Ser vi på det, folkens? Jeg vet i alle fall at jeg gjør det. Og jeg må si at jeg er imponert over denne gjengen altså! Jeg trener brasiliansk jiu jitsu selv, men på et helt, helt annet nivå. Jeg er liksom fornøyd med meg selv når jeg har beveget meg på Løvstakken i søndagsturtempo jeg, det kunne aldri falt meg inn å springe i en oppoverbakke liksom. Det gjorde de nemlig i gårsdagens episode, de fikk utdelt en sekk med en haug stein oppi og hadde som mål å komme seg så fort opp en bakke som mulig. Hvor langt var det igjen? Jeg tror jeg bare går for dødslangt jeg. Hadde jeg skulle gjort noe lignende hadde det sannsynligvis endt med at jeg gikk ti skritt, stoppet opp og tenkte for meg selv:

«Det er jammen varmt her nede i Thailand. Sol og greier. Jeg kunne sittet på stranda med en kald øl jeg nå. God idè! Det tror jeg jammen at jeg gjør.»

Og så hadde jeg vært ferdig. Og det er vel her den store forskjellen på meg og de topptrente og kampklare deltagerene ligger; jeg er en grunnleggende lat og bedagelig anlagt person som beveger meg fordi jeg vet at jeg bør det. Alle kan klare å trene seg til topp nivå – men det er bare noen som gjør det – og jeg tar av meg den virtuelle hatten. Mens jeg ligger på sofaen under et pledd og ser på. Hadde jeg kunnet tilbringe livet under et pledd på sofaen så hadde jeg muligens gjort det altså, hadde det ikke vært for at jeg vet at det kverker psyken fullstendig. Jeg prøvde nemlig en stund, og det resulterte i at jeg ikke hadde lyst til å bevge meg ut av døren i det hele tatt, selv ikke for å treffe venner. Det var så innmari stress. Farlige greier det der, det kan lett bli en ond sirkel man ikke kommer seg ut av. Heldigvis for min del var jeg smart nok til å kjøpe meg samvittighet for en tid tilbake, og den trekker meg ut døren hver eneste dag.

Ikke tenk på oss. Vi bare venter her til du er klar til å gå vi. Ikke stress for vår del.

Men dette var i grunnen en digresjon. Jeg tror egentlig at hele bloggen kan regnes som en digresjon når jeg tenker meg om. Hovepoenget mitt var at det er en tøff gjeng som er med i Norges beste fighter, og at jeg vet hvor jeg befinner meg hver mandag framover i alle fall! ..Vel, på trening forhåpentligvis. Men vi har en sånn Get-boks som kan ta det opp for oss, så jeg ikke går glipp av noe. Teknologien har kommet langt ass! Uansett, jeg er spent på hvem som vinner. Jeg har et par favoritter selvfølgelig, men jeg kommer ikke til å si hvem det er. På den måten kan jeg nikke med en bedrevitersk mine når det hele er over og si at «det var akkurat det jeg trodde, ja».

En ting er i alle fall sikkert: Norges beste fighter er i alle fall ikke meg! Jeg er bare Norges beste jeg. Punktum.