Det tar tid å ligge en seng ordentlig inn. Den skal lukte riktig og ha en liten dump i seg som  markerer hvor man skal krølle seg sammen, og den skal være akkurat passe slitt. Jeg mener jo selvfølgelig at jeg burde være en selvskreven gjest i sofaen, men i det siste har Matdamen begynt å mumle noe om «ny sofa» og «våte hunder». Selv forstår jeg ikke helt sammenhengen, men det blir alltid raskt etterfulgt av at jeg blir jaget ned av sofaen.  Og da må jeg bare ta til takke med sengen. Jeg har jobbet mye med å ligge til den sengen.

Men.. I dag pakket Matdamen sengen min ned i poser. Jeg tenkte at vi kanskje skulle dra en plass, men hun gikk ut med posen og kom tilbake uten, og istedenfor å hente oss lukket hun bare igjen døren. Og så pakket hun ut …Nye soveputer. De er fryktelige. De er store og ekle, og de knitrer når man tråkker på dem. Det vet jeg, for Matdamen prøvde å belønne meg for å gå opp på en av dem. Jeg satte forbeina mine på den, men så klarte jeg bare ikke mer. De lukter feil, de lager mye lyd og de er rett og slett det ekleste jeg har sett på lenge.

Jeg bestemte meg for at vi måtte streike, og nekte å ligge på dem. Så kanskje de gamle kom tilbake igjen. Men storesøster forstod meg bare ikke, hun var fornøyd så lenge hun hadde en pute hun kunne rulle på. Så det gjorde hun. Og jeg må ligge på det kalde, harde gulvet for meg selv, og drømme om lykkelige dager og bedre tider. Jeg har i alle fall aldri tenkt å ligge på de nye putene!