Ei venninne av meg har katt. Eller, strengt tatt er det vel foreldrene hennes som har katt, med en form for delt foreldrerett da hun passer katten når de er ute på vift. Jeg synes fortsatt katter er skumle, det er alt for mange skarpe kanter på dem – men de er også grasiøse og fascinerende så jeg kan vel forstå at noen vil ha en. Eller bli eid av en, rettere sagt. Nuvel, denne katten ble akkurat kalt inn til årlig kontroll hos dyrlegen, vaksinering og andre artige saker. Og siden den har bikket ni år vil de gjerne sjekke den litt ekstra, med diverse prøver. Og her kommer problemet hennes da, hvordan får man egentlig urinprøve ut av en utekatt? Følge etter den når den går ut om kvelden med et prøveglass og bare håpe at man er rask nok til å hive det under katten når den setter seg?

HELL no, human! (Foto: Lene Solvang)

Jeg er ganske sikker på at man ikke får en urinprøve ut av en katt med mindre den er enig i det. Som jeg nevnte før; mange skarpe kanter! I tillegg dukker det opp en annen problemstilling; hva gjør man når naboen som eier hagen katten befinner seg i når du prøver å ta urinprøve en sein kveld plutselig oppdager at du er der? Hva sier man da liksom? «Neida, jeg spionerer ikke. Jeg er ingen stalker! Jeg er her på grunn av katten.» Yeah, vi har hørt den unnskyldningen før liksom.

Vi er jo hjelpsomme, Skjeggen og jeg, så vi ville jo gjerne komme med en brilliant løsning på problemstillingen. Skjeggen lurte på om det stod spesifikt at det var katten de ville ha urinprøve ut av. «Her er urinprøven. Å.. Var det katten dere ville ha urinprøve av??» Selv kom jeg bare opp med en eneste ting å si: Lykke til!