En eller annen heldiggris i nabolaget har tydeligvis litt ekstra cash å bruke på øl framover. Av en eller annen grunn føles det ut som om det var skikkelig nære på å bli meg fordi det var på min nærbutikk, selv om jeg ikke engang tipper lotto. Selvfølgelig er det ikke mer nære på enn om det hadde vært en vinner i Trøndelag liksom, men det er litt samme logikken som at skattepenger er penger som bare dukker opp fra ingensteds.

Jeg syntes det var vennligsinnet av vedkommende å vinne i akkurat min nærbutikk, så jeg kunne nyte et kakestykke før jeg satte kursen mot de endeløse trappene opp til blokken min. (jeg er liksom så fornøyd med at vi bor  i første etasje uten trapper, men vi måtte liksom velge den øverste blokken da.) Og så tenkte jeg for meg selv at det må jo være fryktelig praktisk å være lottomillionær. Og at det burde vært meg. Og at .. kanskje.. kanskje skulle jeg tippet i lotto likevel?

Yeah, right. Lynet kan kanskje slå ned to ganger på samme plass, men det gjør altså ikke lottogevinsten. Og flertallet av de som tipper lotto ender med å betale mye mer for det enn de noensinne vinner. Og det gjør at Norsk Tipping har råd til å spandere kake på hele butikken. Ikke nok med at det finnes mange tusen lotto-tapere, men i bunn og grunn er det også de som betaler for vinnerkaken sånn egentlig.

Lottopeeps, you’ve been had. Jeg har ikke tenkt å leve livet mitt som lottotaper i alle fall. Jeg har tenkt å forsyne meg med stykket midt på som inneholder all blomsterpynten, og le godt for meg selv fordi jeg vet at denne kaken er mye mer gratis for meg enn for mange andre!