Jeg har fått en ny bestevenn i boka om spesialpedagogikk. Den er med meg hvor enn jeg går. Den er også tilfeldigvis den aller største skoleboka i flokken, så jeg må berømme meg selv for det valget.

Spespedboka og meg mens vi jobber med brunfargen. Det var bare middels suksessfullt. Boka hadde ingen synlig endring i farge, og jeg hadde helt glemt dette med blek huds behov for solkrem, så jeg så mest ut som Rudolf. Velvel, det kunne vært verre – han smaker i alle fall godt selv om han ser teit ut.

Vi henger sammen i tykt og tynt, og vi drømmer til og med om hverandre om natta. Jeg drømmer i alle fall om Spespedboka, og jeg kan ikke tenke meg at jeg betyr mindre for den.

Spespedboka og meg på bussen. Her sammen med blyanten jeg bruker til å merke meg viktige ting med. Den stjal jeg av min lille niese på to år ved et uhell, men jeg har tenkt at hverken karma eller Skammens Øye kommer til å ha noen effekt på innlæringen. Dessuten glemte jeg igjen hårbøylen min hos henne, så hun fikk noe igjen for det. Den bruker hun etter sigende som solbriller, jeg antar at det er en sånn der fæsjen steitment. Jeg kan ikke så mye om sånt og tør ikke uttale meg lenger, det var alt for pinlig sist jeg komplimenterte en liten jente for kjolen hun hadde på. Hun satte hendene sine i hoftene, så foraktlig på meg og sa «det er en TUNIKA» med et svært oppgitt tonefall. Riktig.

Spespedboka ville aldri fått meg til å føle meg så dum. Om det er noe jeg ikke helt forstår så gjør det ingenting, for det blir gjentatt en fire-fem tusen ganger til senere. Jeg antar at de tok den delen om at «læring som skal sitte må repeteres» ganske alvorlig.

Spespedboka og meg på jobb, med kaffen og stor tiltro til at verden egentlig er et godt sted å være. Om jeg mot formodning skulle klare å la være å lære meg noe av alt dette så har jeg i alle fall treningsutbytte av å drasse rundt på boka!