Det er mange stemmer i hodet mitt som snakker samtidig, nesten hele tiden. De tier nesten aldri stille, snakker konstant om ting  jeg har, skal eller bør ha gjort. Selv når jeg sover klarer de å snike inn strøtanker som gjør at jeg drømmer en rar blanding av jobb, skole og bryllup. I natt drømte jeg at jeg ved en feiltagelse strikket brudesløret i blått og svart med flaggermus. Det var sinnsykt kult, men.. det stod ikke helt til kjolen. Det stod mye bedre til kråkereiret frisøren gjorde av håret mitt i drømmen. Bak alt dette igjen ligger fortellerstemmen som forsøker å gjøre alt jeg gjør i hverdagen om til et kåseri.

Jeg innså på morgenturen i dag at istedenfor å nyte stillheten og sola gikk jeg og planla dagene framover, kvernet på jobbting fra i går og i det hele tatt var et helt annet sted enn akkurat her og nå. Så jeg bestemte meg for at nå var det nok. Nå skulle alt annet skyves vekk, og alt fokuset mitt skulle være på naturens undre, og så kunne jeg hente hverdagen tilbake igjen når jeg var vel nede. Rett og slett meditasjonstrening på morrakvisten. Det viste seg å ikke være så lett.

Måltidsstemmen: -Jeg lurer på om vi har noe som fungerer som niste i dag. Jeg synes jeg så hytteost i kjøleskapet, men er matboksen min ren? Kanskje jeg kunne..
Meditasjonsstemmen: -Shh! Hør på fuglene i stedenfor! Og se på den vakre blomsten i skogkanten!
Måltidsstemmen: -Kan den spises? Alt kan spises og drikkes. I alle fall èn gang.
Meditasjonsstemmen: -Nei, vi skal bare se på den. Uten å tenke.

Stillhet.

Skolestemmen: -Om jeg går rett hjem og lufter hundene rekker jeg å lese i noen timer før konserten. Og så kan jeg begynne å ta notater i morgen, og ha dem klar til sånn, torsdag, kanskje?
Meditasjonsstemmen: -Unnskyld, men vi er litt opptatt her nå. Vi ser på den blomsten der.
Skolestemmen: -Ah, åja, beklager. Blomsten. Hvorfor gjør vi det?
Meditasjonsstemmen: -For å få ro i sjelen!
Skolestemmen: -javeeeeel ja, du får virkelig unnskylde. (mumler) seriøst, pms eller?
Meditasjonsstemmen (skarpt): -Hva sa du?
Skolestemmen: -ikkeno.

Stillhet igjen. Noen hoster litt. Lyden av føtter som rører rastløst på seg.

Jobbstemmen: -Skrev jeg ukesrapporten i går egentlig? Jeg gjorde vel ikke det? Nei. Rekker jeg det før jeg går tro?
Meditasjonsstemmen, litt frynsete i kantene: -Nå er det NOK! Se på den pokkers blomsten og hold kjeft!
Hundestemmen: -Kanskje jeg rekker å klippe bikkja før jeg går også?
Hygienestemmen: -Jeg kan sette en hårkur samtidig, så blir det effektivt!
Måltidsstemmen: -Og så kan jeg spise med den andre hånden, så slipper jeg å bruke tid på det senere.
Meditasjonsstemmen: -STILLE!! BLOMSTEN! NÅ!

Det blir stille igjen. Så høres plutselig en gammel, rusten stemme som ikke har vært i bruk på mange år:

Biologstemmen: -Det er bare en helt vanlig anemone nemorosa. Den kan ikke brukes til så mye, og ikke er den spesielt pen heller.

Sånn går nå dagene. Er det vanskelig å nå igjennom til meg av og til? Du får bare prøve å snakke høyere så kanskje jeg hører deg. Eller kanskje du bare blir satt på vent en liten stund, til jeg har fått tenkt ferdig. Eller til sommerferien kommer.