Det er når musklene griner og svetten siler, når frokosten banker på ganen fra feil side av halsen, når du er så sliten at du ikke tror du kan holde ut et sekund til – men gjør det likevel – det er da du føler at du lever.

Etter at jeg hadde vært på et par timers sølebad på Løvstakken gikk jeg på tidligtreningen i dojoen i går. Siden det var tredje dag på rad med brasse-trening hadde jeg en tanke i hodet om at jeg ikke nødvendigvis trengte å gå så hardt ut, men da jeg kom til trening ble det valget ganske enkelt. Når en svær fyr på et episk mye høyere nivå enn meg selv ber meg om å hoppe så gjør jeg faktisk det. Det festlige er at jeg følte at jeg hadde trent nok etter oppvarmingen jeg, kroppen min har ikke måttet bevege seg så mye på en god stund og hadde nesten gått fullstendig i sjokk. Og så kom treneren smilende etterpå og sa at «jaja, vil holdt bare på i tjue minutter. Jeg hadde tenkt å holde på i tretti minutter, men jeg så at dere ikke hang med. Neste gang tar vi tjuefem!» og jeg smilte, stivt. Jeg har forresten tenkt å anta at han mente «dere» nar han sa dette. Han snakket nemlig engelsk og brukte «you». Og riktignok snakket han til meg, men siden jeg er hellig overbevist om at jeg ikke var den eneste som slet så har jeg tenkt at han mente dere. Jeg hadde ikke egentlig tid til å se hvordan de andre gjorde det, jeg var travelt opptatt med å puste. Når det er sagt; god smerte!

Så kom det en teknikkdel hvor jeg fikk pusten tilbake igjen. En gøy teknikkdel, jeg jobber mye med å mestre open guard nå om dagen, og teknikken vi gikk igjennom var en ganske kul sweep derfra. Enkel, men effektiv- akkurat som jeg liker det aller meste i livet mitt. Det har skjedd nok ganger i sparring at jeg stopper fullstendig opp midt i en teknikk fordi jeg ikke for mitt bare liv klarer å huske hvilken hånd som skal hvor liksom. And the moment passes.

Og jeg hadde akkurat bestemt meg for at jeg kom til å overleve denne treningen også, da sparringsdelen begynte. Og vi fikk beskjed om at nå skulle vi bare gå tre runder (yay), men de skulle være på ti minutter (whaaat? sterkus, sterkus sterkus mortem!). Egentlig er det genialt. Jeg er jo ganske lat, og kan godt velge å sitte ut en sparringsrunde fordi jeg er så alt for sliiiiiiiten. Men man kan jo ikke gi seg midt i en runde, og når det akkurat går opp med sparringspartnere kan man ikke velge å sitte ut en runde og slik at en annen stakkar ikke får trent heller. Og det gikk jo! Jeg tror teknikken min i siste sparringsrunde var til å grine av, men det gikk! Og jeg vet at jeg har godt av å presse meg mye lengre enn det jeg gjør til vanlig. Jeg er bare så dårlig på å presse meg selv.

Det hadde vært en god trening, en skikkelig god trening. Gien min var omtrent dobbelt så tung som da vi begynte, og ansiktet mitt hadde gått fra melkehvitt til kledelig hummerrødt. Og så ble det hele løftet enda et hakk:

Tre nye blåbelter! Jeg hadde ikke nok oksygen igjen i hjernen til å tenke på å ta bilder av dem, urutinert I know. Men her er i alle fall ett av dem, og hipp hurra og gratulerer til Christian, Geir og Thomas!