comment 0

Postkort fra tante Reisende Havku.


Jeg har våknet. I Barcelona. Skjeggen spådde i går kveld da vi la oss i ett-tiden at jeg sikkert kom til å sprette opp klokken syv, lys våken. Det var feil, jeg våknet kvart over seks jeg,og tenkte «iiiihhihihihi!». Nå er klokken halv åtte og jeg har fortsatt ikke ristet i ham. Jeg føler meg som en helgen.

Flyturen gikk fint. Antar egentlig at de fleste har fått det med seg siden det er sjeldent man blogger fra havets bunn. Og så skulle vi navigere oss fram til hotellet da, alene i en ny storby. Jeg gikk meg bort i Bergen da jeg flyttet dit, men det er jo lenge siden. Jeg har jo vokst siden da! Bare ikke i høyden. Vi fant toget fra flyet til byen ganske lett – det var nemlig bare en vei å gå der. Fra toget og videre økte vanskelighetsgraden, for det var mange fler enn en vei i Barcelona!

Vi gikk muligens av toget litt feil. Eller skulle tatt et annet tog videre. Eller noe sånt. I alle fall så vi at det var et lite stykke å gå da vi fant veggkartet. Vi fant ikke noe løst kart til å ta med, men smart som jeg er tok jeg et bilde av det med telefonen, og vips så hadde vi kart sånn omtrent. Så var det bare å finne ut hvilken retning som var hvor utenfor da. Jeg endte opp med å spørre noen i en eller annen form for uniform utenfor, alle vet at de som har uniform vet bedre enn alle andre. Disse tre startet med å peke i tre forskjellige retninger. Men så tok en av dem ordet, og vi valgte å stole på henne siden hun snakket bittelitt engelsk og de andre bare snakket skikkelig fort på spansk.

Jeg tror at Skjeggen og jeg skal bli med i Amazing race. Skjeggen er skikkelig flink til å lese kart, jeg er flink til å holde kartet. Jeg gjør en glimrende «smilende, fortapt turist» og har ikke noe imot å spørre folk om retningen selv om vi ikke forstår et kvekk av hva hverandre sier (har hatt kommunikasjonskurs på skolen, vett). Skjeggen gjør en troverdig streng mine for å sørge for at folk hjelper meg med veien, ikke lommeboken. Jeg må legge til at vi bare trengte veihjelp en gang, resten fikset vi selv. Da var klokken blitt elleve og vi var klar for middag.

Tapas. Tapas! Hvorfor har en by med denne kvaliteten på tapas Burger King egentlig?
-jeg er stappmett, sa jeg til Skjeggen.
-Jeg også, svarte Skjeggen.
Og så kom servitøren og spurte om vi ville ha dessert. De lagde en fantastisk tiramisu forresten. Jeg spår at vi ikke kommer til å gå sultne.

Vi er altså vel framme. Hotellrommet er fint og holdt en temperatur på norsk vinter omtrent, da vi kom – vi måtte faktisk skru ned air conditionen. Det er utstyrt med Internett og de vanlige såpe/sjampo/sysakene som pleier å være på hotellbad. Og en svamp til å pusse sko med. Faktisk! Her er den:

20120725-082410.jpg

Og ja, bilde av skosvampen er det første bildet jeg legger ut fra turen. Jeg tok nemlig ikke med kamera da jeg kun reiser med håndbagasje. Det var enten kamera eller strikketøy! Telefonen er smart, den får duge.

Og nå er’e tid for frokostjakt og kaffe. Jeg håper dere regner bort i Bergen! Det er en lykkeønskning altså, på linje med «break a leg». Havku ut!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s