Siden det begynner å nærme seg jul med stormskritt (i alle fall i hodet til ei som har veldig lyst til å bli ferdig med siste året på skolebenken) tenkte vi at det var på tide å brygge juleølet. Julen har jo en tendens til å snike seg innpå om man ikke holder øye med den, så det gjelder å forberede seg litt. Og dermed var Laffen tre i gang. Og faktisk ferdig flasket allerede, jeg bare glemte å notere meg det. Smaksprøven hadde en fyldig, fruktig smak, og lovet godt for julegleden. Den ekte testen kom nå når flaskene hadde stått og kost seg i fjorten dagers tid i eget selskap. Og jeg må si, JACKPOT! Dette er det beste ølet vi har produsert så langt. Vi har en versjon med laktose og en uten. Den uten er god, den med er rett og slett bare fantastisk. Den har en kraftig, god smak som leker seg med smaksløkene og kiler ganen. Og det er i grunnen det meste jeg kan si om ølet. Derfor tvang jeg Skjeggen til å si noe fornuftig om det, som hva det inneholder og sånt. Det er jo kjekk lesing om noen skulle ønske å lage sitt eget juleøl!

Enter Skjeggen: Det inneholder altså, til ingens store overraskelse, malt. Maltet er satt sammen av en rekke forskjellige typer malt. I denne oppskriften er det brukt Maris Otter Pale Malt, Amber Malt, Crystal Malt, Dark Crystal Malt og Chocolate Malt. (mmh, sjokolade. Jeg bifaller alle smakstilsetninger som heter hva som helst med sjokolade.) Basemaltet, Maris Otter Pale Malt, sørger for å gi sukker som omdannes til alkohol og CO2, og gir også bittelitt farge. Mengden basemalt er relatert til hvor sterkt ølet skal være, hvor effektiv bryggemetoden er og typen øl en brygger. Resten av maltet i oppskriften gir diverse andre egenskaper. I denne oppskriften kommer mesteparten av den brune fargen fra Sjokolademalt og Dark Crystal malt. Amber, Crystal og Maris Otter bidrar også, men ikke i samme mengde. Crystal og Dark Crystal Malt er begge karamelliserte malter, dvs at de både gir «karamell»-smak og også karamellisert sukker som ikke gjæren kan spise og derfor bidrar til sødme i ølet (Vi er nå oppe i både karamell OG sjokolade. Jeg elsker dette ølet.). Sjokolademalten bidrar også med smak, stort sett vanilje og karamell, i motsetning til hva navnet tilsier. (Eh? hva med at sjokolademalt gir sjokoladesmak?? Det synes jeg er en god ide!) Amber tilfører en litt bitter maltsmak.

Når man har kokt og mesket malten skal hele driten kokes enda mer, og så kommer humlen inn i bildet. Forskjellig humle skal tilsettes på forskjellige tidspunkt. Humlen som er brukt her heter Challenger og er i mellomsjiktet på syrenivået. Alfasyre er det som tilfører bitterhet i ølet når det kokes. Jo lenger humlen kokes, jo mer bitterstoffer utnytter man. Det er derfor man tilsetter humle ved forskjellige tidspunkt i kokingen. De som koker lengst tilfører altså mest bitterhet, og de som tilsettes litt senere i prosessen tilfører smak av selve blomsten. Hvor mye bitterhet en får er noen man regner ut på forhånd ut i fra koketid, mengde humle og alfasyre. (Math. It’s FUNctional.) Dette ølet skal ha mye smak av maltet og heller mindre smak av humle, men så skal det være litt bitterhet for å balansere med søtsmaken.

Sist men ikke minst: Gjæren. Gjæren som er brukt er en tørrgjær som heter Safale US-05. Det er en ølgjær som er ganske nøytral på smak, i motsetning til belgiske øl hvor gjæren står for mye av smaken på ølet. Denne ølgjæren gjærer best på temperaturer mellom 15-24’C. Temperaturen vil ha en del å si for smaksutviklingen, dette ølet gjæret på 20-22’C siden det var det baderomstemperaturen lå på. (Dermed ble det nedlagt forbud mot lange, kokvarme dusjer en stund. Det var meget traumatisk.)

Fremgangsmetoden er som følger:
1. Varmer opp ca 3 liter vann per kg malt, til rundt om 72’C. Målet er at når vannet har nådd denne temperaturen og vi tilsetter maltet oppi meskeposen, så ender alt opp på 67’C.
2. Mesken som det nå heter, holder denne temperaturen, altså 65-67’C i en time. Underveis rører man litt og sirkulerer litt. Da tar man ut væske fra bunnen via tappekran på kjelen, og heller over tilbake i gryten.
3. Etter en time tar man meskeposen med maltet ut av gryten og oppi et gjæringskar. Der tilsetter man vann som holder 80’C  slik at sluttvolumet i gryten vil bli det man vil ende opp med + det som vil fordampe ved koking.
4. Malten «skylles» i ca 20 minutter, og da varmer man gryten opp til koking, og etter hvert tilsetter skyllevannet. Alt skal kokes opp.
5. Vørteren som væsken nå kalles, skal koke i ca 90 minutter. Underveis tilsetter man humle på forskjellige tidspunk som nevnt i humle-delen. For denne oppskriften tilsatte jeg 30g Challenger ved 60 minutter, og 10g til ved 15 minutter. Typisk humleskjema for en Pale Ale kan være noe slikt som 10g ved 60minutter, 40g ved 15 minutter og 40g ved 0 minutter (dvs rett etter at man har skrudd av kokeplaten).
6. Etter kokingen skal vørteren kjøles raskest mulig ned. Jeg bruker en kobberspiral med bremserør til bil som jeg har bøyd til. Denne plasseres i gryten og så kobler jeg den til en vannkran og kjører kaldt vann gjennom. Etter at vørteren har kjølt ned til ca 20’C tar man en liten prøve for å måle OG. Det er mengden sukker som man har i vørteren før gjæring.
7. Siste punktet for nå er å røre tørrgjæren ut i litt lunkent vann i 20 minutter, helle dette i gjæringskaret og så helle over vørteren. Så rister man og legger lokk med gjærlås på.
8. Etter to uker på gjæringskar er det på tide å flaske ølet. Da måler man opp 5-9g vanlig rørsukker per liter vørter, og koker dette i 15 minutter i noen desiliter med vann. Dette helles oppi flaskingskaret. Så hever man over ølet fra gjæringskaret til flaskekaret slik at man ikke får pisket inn luft i det, og man fordeler sukkerlaken bra. Deretter tapper man over på flasker via en flaskefyller. Den fyller opp flaskene fra bunnen av slik at man ikke får pisket luft inn i ølet her heller. Luft i ølet vil på dette tidspunktet gi det en smak av våt papp.
9. Ølet skal sekundærgjære på flasker i ca to uker til og så settes til kjøling. Så er det bare å jekke seg en flaske og helle over i et ølglass for å ikke få med gjærrestene på bunnen av flasken.

Renhold er en veldig viktig del av bryggingen. Frem til vørteren koker holder det at utstyret som kommer i kontakt, er rent. Etter at vørteren er kjølt ned må alt som skal komme i kontakt være desinfisert. Det være seg gjæringskar, sleiv til å ta prøver av ølet, bollen som man rører ut gjæren i etc. Grunnen til dette er at bakterier og annen gjærsopp ikke skal få spise av sukkeret i vørteren. Infeksjoner vil sette usmak på ølet.

Og snipp snapp snute, så er juleølet ute. Og Skjeggen har gjesteblogget på bloggen min for aller, aller første gang. Klaskelanke for en velskrevet bryggeprosess!