Og så var vi her igjen.

Kjent utsikt dette her nå altså. Jeg gikk nå til tanntrekkingen min godt forberedt på en kjip ettermiddag med mye selvmedlidenhet og lite mat jeg, men det ser ut til å bli en skuffende affære – eller en gledelig en alt ettersom. Jeg har hørt så mange skrekkhistorier om visdomstenner som eksploderer, vokser inn i røttene på de andre tennene eller ligger på kryss og tvers. Og siden jeg hittil har klokket to svært udramatiske visdomstanntrekkinger, så var jeg forberedt på at denne skulle være min tur. Ikke at jeg egentlig husker så mye fra forrige gang, bare at jeg hadde intenst lyst til å la være og gjøre det om igjen. Men jeg hadde enda mer lyst til å slippe betennelse altså. Nuvel. Dette var enda mindre dramatisk en sist, det var ingen røsking innvolvert i det hele tatt jo! Sist hadde jeg en oppfatning av at tannlegen hang etter tannen med hele kroppsvekten sin, mens denne gangen holdt det med mild rugging. Tror jeg. Det kjentes sånn ut i alle fall, men jeg tror ikke jeg er det beste vitnet akkurat der siden den siden av ansiktet var ganske nummen. Og plutselig var tannen ute, lenge før jeg rakk å bli bekymret engang. Jeg er imponert! Herr Sande kan godt få trekke ut alle tennene mine han, om det er sånn det skal være. Ja, om det ikke hadde vært for at jeg kanskje trenger dem et par år til da. Nuvel. Good riddance for denne i alle fall!

Her er rakkeren. Telefonen min syntes den var så avskyelig at den nektet å ta et klart bilde av den. Jeg er mer fascinert jeg, spesielt av hvor heldig jeg er. Jeg er velsignet med total mangel på sprøyteskrekk, tannlegeskrekk, har totalt ukompliserte visdomstenner og en særs kjekk Sambo. Snakker om å bli født med gullskje i munnen. Hvorfor jeg tok med meg tannen hjem? Fordi jeg alltid har hatt lyst til å sjekke hva som egentlig skjer med en tann om man legger den i et glass med cola! Jeg er bare nødt til å teste. Eller bruke den som ørepynt. Jeg har ikke helt bestemt meg enda.

Hittil går altså alt overraskende greit, men så har jeg fylt på en smertestillende for sikkerhets skyld. Som jeg kjøpte av en snill apotekdame. Hun kikket på resepten og på pakken og sa: «Denne må du huske å ta god tid før du spiser. Men du skal vel uansett ikke spise på en stund, du!» og så lo hun. Ha. ha. ha. Nei for tenk at jeg skal ikke det. Og siden jeg var smart nok til å innse det så var jeg på hotell og spiste frokost i dag tidlig. En stor porsjon varm mat, fire porsjoner frokostkake. Det bør holde ut dagen, det! Og så er jeg helt sikkert klar for trening på fredag igjen. Full marsj framover!