Jeg var egentlig ganske fornøyd med aktivitetsnivået på påskeferien min. Jeg hadde nådd nivå 83 på Bubble shoot på telefonen og pløyd igjennom The Hunger Games-trilogien og var egentlig ganske imponert over meg selv. Og så ble Sambo og jeg dratt med i slalombakken. Vi har begge to traumatiske opplevelser med t-trekk bak oss, og jeg er jo ganske klar over at jeg har litt fler armer og bein enn de fleste andre har. Og likevel tenkte jeg at hey, DET høres ut som en god idè! Slalom! Jeg har stått på slalom en gang for sånn ti år siden, og det var jo ikke det spøtt vanskelig. Men jeg var så ung den gangen..

Jeg begynte å ane uråd allerede rett utenfor bilen. Da klarte jeg å hekte skiene mine fast i lommen på jakken min, og selv om det var ganske morsomt i starten ble det litt mindre morsomt da jeg fant ut at jeg faktisk ikke fikk dem løs. Seriøst, det burde ikke gå an. Men likevel, bom fast satt de og kom ikke løs igjen før Sambo kom til unnsetning. Skiene var kanskje løse, men jeg begynte å lure på om jeg bare skulle grave meg ned før det var for sent.

Skiene endte nå opp på beina til slutt, og vi var klar for stolheisen. Nuvel, i alle alpinanlegg jeg har vært i (det er hele TO stykker) er det en bratt bakke man må stå ned for å komme til heisen. Hvor teit er ikke det da? Hva med oss nOObsene som ikke vet bak fram på hverken ski eller staver? Vi må foreta ildprøven i det området det er desidert størst ansamling av folk vi. Det gir jo ikke prestasjonsangst. Nå er jeg ikke så innbilsk at jeg tror at alle går rundt og ser på meg hele tiden altså. Men jeg skal love deg at de kikket da jeg mistet fullstendig kontrollen på hele meg og suste rett inn i taugjerdet som var satt opp langs bakken. Jeg valgte å gjøre det ordentlig, og kjørte hodet først rett inn i gjerdestolpen. Sambo sier at de er bevegelige, og laget for å flytte seg i sånne tilfeller. Jeg sier at de er harde som stein, og anser beslutningen om å ta på hjelm som meget fornuftig.

Sambo i heisen. Han er den klatten rett ved stolpen.

Vel på plass i heisen kikket jeg ned på bakkene (de bratte, bratte bakkene) og tenkte for meg selv at dette kommer til å bli en lang dag. Når jeg ikke klarte å forsere den første lille bakken, hvordan i alle dager skulle det liksom gå ned de ordentlige løypene? Svaret er overraskende nok: bra. Riktignok kjørte jeg litt med hjertet i halsen til tider, og ble forbikjørt av alle barna, men ned kjørte jeg. Jeg svingte til og med, og jeg kjørte ikke ned noen på veien! Barna er jeg tøffere enn uansett, de forstår ikke betydningen av beinbrudd og kjører dermed fullstendig uten frykt. Jeg derimot, er visst blitt gammel og skal ikke gjøre nye sprell lenger. (Det fikk jeg klar beskjed om på jobb da jeg fortalte at jeg hadde gått til anskaffelse av longboard. Noe som sikkert blir et innlegg for seg selv, jeg kan ikke se for meg at det kommer til å være uproblematisk.) Det gjør meg definitivt tøffest av alle i bakken, selv om jeg kanskje var den treigeste. Noe jeg ikke var, Sambo fortalte at han på et tidspunkt var havnet bak en dame som «kjørte enda saktere enn deg!». I den anledning vil jeg gjerne få nevne at det er mulig at jeg hadde dagens mest episke fall, men Sambo knuste meg i antall. Så det så.

Løypene vi kjørte i var ganske koselige. Det var skiltet med «familieløyper», men Ingvild som hadde tatt på seg hovedansvaret for opplæringen vår forsikret meg om at det ikke var noen som sjekket at vi virkelig var i familie, så det gikk fint at vi kjørte der. Ingvild er en tålmodig sjel. Jeg var ikke sen om å gi uttrykk for min skepsis til bakkene hun valgte, fordi at de gikk rett ned og så ut som dødsfeller for min del. Men hun bare smilte og fortalte meg at dette nok kom til å gå bra. Ingvild kjører av og til baklengs. Jeg tror hun vet hva hun snakker om.

Konklusjon: Slalom er gøy, og jeg er nødt til å dra tilbake igjen for jeg fikk ikke plukket med meg alle questene som var plassert ut i bakken denne gangen.