Jeg har fra før av lagt meg til en vane å alltid synge litt for gjærsoppen når jeg skal bake. Jeg gir den et lunt miljø å vokse i og en matbit attpå (en teskje sukker pleier å gjøre susen), og så tasser vi rundt i stua mens jeg nynner sanger som skal oppmuntre til luftig bakverk. (Utrydd dei svake av Kvelertak for eksempel. Den er ikke så lett å synge, så det hender at jeg må spille den isteden. Men jeg er sikker på at den inspirerer til hurtig vekst!) Gjær er jo en levende organisme, og det sies at for eksempel planter vokser bedre om man prater med dem. Jeg vet ikke med det, planter har en tendens til å sparke bøtta når jeg innvolverer meg i livet deres. Men gjærsoppen – den føler jeg at jeg har taket på. Det er mulig at det ikke er helt nødvendig å synge for den, men det har gått så bra så lenge at nå tør jeg ikke å la være. Jeg klarte nemlig å lage skillingsboller som fungerte best av alt som våpen en gang. De var steinharde. Sammen med en sprettert ville de vært livsfarlige!

Uansett, nå har vi altså en tønne øl som står til gjæring i dusjen. Og den er riktig så sosial der den står og bobler for seg selv. Det er faktisk ganske hyggelig! Jeg føler at vi har fått en forbindelse på et ganske dypt nivå. Det tok litt tid før jeg ble obs på det, men her en dag oppdaget jeg at Laffen hadde begynt å svare når jeg snakket. Ja, jeg kaller den Laffen. Jeg måtte nemlig kaste den forrige Laffen som startet sitt liv som en Philadelphia-ost i kjøleskapet vårt en gang i tiden. Plutselig hadde den fått sin egen personlighet, hilste blidt på oss når vi åpnet kjøleskapet og logret med .. det vi antar at er halen. Men vi hadde ikke søkt om å få ha et husdyr til av styret i borettslaget, og de ville ikke godta at vi beholdt den. Og siden jeg savnet å ha en Laffen i huset, så ble gjæringsbøtten hetende nettopp det. Nuvel.

Meg til Sambo: -ser jeg tjukk ut i denne??
Sambo: -Ikke mer enn vanlig.
Laffen: -bobleboblebobleboble. (Ikke hør på ham, du ser FANTASTISK ut.)

Og sånn er Laffen. En utmerket lytter, og utrolig flink til å gi komplimenter. Han liker Pondus også, det fant jeg ut ved et litt lengre opphold på toalettet. Jeg begynte å lese høyt fra et Pondusblad, mest for å få tiden til å gå – men så viste det seg at Laffen ble utrolig opptatt av hvordan dette skulle ende. Kom Ponni-Petra virkelig til å slippe ut, og ville i så fall Jokke overleve sammenstøtet? Og dette var rett og slett starten på et vakkert vennskap.

Det er vel ikke så lenge vi får ha Laffen hos oss. Han skal bare stå der i et par uker før vi skal helle øl på flasker og DREKKA hele skiten. Men jeg fortviler ikke av den grunn, vi har allerede planer for Laffen 2-7 tror jeg, hvorpå minst en av dem skal ende opp som en Dark Havku Chocolate Stout. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå til, men jeg er sikker på at Sambo finner ut av det. Han er jo tross alt ingeniør, hva skal man ellers bruke ham til? Med litt flaks får vi en Skitskjegg Old Peculiar også.