Det er litt antiklimatisk når eksamenen man har jobbet for fullt med i det siste avsluttes med langvakter på jobb. Den herlige følelsen av endelig å ha sluppet fri fra bøkenes klamme grep, FRI! …og så – præææhææ, not. Alt fokuset de siste ukene gikk på å overleve fram til eksamen og etter det var det bare å legge beina på bordet og nyte skolefri. Men det jeg ikke tenkte så mye på var jo at det krever like mye å gå på jobb selv om man har fri fra skolen. Vel kanskje ikke like mye siden jeg ikke trenger å bruke pausene på faglitteratur, men jeg må like tidlig opp om morran og jeg må gjøre like mye på jobb. Argumentet om at jeg jo har skoleferie nå, og dermed ikke trenger å gjøre like mye som alle andre falt av en eller annen grunn ikke i god jord.

Når jeg tenker tilbake skulle jeg sørget for å få nok søvn, rett mat, strukturerte arbeidsbolker og fysisk fostring. Men da ville jeg jo ikke fått den tradisjonelle, paniske følelsen av å klemme mest mulig stoff inn i hodet på minst mulig tid og på mest mulig koffein. Og det er jo ikke eksamen før den første kannen med kaffe ikke er nok lenger og du begynner å tygge kaffepulver som om det var skrå for å føle noe, bare noe annet enn trøtthet.

Men behagelig er det ikke. Jeg har en ambisjon om at jeg skal begynne å lese til neste eksamen nuh, bare for å ha så god tid som mulig til å lære meg alt jeg skal. Slik at når klokken begynner å nærme seg kvart på oh shit så kan jeg ta fram Hawai-skjorte og piña colada og bare så smått repetere litt på det jeg allerede har lært meg utenat. Men jeg tror ikke jeg lurer noen. Jeg tror at det eneste jeg kommer til å kunne utenat når den tiden nærmer seg fortsatt vil være to-gangen og elleve-gangen. Det var dager det, den tiden da behørig kunnskap i multiplikasjonstabellen fikk både foreldre og lærere til å klappe begeistret i hendene, og alle var storveis imponert om jeg klarte å ikke forveksle b’en og d’en. (Har jeg lært det nå? Mente jeg å skrive b’en og d’en, eller skrev jeg i mitt hode d’en og b’en? Det må dere bare leve med at dere aldri får vite..)

Den tid den sorg. Om bare seks bittesmå dager og 70 arbeidstimer har jeg tre uker fri og kan bruke så mye tid som jeg bare vil til å stirre tomt i veggen og vegetere. Jeg elsker å vegetere. Og jeg tror det er like greit å ikke gjøre så mye annet, for om bare noen få korte måneder braker det løs igjen.