Det var et par som var mistroiske til at jeg skulle klare å bake to kaker selv til mitt eget bryllup. Jeg er alltid sikker på at jeg kan klare nesten alt, bortsett fra makako, så jeg tenkte «omg lol» og bare regnet med at det gikk jeg. To kaker jeg aldri har bakt før til og med, uten at jeg gadd testbake noen av dem. Baller av stål, I tell you! ( Eller var det nerver av stål?) Og det gikk såfintså. Første ostekaken gikk glatt, jeg så tidsnok at formen jeg hadde var mye mindre enn oppskriften sa, og dermed tilpasset jeg fyllmassen, heiv den i ovnen og satte i gang med neste ostekake. Jeg sjekket der også hvor stor formen skulle være, diameter ca 20 cm? yep, det var det jeg hadde. Men enten så er cm i USA lenger enn cm i Norge ellers så løy oppskriften, for formen jeg hadde var alt for liten. Hvordan jeg oppdaget det? Jo, etter at jeg hadde slumret på sofaen i en halv time slo jeg øynene opp og undret for meg selv hvorfor det var tåke inne i leiligheten. Det pleier det ikke å være. Svidd luktet det også.

Uh oh.

Og joda, denne kaken hadde vokst litt vel mye, og deler av den hadde rømt og holdt på å stekes i bunnen av ovnen. Man kan si at dette er min egen feil, fordi jeg burde forstått at formen var litt vel full. Grunnoppskriften var jo egentlig den samme som i den andre, og der tenkte jeg meg til at den var for full liksom. Men jeg velger å skylde på alle andre jeg, det er så mye lettere. Uansett, den vakre ostekaken med hvit sjokolade og hjemmelaget bringebærsaus hadde altså vokst ut av formen sin.

Og den var brun på toppen. Egentlig skal den være hvit med rødt mønster, men denne var brun på toppen og fortsatt flytende. Hva gjør man da? Får panikk, lager en helt nye eller.. gir en god beng i hele skiten? Jeg vurderte å lage en ny. Men så kom jeg fram til at jeg ikke gadd, egentlig. Jeg la et bakepapir over, skrudde ned varmen og gikk tilbake til sofaen igjen jeg. Jeg har for lenge siden bestemt meg for at jeg ikke har tenkt å stresse med denne bryllupsgreia, så da gjør jeg det ikke heller.

Da kaken hadde stått inne i ovnen i en time og tre kvarter var den omtrent gjennomstekt. Og underlig. Kantene hadde hevet ut av formen og midten hadde sunket ned, den var brun og rar og kantete, noe jeg personlig synes er imponerende når jeg har brukt en rund form. Etter å ha latt den stå litt, hadde den sunket mer sammen igjen, og så normalERE ut.

Dog fortsatt litt rar. Men her er min filosofi da: Det er mitt bryllup, og det plager ikke meg å sette den på bordet. Hvem andre skal liksom klage da i så fall?

-Den kaken der så skikkelig stygg ut! Hvem har laget den?
-Bruden.
-Oh. Vi får vel si at den er sjarmerende da.

Inni seg kan de sikkert tenke at Sambo er litt uheldig som gifter seg med ei som ikke helt klarer å få til en helt vanlig ostekake. Det må de tenke så mye de vil. Jeg forteller Sambo hvor heldig han er hver eneste dag, og nå har han begynt å tro på det selv, så da gjør det ingenting!