En kamp i brasiliansk jiu jitsu vil alltid starte stående. Dermed er det litt viktig å kunne gjøre noe fornuftig før man lander på bakken i en haug også, i og med at man vil få poeng for nedtagninger. Jeg blir litt som en hodeløs kylling når jeg må starte stående, og har kommet fram til at det er noe jeg gjør alt for lite av. Det er jo så sliiiitsomt! Men i alle fall, jeg bestemte meg for å dukke opp på stand-up treninger i submission wrestling (som vil si at man har på seg vanlige treningsklær, ikke kampsportpysjen) for å gjøre en innsats.

Det er ikke så lett for en som er vant til å kunne røske tak i ermer og krage på gi-jakken å bare forholde seg til armer og nakker og.. hår. Eller ikke hår. Jeg er rimelig sikker på at det ikke er lov til å feste grepet sitt i håret til motstanderen, selv om det er fristende av og til. I alle fall, jeg sparret med Sambo og bestemte meg helt plutselig for at jeg skulle gå for det som kalles en «double leg» ved å «shoote». Bah, faguttrykk. Å shoote vil si at man raskt beveger seg tett innpå motstanderen samtidig som man synker ned, enten med ett kne eller begge knær i bakken. Da vil man kunne gi hoftene til motstanderen større fart bakover enn beina, så han/hun/den/det ramler bakover. (Newton sa noen interessante greier om det der.) Kort fortalt. For de som er spesielt interessert og ikke forstår hva jeg snakker om i det hele tatt finnes det ti tusen videoer av det på YouTube, å skulle forklare det inngående her vil bare føre til total mental overbelastning i det stakkars hodet mitt. Det er ikke så lett å få det til å gi mening uten illustrasjoner.

Det er som vanlig mange detaljer som må på plass her for at det skal ende med suksess og ikke grining. Hvordan man treffer, for eksempel. Jeg valgte av en eller annen grunn å late som om jeg var en bison, og traff Sambo med hodet først. Det føltes litt som å treffe en betongvegg. Det knaket i nakken og før jeg visste ordet av det hadde jeg landet på gluteus maximus med et smell, og ble sittende å glippe med øynene. Greia er nemlig at ryggen bør være rett over hoftene sånn omtrent, så man treffer med brystkassen og ikke hodet. Og det er helt greit å gjennomføre når vi øver på det i teknikkdelen hvor jeg har all verdens tid på meg, men når det virkelig gjelder og det står en stor koloss foran meg klar til kamp, da er det av en eller annen grunn ikke så lett å huske smådetaljer lenger.

Men man lærer vel av sine feil, gjør man ikke? Etter å ha gått med stiv nakke et par dager og gjort robotdansen hver gang jeg skulle kikke til siden antar jeg at det vil være mye lettere å huske at jeg skal pakke vekk hodet neste gang. For å gjøre det enda lettere for meg selv vil jeg visualisere det:

Ikke sånn:

Men sånn:

Bryst ut, hodet inn og hei hvor det går! Neste gang er jeg sikker på at balansen til Sambo må vike for kraften av Havku i framdrift. Om det mot formodning ikke skulle gå helt etter planen denne gangen heller, får jeg bare følge plan B:

«Fall down seven times, stand up eight.»