Det er ikke så ofte jeg får lov til å være noe annet enn myk trafikant, og som regel synes jeg også det er ganske mye arbeid å sitte bak rattet. Det er andre tullinger ute å kjøre over alt, og parkeringen rundt omkring er ofte såpass kreativ at alt annet blir vanskelig. Men.. Noen ganger er det ålreit. Søndager er ålreit. Søndager klokken syv, nærmere bestemt, er det akkurat passe antall andre biler ute på veien.

Folk ellers på veien er så sure! Om jeg hadde stoppet bare bittelitt for å ta et bilde når som helst ellers på dagen, så ville det blitt et hylekor uten like av tuting og banning og bråking. Og det hadde ikke hjulpet om jeg ba dem ta en chill-pill, av en eller annen grunn er det utrolig mange som bare blir hissigere av det rådet. Hvor skal de hen i den farten? Skal de virkelig leve hele livet med å haste fra en plass til en annen, uten at de noensinne stopper for å lukte på blomstene? Eller ta bilde av rare ting?

Nuvel. Denne søndagsmorningen var helt perfekt, med strålende sol og tom vei. Det var så stille at jeg nesten begynte å tro at apokalypsen hadde kommet og gått mens jeg sov. Den tanken ble knust av en rutebuss som kjørte forbi, jeg tror ikke det finnes noe som er mindre post-apokalyptisk en en rutebuss. Men det var egentlig like greit. Det er godt å se at selv nå om dagen, med alt vi skal gjøre og alt vi skal rekke, så kan verden være helt stille og søvntung. Og det er så vakkert at hadde det ikke vært for at jeg holder på å lage fiskeboller til middag så hadde jeg blitt rent poetisk.

Men jeg tror ikke det finnes noe som er mindre poetisk en fiskeboller, selv om jeg får helligdagstillegg for å lage dem. Fiskeboller er ålreite uansett.