Nei. Jeg har ikke alt klart til bryllupet, jeg har mistet oversikten for lenge siden og satser på at noen andre finner den. Plutselig skulle jeg kunne et pensum langt som et vondt år og det er uansett lenge til bryllupet. Lenger til enn eksamen i alle fall.

Nei, jeg har ikke blitt ferdig med brudesløret. Om jeg fortsatt sitter og strikker på det når du spør, så ville jeg tenkt at det var ganske selvsagt. Om jeg har mye igjen eller ikke er ikke et spørsmål jeg kan forholde meg til på nåværende tidspunkt. Det er vanskelig å strikke mens man leser, og eksamen var plutselig rett utenfor døren og krevde passasje.

Nei, jeg er ikke forberedt til eksamen. Jeg er aldri forberedt til eksamen. Jeg kan ingenting til det motsatte er bevist og jeg tror aldri jeg kommer til å stå før det er bevist heller. Jeg hater skolen og vil aller helst bare gi opp hele skiten og bo i sofaen for resten av livet. Der kan jeg drikke øl til frokost, slippe å vaske håret og se på slankekrigen mens jeg spiser snop.

Og det er med denne holdningen jeg går mot siste dag i gruppearbeid i morgen. Stakkars, stakkars gruppen. Etter å ha måttet forholde seg til meg en hel dag er det mulig de har god bruk for samtaleterapi, så om det er noen i klassen som interesserer seg mye for det er det bare å finne oss. Dere kan bruke dem som prøvekaniner. Om dere føkker dem opp istedenfor å hjelpe dem så er det ikke så farlig, dere har ikke ødelagt noen ferdige terapeuter liksom.

Og nå: ADL!