comment 0

Havkus lykkelige dag.


Se hvilken morgenstund.
Solen er rød og rund.
Nina er gået i bad
og jeg spiser ostemad.
Livet er ikke det værste man har
Og om lidt er kaffen klar.

Blomsterne blomstrer op.
Der går en edderkop.
Fuglene flyver i flok
når de er mange nok.
Lykken er ikke det værste man har
og om lidt er kaffen klar.

Dette er altså utsikten fra Løvstakken klokken åtte i dag tidlig. Og noen hvitveis jeg fant klokken kvart over syv. Det var fuglekvitter og sol, grunn nok til å være ute så tidlig tenker du kanskje. Men det var ikke derfor. Vi spoler tilbake en times tid, til rundt klokken seks. Til da villdyret våknet, og ikke ville være våkent alene. Ikkenoe er som å våkne til rautingen av en høyløpsk tispe som vil ut og finne mannebein! Til vanlig vil jeg tenke at oppførsel som er unødvendig og teit fra de firbente er noe jeg overser, fordi ofte kan oppmerksomhet fra meg være forsterkende – uavhengig av hva slags oppmerksomhet det er. (Gjett hvorfor bikkja mi bjeffer så heftig liksom. Det var jommen lettere å forsterke enn jeg trodde.) Men dette er ikke vanlig, dette er unntakstilstand. Det er løpetid og jeg kan overse det alt jeg vil, men bikkjeskinnet  kommer likevel til å stå i stua og raute av hjertens lyst. Til dommedag om det skulle være nødvendig. Og hun holder på til vi står opp, samme hvor mange timer det måtte ta. På et eller annet tidspunkt er vi jo faktisk nødt til å stå opp, selv om det kanskje kan virke som belønning for idiotien hennes. Men jeg tror ikke det. Etter syv og et halvt år er dette fortsatt bare tussetakter hun viser i løpetiden.

Misforstå meg rett, jeg liker å stå opp litt tidlig i helgene og få noe ut av dagen. Men klokken seks har jeg lyst til å sove, uavhengig av hvilken ukedag det er. Men man kan ikke alltid få alt man vil i livet, og etter en time kastet jeg inn håndkleet og innså at jeg ikke kom til å få sove mer, og at den eneste måten å få dyret til å holde kjeft på var å ta det med ut. Slitne hunder har ikke energi til å klage, i alle fall ikke i teorien. Ut i skogens dype, stille ro bar det. Bildene av skogens dype, stille ro ser kanskje idylliske ut, men de ble alle sammen akkompagnert av sytingen til en hund som ikke hadde ro nok i kroppen til at jeg skulle stå stille. Seriøst! Hold nå kjeft!

Men det er klart, vi hadde jo ikke tid til å stå stille. Så lite tid, så mange gresstuster å tisse på liksom. Beklager til alle hanhunder som tar turen etter oss i dag, Gaia har markert sin kåthet over hele Løvstakken og det gjør det sikkert ikke så veldig lett å være dere. På en annen side, det er ikke lett å være meg heller så det er en viss rettferdighet i det. For jeg er sliten og motivert til å lese til eksamen, Unix har inntatt horisontalen på yndlingsputen sin – mens Gaia? Hun står midt i stuen og ser på meg med kulerunde øye. Og syter. Kom igjen nå, du er sliten innerst inne, er du ikke?

Kanskje lesesaler har noe for seg likevel. Men jeg vet ikke om jeg får lov til å ta med sofaen min til lesesalen, and I’m ever so comfy. Og om en ukes tid er det verste over. Bare en liten uke til med løpetidsmas. En dråpe i havet.

Jeg kommer til å bli gal.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s