Jeg bestemte meg for å starte dagen med en joggetur før jobb i dag. Og det var på denne turen jeg ble rammet av en bølge av selvinnsikt.

Jeg liker morninger. Det slo meg helt plutselig. Fuglene sang, solen skinte, blomstene blomstret og jeg er sikker på at jeg så et rådyr eller to. Og jeg nøt det. Og det har vel egentlig vært en trend en god stund. Riktignok er ikke prosessen med å komme seg ut av sengen min favorittdel av dagen. Og under de rette omstendighetene hater jeg verden like intenst som før. Men i hovedsak må jeg bare innse faktumet: jeg er en morgenfugl!

Nå skal det nevnes at det ikke er vanskelig å like verden når den ser sånn ut da:

Men jeg synes likevel det at jeg blid og fornøyd jogget klokken halv syv sier sitt.