Noen plasser klarer man ikke helt å kvitte seg med selv om man slutter å jobbe der. I alle fall ikke de som konsentrerer seg rundt å selge en hel masse ting man fortsatt interesserer seg for. For eksempel brettspill, fantasylitteratur og en hel haug smådill man bare har lyst på fordi. Ja, jeg ramla litt utpå da, og endte opp med å gjøre en gjesteopptreden på Outland igjen. Men det er ikke min skyld, jeg klandrer de hyggelige folkene som jobber der og all blingen som tiltrekker meg som møllen mot flammen.

Når man skal jobbe en hel dag er det viktig å sørge for at man får i seg nok og riktig næring. Jeg pleier å følge samme oppskrift alltid egentlig, en pakke knekkebrød og en eller annen form for sunt og næringsrikt pålegg. Makrell i tomat (man får bare leve med lukten) eller kaviar eller noe sånt, det pleier å gjøre susen. Knekkebrød hadde jeg, så jeg suste innom butikken for å hanke inn pålegget på veien. Nøkkelordet er sunt! Sunt sunt sunt!

Det gikk altså gale. La oss bare være enige om en gang for alle at jeg ikke er moden nok til å ta ansvar for å gå på butikken alene, først som sist. Ignorer skjeen som ligger på toppen, vi hadde ikke kniver så jeg måtte smøre på knekkebrødet mitt med en skje. Jeg ville jo aldri brukt den til å, for eksempel, spise pålegg rett fra boksen. Det ville vært latterlig.

Ellers brukte jeg tiden min på å forsøke og orientere meg. Når det begynner å bli et års tid siden sist man jobbet en plass er det underlig hvor lite man egentlig husker. Jeg husker litt av mye, akkurat nok til å rote det skikkelig til om jeg ikke trør varsomt. Men jeg knuste ingenting, jeg raste ikke stabelen med esker på lageret og jeg datt ikke ned trappen så jeg tror vi bare noterer det ned som vellykket jeg. Jeg ble dog utsatt for et narrebarn. Det er de barna som går rundt og bare er søte og greie og snille og gjør at en stakkar tenker «hmh, unger altså, de er jo søte. Kanskje man skulle hatt en sånn?» og så får man seg en sånn, bare for å oppdage at det eneste man selv klarer å produsere er djevelunger.  Han her rakk så vidt over disken med nesetippen og var ytterst høflig under handelen. Og da han hadde betalt snudde han seg mot bestemoren og sa: «Tusen hjertelig takk!». Nei! Du lurer ikke meg! Det er ikke sånn de er på ordentlig.

 Siden jeg først var i området benyttet jeg sjansen til å kjøpe noe jeg ikke trengte, akkurat sånn som jeg pleier. Det er fort gjort å legge igjen lønna på arbeidsplassen når man jobber en sånn plass.

Nei, jeg er ikke på tjukken. Grunnen til at klærne mine er trange er all feriematen. Men alle rundt meg driver og lager barn nå om dagen, og riktignok kan jeg sikkert finne en like godt oppskrift på internett – men dette er jo et kit. De er dobbelt så gøye! Og så er den gul. Selvfølgelig måtte jeg ha den, det sier jeg jo selv.

Nå har jeg forøvrig begynt å komme over at ferien offisielt er over, jeg gleder meg faktisk litt til skolestart og er klar til å sette i gang. Ikke få panikk, det går helt sikkert over innen de to første dagene. Men akkurat nå er jeg full av gode intensjoner om å ligge langt i forkant med lesingen hele tiden, og glemme hvordan verden så ut i ferien for en stund.

Det kommer jo tross alt flere ferier.