Mine foreldre forsøkte alltid å lære meg å spise pent. Det var mer eller mindre vellykket; jeg bytter hånd på kniv og gaffel hele veien, spiser fortere enn jeg snakker og klarer aldri helt å moppe med meg all sausen fra tallerknen. Men det var nok likevel en ting eller to som sank inn til slutt. Som for eksempel å lukke munnen når jeg tygger. Fordi smatting er ekkelt og jeg har ikke inntrykk av at andre rundt bordet har interesse av å beskue prosessen. Og det virker for meg som om dette er en norm de aller fleste andre rundt meg følger. Det er en god norm. Vi liker den normen, den legger grobunn for sjelefred. Så hvorfor i alle dager skal det være anderledes når tyggegummi er innvolvert?

Jeg satt opprinnelig på bussen og nøt livet da ei jente satte seg ovenfor meg. Det var oss to – og tyggisen hennes, som hun tygge usjenert, høylydt og heftig. Og det var helt umulig å stenge lyden uten, headsetet mitt lå hjemme og støyen fra bussen klarte ikke å overdøve henne. Jeg forsøkte å klistre øynene mine til ruten og det som seilte forbi på utsiden, men hele tiden fanget sidesynet mitt inn munnen hennes. Som forsøkte å imitere en fisk på land. Det var en hvit tyggis, ganske stor etter hva jeg så – og selv med sidesynet fikk jeg rimelig godt innblikk.

Slafsslafsslfasslafsslafsslafs. SLAFS.

En stund vurderte jeg å hive meg fram og holde henne for nesen til hun spyttet ut tyggisen. Men vold har aldri løst noen problemer, i alle fall ikke med vitner rundt. Og hun fortjente det kanskje heller ikke, for hadde det bare vært henne det gjaldt hadde det jo egentlig ikke vært et problem. Problemet er nemlig ikke dråpen som får begeret til å renne over, problemet er at begeret allerede var fullt. Fordi slafsing av tyggis tydelig vis er en offentlig godkjent greie. Tøffe kids gjør det. Pene damer gjør det. Jeg har til og med sett ærverdige, gamle fruer, pent kledd og pent sminket som slafser tyggis.

Jeg har aldri hatt noe til overs for tyggis selv. Jeg har absolutt ikke tålmodighet med det, jeg liker mat som blir ferdigtygget innen rimelig tid og kan svelges ned uten at foreldre får fnatt. (Du MÅ ikke svelge tyggis! Det er FARLIG! Du kan BLI sånn!) Og jeg kan ikke se noen grunn i det hele tatt til at tyggis skal eksistere. Det eneste den er god for er å irritere seg over – når andre tygger den, når du tråkker i den på gata eller når du plutselig innser at det du kom til å pirke på under bordflaten var noen andre sin slimete, spyttdekte tyggis som de klistret der i stedet for å kaste.

Nuvel. Skal du tygge tyggis; klapp igjen kjeften! Og den første politikeren jeg kommer over som vil forby tyggis kommer jeg til å stemme på som verdenshersker.