Det er underlig hvor mange som er oppe og ikke gråter når jeg skal til jobb. Jeg synes jo det er uhorvelig tidlig selv, men jeg må nesten revurdere hvor synd det er på meg når jeg ser hvor stappfull bussen er. Jeg kom på bussen på stopp nummer to, og allerede da var ledige seter begynt å bli en mangelvare. Heldigvis var det et ved siden av en fyr som i mitt hodet bare ble registrert som en vag skygge før jeg sovnet til lyden av Primus og Volbeat.

Neste gang jeg lettet på hodet stod det folk i midtgangen. Jeg innrømmer gjerne at jeg smilte litt for meg selv, for siden jeg kjører den linjen fra den ene enden til den andre er det liksom litt mer min linje enn noen andre sin – og da skulle det bare mangle at jeg får sitte liksom. Og det må være lov til å være fornøyd med det også. Grunnen til at jeg våknet var altså at skyggen ved siden av meg gjorde tegn til at han ville av, og ikke hadde tenkt å klatre over meg på veien. Høflig som jeg er, reiste jeg meg og lot ham slippe forbi og inntok så det innerste setet.

Som sagt, så var bussen stappfull og det stod ganske mange pakket sammen i midtgangen. Og der ble de jammen stående også. Det var ingen som satte seg på de ledige setet ved siden av meg. Det må jeg si var en underlig følelse! Hva er galt med meg, liksom? Jeg hadde så diskrèt som mulig sjekket både buksesmekk, kroppsodør (noensinne forsøkt å lukte deg selv under armene i en stappfull buss uten at noen skal forstå at det er det du gjør? Utfordrende, I tell you!) og snørrbart uten å finne noe merkbart galt før jeg tok meg selv i det. Det var jo egentlig helt åpenbart at det ikke var meg det var noe galt med!

Med vissheten om at alle de andre var unormale sov jeg godt hele veien fram til jobb. Men det er litt rart hvor ofte jeg befinner meg i grupper med folk hvor jeg er den eneste som gir mening.