Og så var den her igjen da, røytetiden. Den tiden hvert halvår jeg angrer litt på at jeg bestemte meg for å gjøre sofakosehund ut av dyret mitt fordi det plutselig ser ut som om jeg også har pels etter at hun har sittet på fanget. Hår, hår over alt, og alt skal av så sommervarmen ikke blir for mye.

Vanlige klesruller holder ikke til sånt. Gaia kaster bare et blikk på dem, og så kneler de fullstendig i krampegråt. Det er nesten som magi, en bitte bitte liten hund som feller pels i tre ganger sitt eget volum! Hvor tar hun det fra? Er det magi? Kanskje hun rett og slett er en «dog of holding», som kan holde på ubegrensede mengder pels?

Klør gjør det visst også. Dyret klør seg og rister seg, og hybelkaninene vokser og trives. Jeg børster og børster og lurer på om jeg nå snart har nok hår til å strikke noe kult. En genser, eller en elefant eller noe.

Man kan jo tro at en enkel løsning vil være en hund som ikke røyter i det hele tatt. For de finnes. Unix er en sånn en. Men det er en sannhet med modifikasjoner, pelsen er jo der fortsatt, og skal av, man må bare børste den av isteden. Og om man ikke gjør det blir hele hunden en eneste stor floke. Og det holder ikke å børste den sånn dann og vann nei.

Og jeg ville vært irritert. Og forbannet hunder og hår og alt. Men så kommer det en liten rakker og gnur seg opp i fanget mitt mens hun grynter fornøyd. (Yep. Hun grynter, mjauer og gneldrer. Tre i prisen for en!) Og jeg klapper henne fraværende på hodet mens jeg lurer på hva det egentlig var jeg satt og tenkte på.

All hail HypnoGaia!