Jeg hadde ikke tenkt meg inn i parkeringshuset. Jeg hadde tenkt å kjøre en kollega inn til bystasjonen og så kjøre meg selv hjem. Men da vi kom til bystasjonen tenkte jeg at det var logisk at jeg skulle ta det feltet som var aller nærmest, siden jeg skulle stoppe på bussholdeplassen som ligger langs senteret. Og så innså jeg akkurat litt for sent at det feltet ikke gikk langs senteret, men rett inn i parkeringshusdelen. Usving? Dårlig idé. Så da måtte jeg bare fortsette videre.

Dessuten antok jeg at det skulle være mulig å ta turen inn i huset og rett ut igjen, uten å måtte innom betalingsbommen og inn til parkeringen. Det var feil. Hva er greia med det egentlig? Hvorfor har man ikke tatt med folk som meg i beregningen når man lager huset? For å komme ut igjen måtte jeg altså trekke kortet i bommen og sirkle rundt for å finne utgangen. Jeg fant den ganske fort, riktignok, men jeg følte egentlig litt på at jeg burde kjørt hele parkeringshuset fra topp til bunn for å få valuta for pengene.

Vel ute var det et par begivenhetsløse minutters kjøretur til et lyskryss. Siden det var rødt lys stoppet jeg selvfølgelig, men til mitt store sjokk peiste bilen ved siden av meg på og forsvant rundt neste sving. På rødt lys. Det var helt tomt i krysset bortsett fra meg, men likevel – man stopper da for rødt lys! Jeg stopper til og med på rødt når jeg spiller Grand Theft Auto jeg- kan godt stjele bilene til folk men ikke pokker om jeg kjører på rødt. Man er da lovlydig vet jeg.

Jeg ville sagt at konklusjonen er at på dag fire i jobbuken min et jeg for trøtt til å kjøre i byen. Men virkeligheten er vel heller at jeg er akkurat såpass vimsete at jeg må beregne tid til alternative ruter når jeg kjører. La oss bare kalle det min måte å se verden på. Og donere penger til julebordet til parkeringsvaktene, for så snill er jeg nemlig.