Jeg hadde tenkt å stå opp tidlig og nyte frokost og kaffe med Sambo før arbeidet og skole skilte oss ad. Det virket som en kjempegod idè i går kveld da vekkerklokken viste at det var over syv timer til den skulle ringe. Syv timer er mye for en person som sjeldent klarer å legge seg tidsnok til å få mer enn seks timer søvn, så det burde ikke vært et problem. Og det var det ikke heller, ikke før jeg våknet i femtiden og ikke klarte å sovne igjen. Først prøvde jeg å sove på den ene siden. Det fungerte heller dårlig. Så prøvde jeg den andre siden, men gresset var ikke grønnere der heller. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at vinduet var lukket, da får jeg aldri sove ordentlig – men dessverre var ikke det løsningen på problemet heller.

Og så begynte jeg av en eller annen grunn å gruble på teaterstykket «Mor Courage» som går på teateret i Bergen nå om dagen. Sannsynligvis fordi jeg går forbi plakaten hver eneste morgen på vei til skolen. En stund funderte jeg på hva det handlet om, og hvorvidt jeg hadde lyst til å se det eller ikke. Så duppet jeg av litt, men våknet i det jeg drømte at det bare var en liten uke til stykket var ferdig med å gå – og det passet jo fryktelig dårlig. Jeg begynner i jobbeuken min neste uke, og da har jeg ikke tid til å gjøre noe som helst annet på fritiden min enn soving og spising. Og så begynte jeg febrilsk å legge en plan for hvordan jeg kunne presse «Mor Courage» inn i timeplanen min, uten at jeg klarte å innse at jeg ikke egentlig visste når det sluttet å gå. Eller om det virkelig var så viktig at jeg fikk sett det.

Innimellom forsøkte jeg å meditere meg selv i søvn, men det er tydeligvis ikke ett av mine talenter. Ikke kan jeg telle sau heller, jeg blir alt for opptatt av detaljene. Om man skal telle sauer som hopper over et gjerde så må de jo være litt forskjellige, ellers teller man jo bare den samme sauen hele tiden. Og da kommer man strengt tatt aldri lenger enn «En.. en.. en..».  Man blir ikke søvnig av sånt. Jeg for min del blir visst bare manisk opptatt av teaterstykker. Men jeg sovnet til slutt, rett før klokken ringte – det var sånn det føltes i alle fall. Og da var det ikke mye fristende å stå opp til kaffe og frokost nei.

I steden for å skru av alarmen og sove godt i en halv time til begge to, satte vi selvfølgelig i gang med prosjekt «Snooze». Djevelens verk. Du rekker akkurat å duppe av, på vei til kvalitetssøvn før alarmen går av igjen og du må begynne helt på nytt. Enda trøttere enn før. Og DA får jeg selvfølgelig sove! Men da er jo selvfølgelig det toget gått. Er det rart det blir krig i verden?