Maybe someday you’ll look up
And barely conscious you’ll say to noone
Isn’t something missing?

Noe mangler definitivt. Jeg mangler en hudflik på knoken til storetåa mi, og det viser seg at akkurat den hudfliken var særs vikig for min komfort. Det hadde jeg ingen anelse om før den forsvant, men jeg skal hilse og si at jeg merker det nå! Hvor enn du ligger og råtner, kjære hud av min hud, vit at du er savnet!

Dette er resultatet av sparring på matter barfot. Tær og føtter gnikkes mot matten og huden forsvinner – og du merker det egentlig ikke der og da. I dusjen etterpå, derimot, føles det ut som om føttene står i brann. Og så var jeg teit nok til å ta på en sokk rett utenpå etterpå, så den tørket inn i såret. Det tenkte jeg ikke mye over da jeg røsket av meg sokken senere, men jeg tenkte mye på det i etterkant av det igjen.

Det er andre ting som mangler også, kom jeg på. I juli var Renato Tavares på besøk hos oss og holdt seminar i brasiliansk jiu jitsu igjen, og jeg tok en hel del bilder som jeg bare glemte fullstendig etterpå. Det er vel passende å putte noen av dem på internettet på en søndag morgen, til allmen underholdning for alle som sitter og super vann, masserer tinningene sine og venter på bedre tider.

Vi starter med uttøyningen. Det er viktig å tøye ut sies det, for mykheten sin del.
God smerte. Goooood smerte! Det er helt sikkrt bra for personlighetskarakteren også, alt som er smertefullt og kjedelig er visst det. Ellers må man også jobbe med å styrke seg selv mentalt, så man er klar for en lang treningshelg. Noen gjør det med smil, latter og fjasing.
Mens andre kjører imaginær motorsykkel.
Hva enn det er som kan styrke troen din på at du skal klare å holde ut til siste slutt uten å hilse på frokosten fra feil side av doen igjen liksom. Og så begynte seminaret, og vi ble grepet av stundens alvor.

Noen mer enn andre.

Mens Renato selv strålte som solen og lagde liv i leiren.Og resten av oss forsøkte så godt vi kunne å lære hverandre å fly. Det er ikke alltid like lett med den der tyngdekraften og greier, men det stopper oss ikke fra å prøve.
Jeg fikk også lov til å sparre med Renato. Grunnen til at han ler her er fordi han vet at slaget er tapt og at han ikke har noe å stille opp med mot den Mektige Havku!
Ellers så synes han bare killerfjeset mitt er hysterisk morsomt. Jeg tror vel ikke egentlig han var i fare på noe som helst tidspunkt her.
Selv om jeg har rosa tannbeskytter. Men det er ikke det viktigste heller, er det vel? Det viktigste er at stemningen var god, alle hadde det gøy og alle hadde passe vondt over alt etterpå. Det er sånn livet skal være!