen.

1 Comment so far

  1. Astrid

    Dette var so bra…!! Og setningen om morgonlyset som vekkjer bølgjene………nydeleg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s