Etter å ha mistet tre busser på rad fordi jeg ikke løp fort nok tenkte jeg for meg selv at det hadde vært greit å ha kondis. Dessverre finnes det ingen rask og fantastisk snarvei til styrke og utholdenhet, uansett hva de sier på tv-shop. Så jeg bestemte meg for å gjøre det på gamlemåten; trene. Nærmere bestemt, jogge. Sist jeg bestemte meg for å jogge meg til bedre kondis holdt det i nøyaktig en økt, men en plass må man jo starte. Og starte gjorde jeg. Og så gikk det ti minutter, og så tråkket jeg over. Det er meg vi snakker om! Heldigvis var det ikke verre enn at jeg hinket bortover noen steg og ropte «auåååbeinetmitt», og så innså jeg at det slettes ikke var så ille. Jeg kunne fint jogge videre. Pokker også.

Jeg leste i forkant at intervalltrening skal være lurt. Jeg leste også en artikkel som sa noe sånt som at om du ikke kjøper sko på Löplabbet kommer du sannsynligvis til å ødelegge deg selv for resten av livet ved å jogge, men den valgte jeg å ikke ta meg så nær av. Uansett, intrevalltrening. Du løper en stund, og så har du pause en stund.

Ett minutt jogging, ti minutter pause.

Jeg tar pausene mine alvorlig jeg, og satte stor pris på at noen hadde valgt joggeruten min som dumpingplass for sofaen sin. Og den joggeøkten gikk som en drøm! Jeg ble nesten ikke svett engang. Jeg visste virkelig ikke at jeg hadde såpass god kondis altså, her er det jo bare å peise på! Og jeg vedder på at det ikke tar lange tiden før jeg faktisk kan løpe fra hele bussen. Det er bare å venne seg til synet av skosålene mine!