Æ kainn bake. Jeg kan faktisk det. Jeg er dronningen av alt som er søtt og fylt med sjokolade, og jeg kan trylle fram bakverk så proppet av kalorier at du ikke egentlig trenger å spise resten av året. De kaller meg baking Queen – vel, jeg tvinger folk til å kalle meg baking Queen, men det er bagateller. Det er uansett ingen som protesterer for heftig. Det er ingen som er uenig i at det smaker godt. Men jeg har aldri vært noen kunstner, og selv om kakene mine ikke akkurat ser stygge ut, så er de ikke mesterverk heller – de er kaker, rett og slett.
Sjokolade og jordbær, man kan jo ikke akkurat trå feil med det liksom. Legg til litt kaffe, og jeg kan dø lykkelig. Men så har vi det svigerinnen min lager da. Det kan se omtrent sånn ut:
Lille speil på veggen der, hvem er vakrest på benken her? Jeg vet ikke om jeg gidder å høre svaret engang. Ikke er hun høflig nok til å lage kaker som smaker dårlig heller, og på toppen av det hele er hun smart, pen og skikkelig grei. Hva skal man gjøre med sånt? Jeg vet ikke om jeg har noe annet valg enn å ta av meg hatten, bøye meg i støvet og innse at dronningen av kake i denne familien rett og slett ikke er meg.
Eller miste hennes kake ut vinduet på bilen.
leikeland 
Kakene dine er mer enn imponerende nok, vi drømmer om å kunne lage slike kaker. Mellom meg og fruen besitter vi en anselig samling doktorgrader, i tillegg påberoper vi oss å være intelligente, pene og av og til hyggelige. Men bake, bake kan vi ikke. Vi har prøvd mange ganger, og vi har feilet brutalt hver gang. De ser ikke bra ut, og smaker overhodet ikke godt. Vi mistenker at kakebaking er et medfødt talent og kan ikke læres.