Det er mandag. Alf mjauer utenfor, jeg la meg alt for seint  i går og jeg har ikke lyst til å gjøre noe fornuftig. Men oppi otta og ut må han som vil røve liv og rikdom; sjelden får liggende ulv et lår eller sovende mann seier. For å gjøre prosessen med å forlate huset litt lettere har jeg tenkt å spole tilbake til fredag i fem minutter. Fredag formiddag, på sofaen. Det er stille i stua, det eneste som høres er en lav snorking fra Unix og et og annet kosegrynt fra Gaia. (Gaia både grynter, mjauer og bjeffer. I papirene hennes står det at det er en hund, så vi må bare forholde oss til det.) Slitne hunder lager alltid god stemning, og det finnes virkelig ingen bedre måte å sove middag.. uh, lunsj enn å gjøre det i fellesskap.

Fellessoving altså. Det er undervurdert det. Etter en lang skoledag hvor mange av ordene jeg har tenkt har vært på over fire stavelser er jeg som regel fullstendig utslitt. Og så kommer jeg hjem til snuter og labber, og jeg sover middag med Gaia liggende på brystet og Unix over beina. (Jeg må få presisere at det er turer innvolvert i løpet av dagen også. Men for det første så handler dette innlegget om den koselige hvilestunden, og for det andre så er det bare innmari mye lettere å ta bilde av hunder som sover enn hunder som går bananas i skogen.)

Det er nesten helt umulig å ikke bli søvnig selv i en sånn situasjon. Verden er fjern og stresset kryper inn under sofaen for en liten stund. Og det er fryktelig rart å tenke på at det egentlig er rovdyr jeg har liggende i sofaen min.

Skjønt Unix syns duer er skumle og nekter å røre seg om vi ser fler enn tre av dem, og Gaia som opprinnelig er en gjeterhund er livende redd for sau. Så jeg tror ikke egentlig at jeg er i noen umiddelbar fare.

Ålreit. La uka begynne!