Det hadde vært greit og hatt en sykkel egentlig. Sykling er en god måte å bevege seg på, man kommer fort fram og man kverker ikke knærne sine. Mine knær peker litt i alle retninger og er ikke spesielt fornøyd om jeg jogger for mye. Riktignok er det ytterst sjeldent jeg merker noe til det siden jeg nesten aldri jogger, men på den tiden jeg syklet en del kunne jeg merke at de hadde det bedre. Og man vil ikke være uvenner med kneleddet altså, er det en del av kroppen man vil at skal ha det bra så er det dem.

Jeg har ikke syklet på en stund. Sykkelen min har nemlig forlatt meg, rømt fra sykkelboden den stod i og rullet mot nye horisonter. Hos nye, langfingrede eiere. Er jeg bitter? Hell yeah. Men på et tidspunkt må man bare legge fortiden bak seg og innse at det er flere sykler i havnebassenget. Og her begynte altså den store sykkeljakten.

Det er ikke så lett for en person som ikke helt har peiling å stå i et lagerrom fylt av sykler i alle farger og størrelser og skulle ha en mening om hva som ville vært lurt å kjøpe. Jeg vil ha noe jeg kan sykle til jobb med, noe som vil si halvannen time eller så på landevei. Da trenger man.. To hjul. Og gjerne en ramme i mellom dem til å holde dem fast. Og med det utgangspunktet sirklet jeg lagerrommet. Det var mye å se på. Noe lett brukt, andre litt mer brukt og valgene var mange. Sykle alene eller sykle sammen med noen, for eksempel? Det er jo greit å ha en som kan være med og dra lasset.

Men det hadde gjerne blitt litt upraktisk etter en stund. Det er ikke sikkert det er så ofte noen har tid til å følge meg til jobb liksom. Kanskje noe med plass til bagasje?

Men jeg vet ikke om den fungerer så godt i oppoverbakker. Nedover kommer man seg alltids, men jeg ser for meg at man kanskje trenger større hjul for å komme seg oppover.

Selvfølgelig er det grenser for hvor stort det skal være også. Og med navnet «veltepetter» ser jeg for meg at vi hadde hatt et ytterst kort forhold. Hva med en kjettingsykkel?

Den må jo være livsfarlig, de har jo til og med sperret den inne! Nei, her trengtes det eksperthjelp. Jeg hanket tak i en person og la fram mitt ønske om en sykkel som gikk både fram og tilbake fra jobb til rundt om et par tusen. Mannen satte bestemt kursen mot lageret, og jeg øynet lys i sykkeltunnelen. Han stoppet ved et eksemplar, pekte på den og fortalte meg at denne var fin, såvidt brukt. Den hadde de satt i stand, og den kostet fem tusen, og da sparte jeg omtrent en tusenlapp. Og det er jo fint det altså, men det var gjerne litt mer enn jeg hadde tenkt å bruke. Noe jeg også sa til ham, og spurte om han ikke hadde noe annet å vise meg.

Han svarte ved nok en gang og gestikulere mot utvalgt sykkel, fortelle meg at den såvidt var brukt, at de hadde satt den i stand og ville selge den for fem tusen. Da sparte jeg omtrent en tusenlapp. Jeg så meg rundt i lagerrommet som var fylt til randen av sykler og spurte nok en gang om dette var det eneste han kunne vise meg. Sjokkerende nok var svaret ja.

Tja. Jeg likte egentlig tanken på å kjøpe en brukt sykkel, det føltes så miljøvennlig og hadde utsikter til å bli en rimeligere affære enn å kjøpe en helt ny. Men det finnes helt nye sykler som er helt greie og koster mindre – og da får man kunderservice på kjøpet også. Jeg liker kundeservice. Det er hundre prosent nødvendig, selv om man selger brukte ting – og det kan godt være at denne plassen er stinn av kundeservice bare at de hadde gjemt den på en annen plass – men jeg tror likevel at det blir en ny sykkel fra en annen sjappe på Havku. Salgets verden er utilgivelig, og man får sjeldent anledning til å rette opp førsteinntrykk.