Jeg drømte i natt at lillebroren min var besatt. Det var skikkelig stress, han var nemlig besatt av spøkelset til en liten jente med ryddemani. Stakkars, lille Øystein, jeg prøvde iherdig å redde ham ut av det, men det var ikke så lett. Da jeg våknet tok det noen sekunder før jeg kom på at det ikke var sant. Ikke bare dette med spøkelset, jeg har jo faktisk ingen lillebror i det hele tatt! Som jeg vet om i alle fall. Selv om lille Øystein var så virkelig i drømmen min at jeg ikke helt ser bort ifra det.

Og så var jeg våken kvart over fem da. Lys våken, og bare besatt av den siste sangen Walk Of The Earth la ut på tuben. Som regel er det ganske god plass i hodet mitt, men det er altså ikke plass til fem spellemenn som synger om bokser laget av ticky-tacky. Og etter å ha forsøkt og dempe lyden i sånn 20 minutter, ga jeg hele prosjektet opp og stakk til skogs med hundene.

Der stod jeg, midt i en regnfull skog klokken seks om morningen og oppdaget til min store overraskelse at jeg ikke var alene. Det var en annen hundeeier på morgentur der, og jeg er sikker på at vi skremte grå hår på hverandre alle fem. Tre hunder, to mennesker og ingen med forventninger om å møte likesinnede der og da. Jeg er glad jeg gikk på do før jeg gikk ut liksom.

Og så var det en ny dag da. Det må jo være en god ting. Vi er en dag nærmere sommerferien enn vi var i går!