Det er sommer i luften, og byen fylles opp av ekshibisjonister som gjerne vil vise fram kunstene sine. Sjonglørene, de som bare spontant går på slakk line, gatemusikantene og en og annen gruppe kampsportutøvere. Eller, rettere sagt, capoeira-gjengen. Jeg har ikke egentlig sett noen andre enn dem når jeg tenker meg om. Men capoeira altså, det er ganske stilig å se på, når de som kan det gjør det vel å merke. Vi har innimellom noen elementer av det i oppvarmingen vår, og jeg kan med en gang si at det ikke er fullt så stilig å se på når jeg gjør det. Jeg tror fullt og fast at jeg ble født med beina opp og hodet ned, og det er den malen min kropp har tenkt å følge uansett hva jeg måtte ønske. Siden jeg aldri har vært redd for å se teit og litt patetisk ut gjør jeg gjerne et forsøk, i håp om at jeg kan bringe fram et smil på leppene til en og annen – men jeg har ikke større mål enn det.

Men noen ble altså født med en helt annen dose tyngdekraft enn jeg fikk utdelt, og har evnen å kunne flyte rundt med hodet ned og beina opp i evigheter. Og for oss som er bedre plantet på jorden (i alle situasjoner utenom når noen prøver å sweepe meg, arg) er det virkelig en nytelse å se på.

Kanskje ikke det bildet som representerer sporten best, her ser de mest ut som en gjeng folk i pysj som liker å stå i sirkel. Men de var flinke altså! Det var bare så veldig vanskelig å få et ordentlig bilde av noen som bare aldri står i ro, spesielt med mobilkamera. Spesielt når jeg ikke gadd å bevege meg nærmere fordi jeg plutselig fikk et heftig anfall av latskap. Men hvor flinke de nå enn var så var det noen som nonchalant stjal showet ganske lett. Og det var den lille toåringen (eller noe sånt, jeg har ikke peiling på barnealder. La oss bare konstantere at det er et menneskebarn i alle fall.) som helt klart bestemte seg for at han også skulle holde på med capoeira.

Sorry folkens, men liten og søt slår stor og atletisk hver eneste gang! (flaks for meg, eh?) Knerten hadde nemlig lært seg å stupe kråke, og det var bare helt umulig å ikke bli imponert. Selv om han ikke hadde på seg pysj. Det var magisk. Jeg kan stupe kråke jeg også, men jeg tviler på at noen ville giddet å ta bilde av det liksom. Sambo har ambisjoner om at jeg skal lære meg makako når som helst nå, men det skyldes nok mest at han har fått stengt av lufttilførselen til hodet litt mye på trening. Jada. når som helst nå. For en femtilapp og en stratos er jeg villig til å filme forsøkene og legge det på youtube!