Laffen 4, American pale ale, var klar for flasking i dag, og spenningen var til å ta og føle på i stuen vår. Skjeggen bommet nemlig fullstendig på humlingen sist, slik at ølen ble for søt – akkurat som meg. Ikke at jeg synes det var et stort problem, ølen ble jo overraskende god likevel den. Men denne gangen har altså humlingen blitt korrekt utført, slengt oppi til rett tidspunkt og gjæringsbøtten har stått og pratet med seg selv og alle rundt i et par uker nå. APA’en ble først laget i Amerika rundt 1980. Det brukes store mengder amerikansk humle i disse, og det er dette som skiller den mest fra den britiske og europeiske pale alen. Så fikk jeg stappet inn litt faktaopplysninger her også.

Jeg liker gjæringsbøtter. Spesielt når man skal åpne dem. Jeg har nemlig fått meg en ny hobby; hvor langt ned klarer jeg egentlig å stikke hodet ned i bøtten mens jeg innhalerer? Det er en selsom opplevelse. Det svir litt på samme måte som når man innhalerer hornsalt, samtidig som det lukter så innfernalsk godt. Og så blir man så glad og lett i toppen etterpå! Det er mulig man ikke skal gjøre alt for mye av akkurat det, men… det føles så bra! Akkurat som når man panter flasker.

Det ER en hund på bildet. Den første som ser den får en femmer!

Nå er jeg kommet så langt i min bryggerutdanning at jeg har begynt å få ansvar også. Jeg fikk gleden av å fylle flaskene med den gyldne væske samt å korke dem. Korking altså, det er også ganske festlig. Vi har et stativ som man putter flasken inni med korken liggende oppå, og så trekker man i den lange spaken som står rett opp på bildet, og så blir korken most på. Og så henger den fast i stativet etterpå, for der er det en magnet som er skikkeligsterk. I starten var jeg litt usikker på om det var flasken eller magneten som var sterkest, og om jeg plutselig kom til å stå der med en halv flaske i hånden og klø meg i hodet. Det ville vært forferdelig typisk! Men neida, det gikk fint. Man bikker litt på flasken, og så hopper den av helt plutselig og så skviser man fingrene sine bare bittelitt. Men jeg er ikke laget av kjeks, så det går fint. Og nå er jeg faktisk En Del Av Prosessen!

Smaksprøven er jo selvfølgelig obligatorisk, en liten dæsj til lunsjen en tidlig lørdag morgen, og så var det avgårde til trening for min del. Skjeggen fikk ikke være med siden jeg skulle på jentepartiet, så han begynte likegodt å sette Laffen fem han. En Irish Red Ale, gudbedre som jeg gleder meg!