Da vi så at Black Sabbath hadde tenkt å ta turen til Norge i fjor, skrapte vi sporenstreks sammen det vi hadde for å få tak i billetter. Slik vi så det var det nå eller aldri. Ingen av oss hadde vært på konsert med dem før og skulle vi få det med oss tenkte vi at vi måtte gjøre det nå, før de sparker bøtta hele gjengen. De er legender liksom, vi kunne ikke la den sjansen gå fra oss. Derfor var det litt for ironisk at det skulle vise seg at Tony Iommis står med en fot i graven allerede. Nuvel, jeg for min del syntes Ozzy and friends var et godt alternativ, man kan jo ikke bli sint for at den kreftsyke mannen blir hjemme liksom.

Har du noensinne lurt på hva som skjer mellom klapp? Dette, omtrent.

Konserten var rett og slett bare gøy. Ozzy, the prince of darkness i egen person, så bare utrolig glad ut der han jogget rundt på scenen, litt som en bestefar høy på sukker. Um, eller høy på noe i alle fall. Han fikk leke seg med fyrverkeri, skumslanger og vannbøtter og så ut som han hadde det storveis. Jeg for min syntes oppriktig synd på de som stod på Golden Circle hver gang han kastet vann på dem, det var bikkjekaldt og jeg tror ikke jeg ville ha overlevd kaldt vann i tillegg liksom.  Og så kom Slash og Geezer og Zak Wylde, og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld.

Publikumsmessig var det en sosial studie uten like altså. Alderspennet var fra små-goth til vintage rocker, og påkledningen var like variert. Fra de som hadde kledd seg ut som Ozzy til en frøken som kom trippende i høye heler, skjørt og dressjakke. Det hele startet litt mindre lovende da en fyr fant det for godt å tasseopp til Sambo og nappe ham i skjegget. Sambo så ikke riktig fornøyd ut med det, men fyren valgte heldigvis å forsvinne i mengden rett etterpå. Seinere på kvelden dukket han plutselig opp igjen, og stod rett ved siden av Sambo en god stund, ganske tett på – litt som en personal space-invader. Jeg lurer litt på om han rett og slett ble litt småforelsket i Sambo jeg, han er jo en kjekk, ung mann så det ville ikke vært urimelig. Jeg slapp heldigvis å ta fram utestemmen, og Sambo ble med hjem uantastet.

Det var uansett ikke så lenge vi klarte å ha fokuset på denne fyren, for rett ved siden av oss stod det en bestemor med lang, grått hår og rocket, headbanget og så ut som hun hadde tidenes beste kveld ute fra gamlehjemmet. Det var mye mer liv i henne enn i noen av de andre som stod rundt henne, og hun overskygget alt annet en stund. Det var helt umulig å ikke glede seg med henne, hun var så utrolig lykkelig. Sånn vil jeg bli når jeg blir gammel også.

Konsertidiotene var det jo selvfølgelig mange av – de som er for fulle/høye/teite til at de klarer å tenke noe som helst. Heldigvis var det noen som startet et jenka-tog, og det hoppet alle konsertidiotene rundt oss på og dermed forsvant de dansende inn i publikumsmengden. Jeg ser for meg at det er en avansert måte å tynne ut publikum på, de danser bortover og har det dritkjekt, og plutselig har de danset seg til utsiden og lurer på hva som skjedde. Og den som startet toget har plutselig på seg en vaktskjorte og forkynner at de nok må ta seg en runde hele gjengen.

Alt i alt var det verdt å ofre et par timer søvn på dette altså. Jeg får heller bare holde koffeininntaket høyt i dag!