comment 0

Honk if you’re about to run me over.


Det er liksom bare en god halvtimes spasertur til skolen, men på veien dit må jeg forsere en hel masse hindre. Bruer, syklister, bilister, fotgjengere – alt mens jeg balanserer en kaffekopp i hånden og har hodet godt plantet i Narnia. Det pleier å gå bra, med mindre jeg møter andre som meg. Jeg har, for eksempel, front-til-front kollidert med en annen fotgjenger midt på Puddefjordsbroen. Begge to forsøkte å gå over broen med paraply, noe som gjorde at ingen egentlig hadde sikt framover. Det viser seg at sikt framover er ganske nødvendig.

I dag skulle jeg over et fotgjengerfelt, men i det jeg nærmet meg ble jeg distrahert av speilbildet mitt i et vindu. Det viste nemlig at ryggsekken min var i ferd med å trekke skjørtet mitt til ganske uanstendige høyder bak, og jeg ble øyeblikkelig grepet av vill frykt for å bli en av dem jeg pleier å småle av når jeg er på mine observasjonsrunder i byen. «Mehehe, håpløst, hun har skjørtet sitt oppetter ryggen og ser ikke ut som hun aner noenting!» liksom. Shait. Jeg fortsatte ferden mot fotgjengerfeltet mens jeg hadde halve oppmerksomheten mot å trekke i skjørtet og resten mot møtende trafikk. Og det så helt greit ut, bilen som kom kjørende hadde bremset godt ned så jeg trygt kunne passere.

Jeg så ikke uglene i mosen før jeg var midt i veien og skjørtet var på plass. Bilen hadde trillet fram til fotgjengerfeltet, men den hadde ikke stoppet. Sakte men sikkert sèg den mot meg. «Den stopper jo», tenkte jeg, «når som helst nå stopper den jo». Heldigvis tok jeg ikke sjansen på det, men stupte i sikkerhet på fortauet og snudde meg iltert for å hytte med neven mot bilen. (Det er alt for lite hytting med neven i dagens samfunn, så jeg prøver å gjøre det så ofte jeg kan. Til og med pappa har gått over til å vise finger til trailere han blir sint på i trafikken, isteden for å bruke den gode, gamle knyttneven.) Det kunne jeg bare spare meg, viste det seg. Bilen trillet sakte videre i akkurat samme farten som den hadde holdt hele veien, og bak rattet satt en gammel mann med all oppmerksomheten rettet.. wait for it.. BAKOVER. Merk det jeg sa tidligere om at sikt framover er ganske nødvendig liksom. Han var tydeligvis ikke enig, han satt halvt vridd i setet og kikket bakover, og egentlig er det jo imponerende at han klarte å kjøre såpass rett framover. Det var bare litt problematisk at jeg var midt i veien da han kjørte framover, i alle fall for min del.

Nuvel, jeg har nesten blitt kjørt ned i fotgjengerfelt før jeg. Forrige gang var det en taxisjåfør som så at jeg var der, men bare ikke brydde seg. Tid er penger, må vite! Han holdt mye høyere fart også, jeg ser liksom for meg at å bli påkjørt av den gamle mannen ikke ville ført til alvorlige skader fordi hastigheten has bare var litt raskere en gange. Likevel tror jeg at det aller beste hadde vært om vi gikk tilbake til hest og vogn, hester går det an å skremme til å springe andre veien. Det vil bli et fullstendig kaos av veltede vogner og hestemøljer den andre veien riktignok, men jeg kommer meg helskinnet over veien – og det vil alltid være mitt hovedmål.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s