comment 1

D’oh.


Etter en time og tjue minutter på fjelltur oppdaget vi plutselig den store tabben.

Vi har gått feil vei! Så pinlig! Den store, røde pilen på steinen lyver jo ikke, og den pekte rett opp der vi kom fra. Hva i alle dager skulle vi gjøre nå? Måtte vi bare gå opp igjen? Etter en liten diskusjon kom vi fram til at siden det ikke var noen rundt oss som kunne kjefte på oss, så kunne vi snike oss videre nedover som om ingenting var skjedd. På dette tidspunktet i teksten vil jeg gjerne få presisere at det var meg, hundene og naboen det var snakk om, ikke bare meg og hundene. Riktignok hender det jeg diskuterer ting med hundene også, eller bare meg selv om jeg ikke har noen andre for hånden, men jeg pleier å la være og gjøre det offentlig. Man blir så fort stigmatisert av sånt.

Uansett, siden jeg nå har innsett at hverdagen har innhentet meg igjen så var det gjerne på tide å starte opp fjellspringing, brassetrening og vektløfting igjen. Jeg leste i VG at man ikke egentlig burde ta ferie fra treningen og jeg tror de hadde rett i det, for en gangs skyld. Det vil ikke si at jeg stoler på dem, selv en klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet. Men det viser seg at en person som har brukt en måned på å ete og loffe rundt ikke har samme spretten i stegene lenger, og jeg aner noen opptreningsuker som ikke kommer til å være spesielt festlige.

Men det er et eller annet med fjellturer som gjør at man tolererer det likevel. Og hundene må jo mosjoneres! Unix hadde faktisk en aldri så liten lunsjpause der oppe i en skråning, hvor hun nøt et stykke hjort – gourmet som hun er. Dessverre var det stykket av hjorten som den legger igjen selv over alt på fjellet, og da hun lykkelig kom løpende mot oss levde hun skikkelig opp til det flamske kallenavnet på rasen; Vuilbaard. Jeg tror i alle fall det er flamsk, siden rasen opprinnelig kom fra Flandern. Det betyr i alle fall skitskjegg. Og det var hun til de grader akkurat da. Fiine, fine hunden.

Det er i sånne øyeblikk det er godt å ha turkamerater med i fjellet. Når du står der og bikkja stinker og du vet at noen må vaske dette dyret når turen er ferdig, og man aller helst bare vil krølle seg sammen i sofaen med en espresso. Jeg hang med nebbet og hentet fram furteleppa ved tanken. Og akkurat i det øyeblikket hadde jeg altså naboen min til å gi meg en klapp på skuldra og komme med noen oppmuntrende ord.

«Bedre deg enn meg!»

 

1 Comment so far

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s