Av og til er jeg rett og slett bare et offer for mine egne fikse ideer og en overdreven tro på egne evner. «Jeg skal gifte meg. Jeg vil STRIKKE brudesløret mitt jeg! Det tar sikkert ikke mer enn et par måneder.» Jeg vil bare si det med en gang så alle hører det: Det TAR mer enn et par måneder. Jeg begynte i sommer for å ha ekstra god tid, og siden jeg hadde så god tid valgte jeg ekstra, ekstra, ekstra tynt garn for å være sikker på at det ble slørete nok.

Spørsmålet er ikke om det blir slørete nok, spørsmålet nå er om det i det hele tatt blir. Jeg har strikket og strikket og strikket på mitt sirkelrundeslør, og diameteren har økt og økt og.. økt. Som diametere på sirkelrunde saker har for vane å gjøre om man stadig utvider dem. Til slutt tenkte jeg for meg selv at jeg hadde strikket langt nok, og at nå var det bare å putte en kant rundt, og så var jeg ferdig. Bare å putte en kant rundt ja. Jeg har liksom aldri helt fått noe inntrykk av nøyaktig hvor stor diameteren på dette monsteret er, fordi det hele tiden har vært sammenklemt på strikkepinnene mine. Nå som jeg jobber med kanten derimot, har jeg en anelse. Jeg har også lyst til å grine, rope på mamme og/eller kaste hele driten i bosset. Jeg syns jeg har jobbet i evigheter jeg, og likevel gjør jeg bare ikke de store framskrittene! Jeg er liksom.. Kanskje halvveis. I dag telte jeg alle maskene jeg hadde igjen for å gjøre en rask beregning på om jeg i det hele tatt har mulighet til å bli ferdig i tide. 2391 masker har jeg igjen av kanten. For hver gang jeg repeterer kantemønsteret fester jeg 6 masker. Så om bare 398,5 repetsjoner av kantemønsteret er jeg ferdig!

Det skal jo gå, men jeg tror at jeg kommer til å ha et noe anstrengt forhold til utysket lenge før den tid. Vel, jeg har jo et anstrengt forhold til det allerede. Jeg må ta det med meg over alt for å ha tid til å jobbe nok med det, takk og lov for forelesninger på skolen liksom! Der lever jeg i evig frykt for at noen skal være uforsiktige og søle kaffe over det eller lage fingermerker på det eller bare puste på det eller noe. Som om ikke det var nok har jeg ingen formening om hvor langt det egentlig er, og det vil jeg ikke ha før jeg er helt ferdig heller. For alt jeg vet er det fullstendig ubrukelig. Og det vil ikke være ergelig i det hele tatt, etter at jeg har brukt rundtom et år på å få det klart. Neida. Jeg takler det jeg.

Men ferdig skal det bli om jeg så må strikke meg igjennom hver eneste natt de neste ukene. Og skulle det vise seg å være ubrukelig … så har jeg tenkt å bruke det uansett. Og om noen har tenkt å kommentere det, så setter jeg meg på dem! Og putter våte fingre i ørene deres, mens jeg synger Grandiosapizza-sangen!