I helgen kom Renato rekende over fjellet fra Oslo for å riste litt i vinterbleke og vasstrukne bergenser-muskler. Renato har hatt svart belte i brasiliansk jiu jitsu siden tidenes morgen sånn omtrent, og vi var vel en eller to som gledet oss skikkelig til å lære oss noen nye triks. Hvordan går jeg fra «nå-går-alt-på-trynet» til «haha, tok deg» egentlig? Skjønna’kje! Tja. Det tar vel litt mer enn et par timer på en lørdag å lære seg, gjør det ikke? Men et par tips på veien dit fikk vi nå i alle fall med oss. Som at vi ikke har lyst til å gjøre som Mira Craig og sette rumpa i været, men holde hoftene lavt. Og å smile.

"Ikke glem å smile!"

Men man klarer ikke å holde fokuset på å presse teknikkdetaljer inn i skallen uendelig. Jeg klarer i alle fall ikke det, jeg skal jo ikke gjøre noen antagelser for noen andre sin del. (Jeg gjør det kanskje inni meg uansett, men jeg trenger ikke å si det høyt.) De aller fleste blir nok uansett glad for å få leke litt! Har du noensinne forsøkt å fange en svartbelte? Sambo prøvde. Og det så jo bra ut, i begynnelsen i alle fall.

"Ahahaha, tok ryggen din!"

Men så, plutselig..

Uh oh. Han smiler. Få panikk!

Og så bare..

"The Gravity is strong in this one!"

Og mange var de som prøvde, men med ganske like resultat.

"Hvor skal han NÅ da?"

Jadda. Sånn er livet av og til, det er alltid de som er bedre enn deg uansett. Bare husk å smile! Takk for besøket, Renato, vi håper at du kommer snart tilbake.

BJJ-family. Det mest normale bildet jeg har sett hittil av Bergen Grappling.