Jeg er utrolig fascinert av de som synger introsangene til barnetv-serier. Det er helt fantastisk hvordan noen kan synge om lille Charlie -bjørn og Timmy-tid med en såpass heftig innlevelse og inderlighet altså. Jeg vet ikke om jeg ville klart det, i alle fall ikke på alvor. Ikke uten en fnisepause.

Det høres ut som det er flinke folk også. Men så finnes det så mange flinke folk i rampelyset fra før (vel, det er i alle fall mange som oppholder seg der), og så var det gjerne ikke plass til enda en glætt vokalist. Og før man vet ordet av det synger man om skilpadden Franklin istedenfor å være rockestjerne. Ouch.

Det kan jo selvfølgelig være at det var et bevisst karrierevalg, at noen mennesker bare detter inn til sangtimen sin og ber om å få lære hvordan man synger barnesanger så det høres ut som om man mener det. Jeg liker den tanken bedre, det høres mindre trist ut. Kanskje tankegangen min bare er preget av at jeg har sett for mye One Tree Hill. Ikke at jeg følger med i det altså, jeg har bare sett en episode her og der og endt opp med å se alle sesongene. Tilfeldigvis. Dessuten er det helt slutt nå, så det er ikke noe å tenke på.

Uansett, barnetv. Hvor tar de innlevelsen fra? Er det en innmari fin lønnsslipp kanskje? For jeg tror at jeg også skulle kunnet grave fram innlevelse for den rette summen. Jeg bare klarer ikke å se for meg at den jobben er fryktelig lukrativ. Eller er de bare født entusiaster? Kanskje synger de hver gang de er litt over gjennomsnittet fornøyd. «jeg fikk brunost på skiven! Jeg må synge brunost -på-skiven-sangen! » Det høres mer ut som Knutsen og Ludvigsen egentlig.

Jeg så en gang en britisk barnetv hvor damen som hadde det laget et dikt om gelé. Det gikk omtrent sånn:»Wibble, wobble, wibble, wobble, jellow on a plate!». Liker barn sånt altså? Jeg følte det nesten litt fornærmede mot mitt intellekt. Men bare nesten. Og så var jeg godt over 20 år også, så man kan jo argumentere for at jeg er litt utenfor målgruppen. Men noe må jeg jo se på før jeg legger meg, og alle vet at det er leggetid etter barnetv.

Det var ikke sånn da jeg var ung. Da hadde vi Fragglene som sang duetter med rottene til søppelhaugen. (skumleste barnetvkarakteren noensinne, bortsett fra beverene i Narnia. Gjett hvem som måtte vente ett år med å se resten, forresten.) De hadde mye lurt for seg altså. Til gjengjeld hadde vi også tøydukke Anna da, som ikke var fullt så oppegående. Og Titten Teit.

Konklusjonen er vel kanskje at jeg bør slutte å se på barnetv snart. Og at om det skulle vise seg at barnetvsynging faktisk er godt betalt, så er ikke ære og berømmelse sånn superviktig. Det er i alle fall hakket over sjampo og rynkekrem!