Det er noe skikkelig skummelt med å stå på en bussholdeplass med en hel masse folk, og så forsvinner alle inn på samme bussen. En annen enn den jeg skal med. Det får meg alltid til å lure på om de vet noe jeg ikke vet. Tenk om alle bussene har byttet navn, nummer og rutetider? Det er ikke noe å le av, det skjedde meg faktisk en tidlig morgen, og det var kaotisk. Bussemannen påstod at det hadde vært annonsert i avisen i lang tid i forkant. Det er godt mulig han hadde rett. Men papirutgaver av aviser er bare SÅ forrige årtusen, og nettutgaven av lokalavisen får jeg vondt i hodet av. Det viktigste kommer uansett på VG, og de kan fortelle hvem som har fått nye pupper og hvem som ligger med hvem i tillegg. Men bussrutene i Bergen stod det aldri noe om.

Av og til får jeg lyst til å bare gå på den samme bussen jeg også, bare sånn for sikkerhets skyld. Hvem jeg er jeg til å sette spørsmålstegn ved en avgjørelse så mange oppegående mennesker har tatt? Men så kommer jeg på at jeg ikke vet om de er oppegående psykisk, jeg vet bare at de er oppe og går. Og så må jeg forsøke og forklare sjefen min hvorfor jeg er på Osøyro og ikke på jobb liksom. «nei.. altså.. Alle de andre dro hit, da..» blir liksom ikke et velklingende argument i så måte. Vi er vel ikke en saueflokk, er vi vel? Kanskje ikke, men det ser koselig ut å være sau egentlig, når de ikke ligger på en tallerken.

Ni av ti ganger ender det til slutt med at den riktige bussen kommer og alle hjerter gleder seg. Men det er den tiende gangen som bekymrer meg, det er den gangen bussen aldri kommer og bussholdeplassen er lagt ned og bussen er for full og alt som kan gå galt bare gjør det. 

Alt dette har skjedd meg i alle fall èn gang, og derfor er jeg alltid litt småparanoid når jeg venter på bussen. Jeg føler at det er med rette.